Ivar og Maria Ivar ønsket aldri å forlate hjembygda for storbyen. Han elsket de åpne markene, elva, skogen og bygdefolket. Han ville satse på gårdsdrift, avle griser og selge kjøtt, og drømte om å utvide virksomheten. Drømmen var å bygge et stort hus – bilen hadde han allerede, selv om den var gammel og beskjeden. Pengene etter bestemors hus investerte han i gården. Men han hadde enda en stor drøm: å gifte seg med Maren og gjøre henne til ektefellen på sitt store gårdsbruk. De var allerede sammen, men Maren så at Ivar ikke hadde særlig penger, og huset var fortsatt bare på tegnebrettet. Maren var vakker, og hadde aldri tenkt å oppnå noe selv. – Hvorfor skulle jeg det? Skjønnheten min må brukes – mannen min bør ta seg av alt. Min verdi er høy, sa hun til venninnene sine. – Ivar bygger seg hus og har bil – du må bare vente litt, han får nok fart på sakene, sa venninnen Lise. – Jeg vil ha alt – nå med en gang! Når kommer Ivar noen gang til å få penger? svarte Maren og rynket på nesen. Ivar elsket Maren, men forsto at følelsene hennes aldri ble som han håpet. Han hadde håp om at hun en dag ville elske ham også. Alt kunne vært bra, om ikke Timur hadde kommet på ferie til bygda med en venn og sin rike bakgrunn – faren var kjent byråkrat i byen. Jentene vekket ikke hans interesse, før han så vakre Maren. Først brydde Maren seg ikke om outsideren, men da hun skjønte at han kom fra rik familie, ble han straks mye mer interessant. Timur hadde erfaring, snakket fint og forstod seg på flørting. Han overrasket Maren med blomsterbuketter som hun skjønte var spesialbestilt fra byen. Ivar så dette og ble sjalu. – Ikke ta imot blomster fra ham! Du gjør meg bare sint, sa Ivar – men Maren bare lo. – Hva er det å hisse seg opp over? Det er jo bare blomster! Ivar konfronterte Timur: – Ikke gi blomster til Maren, hun er min! Jeg har planer for henne. Det endte med slåsskamp, men Ivars venner brøt inn. Etter det oppsto kjølig stemning mellom Ivar og Maren, og hun begynte å unngå ham. Maren så at Timur bare var på besøk i en måned, men hun la planer – hun måtte få han med seg til byen, det var ingen fremtid i bygda. Det var lett for Maren å få Timur hjem til seg. Hun planla at foreldrene skulle komme overraskende på dem. Faren var kjent for å være streng og bestemt. Da de kom hjem, lå Maren og Timur sammen – kaos i huset. – Hva foregår her? utbrøt faren. Datteren så ned, Timur flakket med blikket. – Nå så! Du skal gifte deg med datteren vår, ellers skal jeg ta deg, befalte faren. Ingen vet hva som ble sagt bak lukkede dører, men neste dag dro de for å levere inn papirer til folkeregisteret, faren kjørte dem, og Marens mor begynte å organisere flytting til byen. Nyheten spredte seg raskt i bygda. Ivar ble lei seg, men prøvde å ikke vise det. Timur forbannet seg selv. “Hvorfor falt jeg for denne bygdejenta? Hun var sleipere enn jeg trodde,” tenkte han. Maren var opptatt av tanke på storbyen og lykken, og alt det vakre livet. – Jeg skal elske ham, føre barn, han blir nok glad. Bare håper foreldrene hans aksepterer meg, drømte hun. Det viste seg at Timurs foreldre gledet seg. Nok av byjentene sønnen hadde presentert ville bare ha penger. Maren virket jordnær og omtenksom. – Kom inn, Maren, gjør som hjemme, hilste svigermoren vennlig. Faren, Morten Pettersen, smilte og. Maren gjorde sitt beste for å bli en god hustru. Den store fireromsleiligheten med foreldrene var trygg og behagelig, og de viste henne varme. Timur begynte også å sette pris på Maren; ikke så slu likevel, tenkte han. “Hun fanget meg til ekteskap, men hun tror faktisk vi kan bli lykkelige!” Likevel planla Timur hvordan han skulle feste etter bryllupet – venninner var det nok av i byen. Men Maren overrasket alle under middag med å kunngjøre: “Jeg er gravid – vi skal få et barn.” – Gratulerer, vi har lengtet etter barnebarn, utbrøt svigermor, mens Timur innså at det var nytteløst å si at det var feil tid for barn. Snart var det bryllup, og de fikk leilighet i gave. Men Timur var ikke begeistret for å bli far. – Han vil sikkert endre seg når babyen kommer, trodde Maren, uten å forstå hvor kald sjelen hans egentlig var. Timur var stadig ute på fest, og forklarte fraværet med jobbreiser. Maren ventet alltid tålmodig, ikke engang til svigerforeldrene klaget hun. Hun savnet bygda, vennene og særlig Ivar. Etter hvert ble hun usikker på om hun egentlig hadde gjort rett valg. Når hun spurte om Timur elsket henne, svarte han unnvikende. Svigermor så at Maren var trist, og skjønte at sønnen ikke var noen god ektemann. Sønnen ble en gledelig begivenhet for alle. Til og med Timur ble rørt i begynnelsen, men hverdagen tålte han dårlig: gråt, bleieskift og søvnmangel irriterte ham. Maren, utkjørt, rakk ikke lenger å lage noe spesielt til ham. Timur ville helst stikke av. Han oppdaget snart at mange av elskerinnene hans mistet interessen etter bryllupet. “Hvem vil ha en gift mann?” Han hadde en fast elskerinne, Katrine, med egen leilighet og penger, som ikke ønsket barn. Hos henne slappet han av. – Katrine, du aner ikke hvor lei jeg er av kaoset hjemme… Kona er sjarmerende, men fortsatt bare en bygdejente. Jeg har fått nok. Hva skal jeg gjøre med henne når hun ikke vet noe om annet enn kyr? Maren skjønte at ekteskapet ikke kom til å bli slik hun drømte. Hun mistenkte at han hadde en annen. Han kom hjem med lukt av andres parfyme, og leppestift på skjorten. Han var sur, brydde seg ikke om sønnen, og kunne ta igjen med henne. Hun ringte hjem til moren og beklaget seg: – Vi tvang deg aldri til å gifte deg med Timur. Du kunne valgt Ivar. Når du har fått nok, får du komme hjem – men da for godt, fikk hun til svar. Maren følte seg knust. En natt, mens Timur sov, sjekket hun mobilen hans – og så utrolige meldinger fra Katrine… Hun snakket med svigermor, men fikk knallhardt svar: – Du skal vite at hvis du vurderer skilsmisse, kommer vi til å ta barnet. Du vet hvilke kontakter vi har! Uansett hva Timur er, er han far og har god økonomi og bolig. Hva kan du tilby, uten utdanning? Da sønnen var syk og gråt, sendte Katrine melding – hun ventet på Timur. Han svarte at han skulle komme når barnet sovnet og kona slappet av. Katrine anbefalte: “Gi dem sovepiller, da sovner de fort – du har fått dem av meg.” Maren leste meldingen og ble forferdet. – Hva om han faktisk forgifter oss… Hun ringte Ivar og fortalte alt. – La meg hente deg hjem! – Hans foreldre truer med å ta sønnen. – Ikke vær redd. De forsøker bare å skremme deg. Få barnet til å sove, lat som du sover, la ham gå ut, og ring meg. Jeg er snart i byen og venter i nærheten. Så snart Timur dro, pakket Maren det viktigste, ringte Ivar, og ble hentet hjem til gården. Timur oppdaget dagen etter at kone og barn var borte. Han ringte foreldrene. – Har ikke sett dem, kanskje de har flyktet, sa moren engstelig. – Ikke ta det opp, mamma. Jeg er egentlig glad for at de er borte. Orker dem ikke mer, sa han og overtalte henne til å holde munn. Tiden gikk. Ivar og Maren giftet seg etter hennes skilsmisse, bodde på storgården og ventet snart flere i familien. Endelig forsto Maren at det var Ivar som var lykken hennes.

Dagboknotater

Jeg, Andreas, har aldri hatt lyst til å forlate bygda mi og flytte til byen. Jeg er så glad for landskapet, elva som snor seg forbi gården, de grønne jordene og skogen i nærheten, og ikke minst folkene i bygda. Jeg bestemte meg tidlig for å satse på gårdsdrift begynte smått med noen griser, håpet å kunne levere godt kjøtt og etter hvert utvide. Jeg drømte om å bygge et stort hus på egen tomt. Jeg hadde bil, men det var en eldre Volvo, ikke noe å skryte av. Pengene jeg fikk fra salget av mormors hus, satte jeg inn i driften min.

Men det var en drøm som var større enn de andre. Jeg ville gifte meg med Ingrid og gjøre henne til husfrue på min egen gård. Vi hadde begynt å treffes, og jeg visste hun så at jeg ikke akkurat satt med store penger eller ferdig hus, men håpet hun skulle bli glad i meg med tiden.

Ingrid var ordentlig vakker. Selv hadde hun aldri gått med store planer for livet, annet enn at hun skulle leve godt.

Hva er poenget med å være så pen, om jeg selv må streve? Det får heller bli mannen min sin oppgave å forsørge meg. Prisen på skjønnhet er høy, sa hun lukrativt til venninnene.

Andreas bygger hus, og han har jo bil, det tar nok bare litt tid før han får det på plass, sa Lina, hennes venninne.

Jeg vil ha alt på en gang, jeg. Hvor lenge skal jeg vente på at Andreas får fart på sakene? Han har jo ikke penger, sukket Ingrid.

Jeg visste at jeg elsket Ingrid mer enn hun elsket meg. Likevel øynet jeg håp om at hun til slutt skulle vende sitt hjerte til meg. Men slik skulle det ikke bli; for en dag dukket Magnus opp i bygda, en kamerat av en venn, på sommerferie hos bestemoren sin. Han var fra Oslo, så på oss bygdafolk med et visst overbærende blikk, kjedet seg stort sett på ungdomsklubben inntil han fikk øye på Ingrid.

Først overså Ingrid ham, men da hun skjønte at han kom fra en rik familie, faren hans en kjent byråkrat, satte hun fort sitt blikk på ham. Magnus var eldre og visste å sjarmere. Han kom alltid med blomster fra byen, laget bestillinger med bud, og Ingrid nøt oppmerksomheten.

Jeg ble harm av å se henne ta imot blomster fra Magnus.

Kan du ikke la være å ta imot blomster fra ham? Ser du ikke at jeg blir provosert? spurte jeg.

Det er da bare blomster, slapp av, lo hun.

Til slutt gikk jeg bort til Magnus og ba ham slutte å gi blomster til min kjæreste.

Ikke gi flere blomster til Ingrid. Hun er min, og jeg har planer for oss, sa jeg.

Men Magnus bare smilte skjevt. Det endte med knuffing og slagsmål, men heldigvis skilte kameratene oss.

Etter det ble alt annerledes mellom meg og Ingrid. En slags skygge la seg over forholdet. Hun trakk seg unna, jeg ble såret. Jeg forstod at Magnus bare var i bygda for sommeren, men Ingrid begynte å pønske ut en plan.

Om jeg skal komme meg til byen, må det skje nå, tenkte hun.

Det var ikke vanskelig for henne å lokke Magnus hjem mens foreldrene var borte. Men akkurat da, smalt inngangsdøra opp, og inn kom far og mor. Ingrid rakk knapt å kaste på seg morgenkåpa, mens Magnus sto i bare buksa og der sto foreldrene.

Hva i all verden foregår her? spurte far, oppgitt.

Ingrid kikket ned, og Magnus visste ikke helt hvor han skulle gjøre av seg.

Dette er klart. Magnus, nå gifter du deg med dattera vår, ellers… Kom her inn, sa far bestemt.

Hva de snakket om videre, fikk ingen vite, men dagen etter reiste Ingrid og Magnus til lensmannen for å levere inn papirer. Faren kjørte dem, og mor begynte å forberede dem på å flytte til Oslo. Det ble snart snakket om overalt i bygda.

Selv var jeg knust, men forsøkte å ikke vise det for andre.

Magnus angret på det som hadde skjedd.

Hvorfor i all verden kom jeg hit? Trodde hun var enkel, men hun lurte meg inn i dette. Smarte østlandsjenter har ingenting på henne, tenkte han.

Men Ingrid gikk med drømmer om en vakker bytilværelse.

Jeg får nok barna hans og lager et fint hjem. Han kommer til å bli glad for det, håpet hun. Bare hvordan vil foreldrene ta imot meg?

Overraskende nok ble hun tatt vel imot. Foreldrene hadde fått nok av overfladiske «byjenter» med falske motiv. Ingrid viste seg å være flink til å holde hus og lagde mat fra bunnen av. De bodde i en stor fire-roms leilighet, og det tok ikke lang tid før hun følte seg hjemme.

Magnus tenkte for seg selv:

Jaja, hun tok meg skikkelig på senga, men det virker som hun faktisk tror vi kan bli lykkelige.

I smug lagde han planer for å feste i Oslo etter bryllupet, for han hadde mange venninner i byen. Men rett før han kom så langt, annonserte Ingrid under middagen:

Jeg er gravid. Vi skal få barn…

Svigerforeldrene jublet. Magnus måtte innse at det ikke nyttet å snakke om «feil tidspunkt».

Bryllupet sto heftig, og de fikk leilighet i gave. Men allerede etter bryllupet merket Ingrid at Magnus ikke var spesielt begeistret for å skulle bli far.

Det blir nok bedre når barnet er født, tenkte hun, men hun skjønte ikke at Magnus hjerte lå et annet sted.

Magnus begynte å komme med unnskyldninger for å være borte, alltid «jobbreiser». Ingrid trodde ham, lagde mat og ventet, men hun savnet hjemlandet i nord, venninner, familien og merkelig nok tenkte hun stadig mer på meg.

Hun begynte å tvile på valget sitt, og på spørsmål om kjærlighet svarte Magnus med vage forklaringer. Svigermor Ingeborg la merke til at stemningen ikke var god, og hun visste at deres sønn ikke var noe idealmann.

Da sønnen kom til verden, var alle glade også Magnus, et lite øyeblikk. Men altfor snart ble han irritert på barnegråt og søvnløse netter. Ingrid rakk ikke lenger lage god mat, og Magnus holdt seg mest unna hjemmet.

Men det ble også merkbart at Magnus mistet mange av sine venninner. Ingen ville lenger ha med en gift mann å gjøre. Han klaget stadig til ekstradama si, Katrine, som hadde egen leilighet og pen økonomi.

Katrine, om du visste hvor lei jeg er familien. Kona skjønner ingenting utenom bondelandet sitt. Hun drar meg ned, klagde han.

Ingrid begynte å skjønne at Magnus kanskje hadde en annen, for han var full av rare forklaringer, kunne lukte av parfyme, og hadde leppestiftmerker på skjorta. Han kunne også snakke hardt og true med å slå til.

Hun ringte sin egen mor, men fikk bare høre:

Vi tvang deg ikke til å gifte deg med Magnus. Skulle heller giftet deg med Andreas. Du bestemte selv. Spis den grøten du har kokt, og når du er ferdig, får du komme hjem men da er det for hele livet.

Ingrid følte alt tungt, og en kveld mens Magnus sov, kikket hun på mobilen hans. Meldinger med Katrine var så drøye at hun ble helt stum. Hun trodde kanskje svigermor kunne hjelpe, men fikk kald beskjed:

Om du tenker på skilsmisse, vet du at vi har gode kontakter. Vi kan søke om omsorgsrett for barnet. Magnus har god økonomi og plass. Hva kan du tilby uten utdanning?

Barna hadde begynt å få tenner, skrek mye, Magnus ble enda mer irritabel. Katrine sendte ham melding og skrev han bare skulle gi dem sovemedisin det hun hadde gitt ham. Ingrid leste meldingen da mobilen lå igjen på stuebordet mens Magnus dusjet. Hun ble redd, ringte meg med gråten i halsen.

Kom, jeg henter deg, sa jeg.

Svigermor truer med å ta barnet.

Det kommer ikke til å skje, forsikret jeg.

Ingrid vugget sønnen i søvn, la seg ved siden av ham og lot som hun sov. Etter en stund sjekket Magnus soverommet, men dro ut. Med raske bevegelser pakket Ingrid litt klær, ringte meg, og jeg kom straks og hentet dem og tok dem med hjem til meg.

Magnus kom hjem sent neste dag og fant leiligheten tom. Ringte foreldrene sine, som ikke visste noe.

Kanskje hun rømte, sa Ingeborg bekymret. Skal jeg ringe politiet?

Det er ikke nødvendig, svarte Magnus. Jeg er faktisk glad hun dro. Orker ikke mer.

Tiden gikk. Ingrid og jeg fant tilbake til hverandre, giftet oss og snart ventet vi vårt første barn. Ingrid innså endelig at det var her, med meg på landet, hun hørte hjemme sammen med oss og framtiden vår.

Og jeg lærte at kjærlighet ikke kan kjøpes med penger eller skjønnhet, men at trofasthet, tålmodighet og kjærlighetens rotfeste er det som bygger et ekte hjem.