Tidlig å dø
Han vandrer gjennom den dunkle nattebyen, nesten vaklende etter en solid dose sprit. Hvor han har endt opp, bryr han seg ikke om. Byen er hans egen, og føttene vil lede ham hjem. Han er opptatt av noe viktigere han filosofiserer høyt for seg selv.
«Hvorfor, hvorfor er livet sånn? Jeg er tjuesju, vennene har barn som begynner på skolen, mens alle jenter jeg kjenner forlater meg innen en måned i det beste tilfelle. Er jeg grov? Jeg er vel ikke sånn men kanskje litt. Slik en mann bør være», sier Nikolai Haugen med et smil. «Det eneste jeg har fått til, er en liten virksomhet. Jeg er langt fra millionær, men livet er fint nok».
Plutselig stopper han, holder hånden om hodet, og tårene strømmer.
«Jeg har betalt så mye til den legen, og han sier bare: «Kan ikke hjelpe deg. Her er adressen til en kjent Oslospesialist, men han vil sannsynligvis heller ikke kunne hjelpe». Jeg tar det, og i morgen drar jeg til den personen».
Han nærmer seg en bro og ser ned i den mørke flaten av Akerselva.
«Skal jeg bare drukne? Elven er dyp alt ender i vannet», tenker han, men så ser han på elven igjen. «Nei, jeg vil ikke drukne. Det er kaldt, og Sokrates er ikke mettet. Jeg går hjem».
Han begynner å gå over broen, men stopper midt på den når han ser en ung kvinne med en ryggsekk på brystet og et lite barn i armene. Hun stirrer på vannet. Plutselig klatrer hun opp på rekkverket, stiller seg på den øverste stangen, løfter armene Nikolai springer mot henne, får tak i hoftene hennes, trekker henne mot seg, og de faller sammen på den støvete brosteinen. Barnet begynner å gråte.
«Er du gal?», roper Nikolai, nå helt edru.
«Hva vil du? Hvorfor klatrer du dit ingen spør om?», skriker hun.
«Jeg fikk bare inntrykk av at du bør dø tidlig», nikker han mot det gråtende barnet. «Han bør også. Reis deg og gå hjem til mannen eller moren din! Hvem er det du har?».
«Jeg har verken hjem, mann eller mor. Jeg har ingen».
«Du har nettopp festet deg på meg», setter han henne på beina med barnet. «Kom, la oss gå».
«Jeg går ingen vei med deg. Kanskje du er en maniak».
«Å drukne kan når som helst, vær så snill! Å være med en maniak er skummelt?», trekker han i hånden hennes. «Kom!».
—
De vandrer gjennom nattegatene mens barnet fortsetter å jamre. Til slutt klarer Nikolai ikke holde seg lenger:
«Hvorfor skriker han hele tiden?».
«Er han sulten?», spør kvinnen mens hun holder barnet tett inntil seg.
«Gi ham melk».
«Jeg har verken melk eller penger».
«Eller forstand», sier han og ser seg rundt. «Se, en døgnåpen matbutikk. La oss gå inn og kjøpe melk».
—
Kassieren og vakten kaster mistenksomme blikk på de nattlige kundene. Nikolai tar en handlekurv og nikker til kvinnen:
«Kom, hvor er melken?».
«Der», peker hun.
Ved hyllen roper han:
«Ta så mye du vil!».
Hun tar en liten pose.
«Ta mer. Så mye du trenger». Han venter mens hun fyller kurven.
«Vi trenger også bleier».
«Hva er bleier?», spør han.
Hun smiler svakt.
«Ta dem».
«Kan vi få våtservietter også?».
«Ja».
Ved kassen gir han fram kortet sitt.
«Vi tar bare kontanter», sier kassieren.
Nikolai tar frem en bunt med totusenkronersedler, legger en på disken.
«Ingen veksel», svarer kassieren.
«Gi vekslingen til sjokoladen», peker Nikolai irritert.
—
De går inn i leiligheten. Kvinnen snur seg overrasket. Eieren tar av seg skoene, går rett til kjøleskapet, tar ut en fisk og kaster den til en sølende katt, deretter tar han en flaske juice og drikker den med stor appetitt. Etter å ha drukket, vender han seg mot gjesten:
«Du skal sove i dette rommet», peker han. «Kjøkken, toalett, bad. Jeg går og legger meg».
Han går inn i et annet rom, stopper og snur seg:
«Hva heter du?».
«Åse».
—
«Det ser ikke ut som en maniak», sier Åse mens hun tenner på komfyren, fyller en vannkoker og sier: «Oi, for en dumt! Jeg skulle nesten ha druknet! Hvis ikke denne galningen hadde vært her. Hva skulle vi gjort med Ruslan ute i kulden? Vi fryser. I morgen vil han sannsynligvis jage meg bort. La oss i det minste holde oss varme i dag».
Kjelen begynner å koke. Åse løper til rommet Nikolai pekte på, legger den gråtende babyen i sengen, trekker frem en liten flaske fra ryggsekken, skynder seg tilbake til kjøkkenet, varmer melken med litt vann. Den lille drikker alt ivrig, blir søvnig. Hun tørker ham med en våtserviett, bytter bleie og legger ham til å sove.
Hun går på toalettet, vasker seg, vender tilbake til kjøkkenet og husker at hun ikke har spist på lenge. Hun åpner kjøleskapet, tar en bit røkt pølse og tygger den mens hun skjærer av et stykke brød, ost og mer pølse.
Når sulten stilner, tenker hun at hun kanskje har oppført seg litt uhøflig. Hun slapper av, legger seg ved siden av sønnen og sovner med en gang.
—
Morgenen kommer. Hun har stått opp flere ganger om natten for å mate barnet, som er åtte måneder og alltid vil ha mat. Hun hører mannen i leiligheten stå opp.
«Det er på tide», sier hun forsiktig for ikke å vekke barnet. «Det gode varer ikke evig».
Han lager noe ved komfyren. Hun skyller seg raskt og går til kjøkkenet.
«Sett deg!», nikker han mot en stol. «Jeg lager eggerøre».
«Nei, du skal sette deg!», dytter hun ham lett fra komfyren.
Hun hakker fersk dill, strør den over eggerøren, ser nøye på glassene, skyller dem grundig og lager kaffe.
Han snakker i telefon hele tiden, gir ordre, krangler med noen. Åse føler at han ikke merker henne. Han spiser, drikker kaffe, og reiser seg.
Hun strammer seg, venter:
«Snart blir han ferdig med meg!»
Han sier:
«Åse, lytt nøye! Jeg drar til Trondheim i en uke. Det viktigste er at du mater katten, han heter Sofus. Ikke gi ham noen billig kattemat! Han skal ha fersk fisk og kjøtt. Ikke gå inn på kontoret mitt! Du kan bruke de andre rommene som du vil».
Et skrik høres fra soverommet. Åse hopper opp fra stolen og ser spørrende på ham.
«Gå!», nikker han.
Etter fem minutter kommer hun tilbake med barnet i armene. På bordet ligger noen totusenkronersedler.
«Jeg tror dette er nok for en uke», sier han og peker på pengene. «Jeg går».
Han tar et skritt mot døren, men barnet rekker ut små hender og sier noe som «papa». Nikolai får et stikk i hjertet. Han vil aldri bli far.
«Åse, kan jeg få holde ham?», sier han overrasket over seg selv.
«Ta ham!», svarer hun og smiler. «Har du aldri holdt et barn i armene før?».
«Slik gjør man!»
Barnet lager lyse lyder av glede og vifter med armene. Nikolai ser på mirakelet med forundring.
«Jeg får aldri en egen sønn», tenker han med et tungt blikk og gir barnet tilbake til Åse.
Han drar.
—
Han går tilbake til leiligheten sin. Den samme Oslospesialisten hadde sagt at han aldri får barn. Stemningen er dyster:
«Hva er vitsen med alle penger, en fireroms leilighet, en gammel Skoda? En mann skal tjene til familien. Leiligheten er full av rot, og i Skodaen er det plass til syv».
Med et tungt ansikt går han inn i sin egen leilighet, som er skinnende ren. En kvinne smiler skyldbetynget.
«Papa!», ser han de små håndene i tankene.
Tasken faller på gulvet, og håndene rekker automatisk etter barnet
