Jeg kan virkelig si at jeg er utrolig heldig som har en ektemann. Han er nesten den perfekte mannen for meg! Men, helt perfekte mennesker, de finnes visstnok ikke her i livet. Med tiden har det vist seg at min mann har én liten svakhet: han er altfor sosial, åpen og hyggelig. Noen kunne kanskje tenke at det ikke er noe galt i det, men
Eirik har mange venninner. Selv om han aldri skjuler meldingene sine for meg, og det ikke er noe hemmelighetsfullt der, så liker jeg det ikke helt. Han har i flere år holdt kontakt med en tidligere kollega. Kjersti, som for lenge siden giftet seg og flyttet ut av landet med mannen sin, har likevel aldri forsvunnet fra livene våre. Til den dag i dag dukker fortsatt navnet hennes opp hjemme hos oss.
Når noe spesielt eller morsomt skjer på jobben eller på reise, er det alltid to kvinner som får høre det først: meg og hans gamle venninne. Når han skal ta viktige avgjørelser, rådfører han seg ikke bare med meg, men også med henne. Eirik diskuterer alt med Kjersti. Noen ganger snakker de til og med sammen om ting som egentlig bare angår oss to! Jeg synes det er veldig rart.
Igjen vil jeg understreke at han er en fantastisk ektemann. Vi deler alle husarbeidene likt. I tillegg har han god inntekt. Vi tilbringer mye tid sammen Eirik tar meg ofte med på kino, teater og restaurant. Jeg skjønner bare ikke hvorfor han har behov for å være så nær en annen kvinne.
Kanskje det virker tullete, men jeg har begynt å bli litt sjalu på min mann. Jeg er ikke misunnelig på noen andre av kvinnene han jobber med.
Jeg klarer bare ikke å forstå hva han savner. Hva er det han får ut av det vennskapet?
Etter å ha tenkt mye på dette, har jeg innsett at ekte vennskap handler om tillit og åpenhet. Å dele synspunkter med andre gir oss nye perspektiver og gjør oss klokere som mennesker. Kanskje handler det ikke om at jeg mangler noe, men snarere om at vi alle trenger flere stemmer i livet for å vokse. Den største gleden ligger i å stole på hverandre og lære av hverandres forskjeller.
