Jeg er 60 år. Jeg regner ikke med å ha verken venner eller slekt innom hjemme hos meg lenger.
Mange jeg kjenner synes jeg er litt for høy på pæra, men helt ærlig, jeg bryr meg ikke nevneverdig om andres meninger.
Den største grunnen til at jeg har sluttet å ta imot besøk, er egentlig latskapen min. Å holde huset i orden sliter faktisk på en. Det skal jo både ryddes og ordnes, og noe kaffe og noe godt må man ha det har jeg verken råd eller ork til lenger. Hvorfor ikke heller møtes på en kafé og ta en god kopp kaffe der? Må vi virkelig sitte hjemme hos hverandre og være slitne vertinner?
En annen grunn er dårlige vibber. Ikke alle kommer på besøk med rent og godt humør. Hvorfor skal jeg høre på andres elendigheter og trøbbel? Etter hvert besøk følte jeg meg bare utslitt og trist. Det er grenser for hvor mye man skal ofre det lille man har av energi. Etter at jeg sluttet å slippe folk inn, har både mareritt og søvnløshet takket for seg.
I tillegg er jeg pensjonist og begynner faktisk å kjede meg hjemme. Nå vil jeg ut av huset, se nye steder og koble av. Hvorfor skal jeg klage og dra alle hjem til stua mi? Når de går, må jeg stå igjen og rydde og engste meg for om jeg var en ok vertinne eller bare rotete og slapp.
Bergen (eller hvilken som helst norsk by, la oss være ærlige) er full av hyggelige steder å slå i hjel tiden på. I vår tid finnes det ingen grunn til å samle flokken hjemme for å feire bursdag eller navnedag innenfor fire vegger. Jeg vil heller nyte å slippe å løpe rundt med støvklut og mopp hele dagen.
Nå er hjemmet mitt blitt min egen lille hule. Her slipper jeg alle jeg ikke trenger inn. Kanskje noen mener jeg er en usosial særing men det er faktisk ikke tilfelle.
Kjenner du deg igjen i dette, eller er det bare jeg som er blitt sånn?
