Skal jeg sitte her og late som om alt er i orden, smile og late som om jeg har det bra? Nei, feire uten meg! med de ordene smalt Marit døren så hardt hun kunne.
Denne morgenen våknet hun mye tidligere enn vanlig. Hun åpnet ikke øynene, men husket at det var den store dagen førti. Engang hadde tallet virket fjernt, nesten uoppnåelig. Nå møtte hun det hver morgen i speilet, med rynker ved øynene og en lett trøtthet i blikket.
Ved siden av pustet Einar rolig. Han hadde ikke beveget seg da Marit forsiktig krøp ut fra under dyna. Han sov tungt, men han tenkte på henne med hvert år ble hun litt mer fraværende. Hun kastet et blikk på klokken: 05:30. Før gjestene kom, var det fortsatt mye å få gjort.
Etter å ha lukket soveromsdøren stille, gikk Marit mot kjøkkenet. Denne leiligheten skulle i dag bli møtested for to verdener hennes familie og Einars venner. Etter så mange år hadde de aldri virkelig følt en ekte samhold. Hennes egne venner hadde forsvunnet inn i hverdagens mas, mens Einars gjeng var den samme år etter år: de samme ansiktene, de samme temaene.
Hun lagde kaffe og åpnet kjøleskapet. Kvelden før hadde hun forberedt kjøtt i marinad, kuttet grønnsaker og gjort klar salatblandinger. Nå måtte alt dette bli en festmiddag. Vanligvis bestilte de mat eller gikk på restaurant, men i år var det en jubileumsfeiring, og hun ville ha den hjemlige stemningen, varmen, noe eget.
Mamma, har du to hundre kroner? ropte en stemme fra kjøkkenet.
Den seksten år gamle Mikkel Olsen sto der, litt forvirret, men allerede i jeans og Tskjorte.
Hvor skal du så tidlig? spurte Marit og rakte han en seddel fra lommeboken.
Vi skulle sykle med gutta. Tidlig for å unngå varmen. Jeg er tilbake i kveld, akkurat i tide til festen.
Mikkel, husker du hvilken dag det er i dag?
Mikkel tenkte et øyeblikk, så smilte han skyldig.
Selvsagt, dagen din. Jeg ville bare ikke våkne deg for tidlig tenkte jeg, så ville jeg hilse senere.
Vil du ikke bli og hjelpe meg? Jeg klarer det ikke alene, så mye å gjøre
Han så ned på seg.
Mamma, vi avtalte dette lenge. Men jeg skal rekke det. Skal ikke Silje hjelpe?
Hun er på hytta med en venninne, kommer før klokken seks.
Ja Du klarer alt selv, som vanlig, han trakk på skuldrene.
Marit sukket. Hun hadde en gang vært stolt av at alt hang på henne. Nå bare tynget det henne.
Gå nå. Men vær hjemme i tide.
Mikkel ga henne et lite kyss på kinnet og forsvant. I løpet av sekunder smalt inngangsdøren igjen.
Klokken ni var Marit fullstendig oppslukt av forberedelsene. Ovnen var varm for kjøttet, grønnsakene ventet på å bli hakket, og deigen til ostekake lå under et kjøkkenhåndkle. Lukten av nytraktet kaffe og krydder fylte rommet.
God morgen, ropte Einar da han dukket opp i slitte joggesko. Hvorfor er du oppe så tidlig?
Hva tror du? svarte hun rolig. Gjestene kommer klokken seks. Det er en fjell av oppgaver.
Du kunne ha sovet litt lenger. Det er jo din dag. Han tok en kopp og fylte den med kaffe. Gratulerer med dagen, forresten.
Han lente seg frem, berørte lett hennes kinn. Lukten av peppermynte og hans velkjente cologne fylte luften.
Takk, sa Marit. Hun lengtet etter et lite tegn, en gave eller bare et spørsmål: «Hva kan jeg hjelpe deg med?»
Einar satt allerede ved bordet og scrollet på telefonen.
Arbeider du ikke i dag? spurte hun mens hun knekte egg.
Nei, fridag. Noe må jo gjøres hjemme
Flott. Så kan du hjelpe meg med borddekking?
Lett som en plett. Så snart jeg er ferdig med nyhetene, mumlet han uten å se opp.
Tre timer gikk. Einar gled fra kjøkkenet til stuen, der han ble fanget av en fotballkamp og ropte rundt. Marit fortsatte i stillhet å hakke, røre, piske og sette inn i ovnen. Hun tenkte: «Her er jeg, førti år gammel, og slik feirer jeg dagen min»
Klokken 15 ringte døren. Marit tørket hendene på et håndkle og åpnet. På dørstokken sto hennes yngre søster Oline med en bukett røde krysantemum.
Gratulerer så mye, kjære! sa Oline og ga henne en klem. Jeg kom litt tidlig for å hjelpe. Ser dere fortsatt på jobb?
Jeg har stått på siden morgen, inviterte Marit søsteren inn. Gjestene kommer klokken seks, men jeg er glad for å se deg.
Hvor er festantrekket? spurte Oline og så på Marits enkle Tskjorte og slitte jeans.
Hvilket antrekk? sukket Marit og ristet på hodet. Salatene er ikke ferdige, kaken er ukledd, serviset er ikke satt
Jeg forstår, sa Oline alvorlig og kastet et blikk på kjøkkenet. Så vendte hun seg mot korridoren. Hva med Einar, er han med?
Han er opptatt.
Fra stuen hørtes en irritert stemme: «Hva gjør du, ubrukelig! Dra deg!»
Alt klart, mumlet Oline. Jeg skal få ham til å hjelpe.
Hun gikk selvsikkert inn i stuen. Marit hørte hvordan søsteren energisk instruerte Einar, men trakk seg ikke inn i samtalen. Kort tid etter kom Einar inn på kjøkkenet med et tungt ansikt.
Så? Hva trengs? mumlet han.
Kan du dekke bordet i stuen? svarte Marit rolig. Oline, kan du hjelpe ham med oppvasken, vær så snill.
De neste timene gikk uten store krangler. Einar, selv om han var motvillig, fulgte Olines instruksjoner. Av og til forsvant han inn i TVen, men fikk likevel gjort det som måtte gjøres. Innen klokken fem var de fleste oppgavene ferdige. Marit oppdaget nå hvor sliten hun var: skuldrene verket, føttene smerte, men kvelden lå fortsatt foran seg.
Gå og skift på deg, sa Oline og dyttet henne forsiktig fra kjøkkenet. Jeg klarer dette selv.
Marit gikk til soverommet. I garderoben ventet en ny, mørkeblå kjole, kjøpt spesielt til anledningen. Den var elegant med en fin utskjæring. Men hun hadde verken krefter eller lyst til sminke eller oppsett. Hun trakk fram den svarte kjolen hun pleide å bruke på jobb, friskt oppdaterte ansiktet, påførte leppefarge, og kom akkurat i tide til døren, der gjestene allerede ringte på.
Klokken seks var leiligheten fylt med folk. Foreldre, bekjente fra mange år, Einars kollegaer. Barna kom også: Silje hadde med en stilig kake fra et kjent konditori, og Mikkel hadde en kort med hilsen han tydeligvis hadde kjøpt på vei hjem.
Marit møtte dem med et anstrengt smil. Hodet dundret, men hun klarte ikke engang å gå på toalettet en kort stund alle spurte og ville ha noe. Så plutselig ble Einar livfull: han lo, spøkte, helte drikke, og om og om igjen omfavnet Marit når noen holdt en skål for henne.
Endelig satte alle seg. Marit serverte hovedretten stekt kjøtt fra ovnen, hennes egen signaturrett.
Marit, kanskje vi ikke trenger så mange salater, mumlet Einar da han så henne legge opp en oljesalat. Der er jo majones. Du har brukt den i det siste
Han avsluttet ikke setningen, men et kort blikk på hennes midje talte mer enn ord. Marit følte kinnene varme opp. Oline, som satt ved siden av, kastet et kort blikk på ham.
Kjøttet er litt tørt, erklærte Einar høyt da han skjærte et stykke. Jeg tror det har stått for lenge.
Jeg synes det er perfekt, avbrøt Marits mor.
Jeg mener ikke å være slem, hevet Einar armene. Det var bare litt saftigere sist gang.
Marit svarte ikke. Hun tygget tavs, stappet blikket i tallerkenen. Det som skulle vært en koselig kveld, ble en ny ydmykelse foran alle.
Talerne kom etter hverandre. Noen ønsket karriere, andre skjønnhet og ungdom. Foreldrene ba om helse og tålmodighet. Til slutt reiste Einar seg, løftet glasset og snakket til forsamlingen:
Jeg vil gratulere min kone med førtiårsdag. Det er en alvorlig alder. Men Marit holder seg sterk. For sin alder er hun fortsatt vel, nesten ung.
Et lite fnis spredte seg rundt bordet.
selv om hun kanskje kunne tatt seg mer av seg selv, la han til med en overlegen smil. Men vi elsker deg likevel. Skål for deg, kjære!
Stilheten senket seg. Glassene ble løftet mot himmelen med tvang, med anspente smil. De fleste unngikk øyekontakt med Marit. Hun satt stille, stirret på dukene. Det som lenge hadde vært holdt inne, kom plutselig til overflaten.
Hun reiste seg sakte.
Takk for gratulasjonene, sa hun lavt og gikk ut av rommet.
Bak romdøren hørtes en mumling som etter hvert ble til vanlig snakk. Ingen fulgte etter henne. Ikke engang Einar.
Marit gikk til speilet. I refleksjonen så hun en sliten kvinne med slitt hår og et hverdagslig uttrykk. Når hadde hun sluttet å være seg selv? Hvordan hadde hun latt dette skje?
Som om hun var i en annen verden, åpnet hun skapet og hentet den samme mørkeblå kjolen hun hadde spart til kvelden. Hun tok den på, justerte halskanten, fjernet støv fra de øredobbene Einar hadde gitt henne da hans ord ennå var fylt av kjærlighet, ikke kritikk. Hun tok de høye hælene hun hadde på seg på bryllupsdagen; de passet fortsatt som om de var nye.
Hun tok opp mobilen og tastet et kjent nummer.
Hei, Vilde, det er meg. Jeg har fødselsdag i dag Jeg vet det er plutselig, men Kan vi møtes? Jeg vil ikke være alene i dag. Bare med deg. Møtes på «Pasta Italia» om en halvtime? Flott, jeg reserverer et bord.
Hun la på, så igjen i speilet. Der sto en annen Marit den som igjen husket hvem hun var. Rett rygg, klar blikk, et lett smil selvtilliten vendte tilbake.
Da hun gikk inn i stuen, stilnet alle på ett blunk. Blikkene vendte seg mot henne. Einar så overrasket opp.
Å, for en forandring! ropte han. Nå ser du virkelig festlig ut. Hvorfor byttet du ikke allerede? Kom til oss!
Marit smilte for første gang på dagen ekte.
Nei, Einar, jeg blir ikke.
Hva?! han forsto ikke. Hvorfor?
Etter alt som har blitt sagt, skal jeg sitte her og late som om jeg er glad? Nei. Jeg har bestemt meg for å feire på min måte. På noen minutter kommer en taxi. Jeg drar på restaurant med en venninne.
Hva snakker du om? En fornærmelse? Det var bare en spøk! gestikulerte Einar, og så på gjestene som om han lette etter støtte.
I hver spøk begynte Marit, men stoppet. Men det er likevel ikke viktig. Jeg går. Takk til alle, og ha en fin kveld.
Hun snudde seg og gikk mot døren. På korridoren ropte Oline etter henne.
Marit, er du sikker? hvisket hun. Du vet at han ikke mente å såre deg
Oline, svarte Marit rolig og møtte blikket hennes, jeg har hørt de ordene i seksten år. Kanskje han virkelig ikke mente det. Men jeg vil ikke lenger tåle dette, spesielt på min egen dag.
Hun klemte søsteren og gikk ut døren.
I trappeoppgangen var det stille og kjølig. Da hun gikk ned trappene, føltes det som om en tung bør ble løftet av skuldrene hvert skritt gjorde pusten lettere. Beskyttelsen som hadde holdt henne fast, forsvant. Ingenting holdt henne tilbake lenger.
Hva som ventet videre, visste hun ikke. Kanskje Einar ville forstå en dag. Kanskje ikke. Men nå, i sine førti år, følte Marit seg levende for første gang på lenge.
Ute omfavnet den milde kveldsluften. Ved fortauet sto en taxi klar. Hun satte seg i bilen, oppga adressen. Telefonen i vesken vibrerte. En melding fra Einar. Marit så ikke på den hun slo bare av lyden.
Denne kvelden var bare hennes. Og bare hun selv bestemte hvordan den skulle leve.
