Svigerinnen min tilbød seg å hjelpe oss med barnepass i sommerferien – hun er nå pensjonist og har mye fritid, så vi takket ja. Vi er begge i full jobb og har tre barn, men vi har egentlig ikke mulighet til å ta vanlig ferie. Ofte må vi bare bytte på å være hjemme fra jobb når et av barna er syke eller har et spesielt arrangement, og noen ganger klarer vi å ta en helg borte hvis det passer. De siste tre årene har vi hatt et 20-årig boliglån og er slitne av å flytte rundt på grunn av leie, så vi bestemte oss for å bo i vårt eget hjem – selv om det betyr høyere månedlige utgifter. Selv om vi begge jobber hele sommeren, har vi ikke råd til ferie på grunn av boliglånet, og når skolen er stengt om sommeren har vi ingen til å passe barna. Heldigvis vet vi at de kan være trygge hjemme hos oss i varmen! Min svigermor foreslo å hjelpe oss med barnepass i sommerferien. Hun er nå pensjonist og har god tid, så vi takket ja. Når sommeren kommer og vi drar til min manns mor, pleier vi alltid å ta med oss matvarer og gi henne penger til ulike godbiter. Svigermor bruker aldri egne penger på barnebarna, for hun sier hun har en lav pensjon. Vi gir henne som regel kontanter, og det er billigere enn å leie barnevakt, så alle virker fornøyde med ordningen. Min manns bror, som også har tre barn, bestemte seg for å sende dem til bestemor. Barna hans er yngre og litt mer krevende enn våre, og trenger derfor konstant tilsyn. Men han ga verken mat eller penger for barna sine – vi måtte faktisk betale for både mat og snacks til dem. Er det vanlig å føle det slik? Jeg har ofte bedt min mann om å ta opp dette med broren sin, men han gjør ingenting fordi han ikke vil krangle. Hvorfor skal jeg jobbe hardt for at andre skal få barna sine passet? Hva er den beste måten å snakke med ham om det – uten å lage krangel?

Dagbok, 20. juni

Denne sommeren tilbød svigermoren min seg å hjelpe oss med barnepass. Hun har nylig gått av med pensjon og har mye tid til overs, så vi takket ja med takknemlighet.

Vi har begge fulltidsjobber og tre barn, men det er egentlig umulig for oss å ta ut vanlig ferie. For det meste bytter vi bare på å ta ut sykedager når barna våre er syke eller det dukker opp noe spesielt på skolen. Noen ganger klarer vi å dra bort en helg, hvis det ikke er noe som skjer hjemme, men det skjer sjelden.

De siste tre årene har vi hatt et boliglån over 20 år. Vi var lei av å flytte rundt som leietakere, så vi bestemte oss for å kjøpe eget hus selv om det betyr høyere månedlige utgifter. Til tross for at vi jobber hele sommeren, har vi ikke råd til ferieturer, for etter å ha betalt lån og regninger sitter vi igjen med lite. I tillegg, når det er skolefri om sommeren, har vi ingen som kan passe barna. Det er i hvert fall betryggende å vite at de er trygge og har det godt hjemme, hvor de hører til!

Svigermor tilbød seg altså å passe barna om sommeren. Med mer fritid enn før syns hun det er hyggelig, og vi satte stor pris på det. Hver gang vi kommer til moren til mannen min når sommeren nærmer seg, tar vi alltid med matvarer og gir henne penger til å kjøpe noe ekstra godt til barna. Svigermor bruker aldri av sin egen pensjon på barnebarna, hun sier den er for liten til det. Vi gir henne som regel kontanter likevel er det fortsatt billigere enn å leie inn en barnevakt. Alle ser ut til å være fornøyde med dette opplegget.

Mannens bror, som også har tre barn, bestemte seg en sommer for å sende sine barn til bestemor. Hans barn er yngre enn våre og veldig livlige, så de krever mye oppmerksomhet. Han kom aldri med mat eller penger til barna sine, så vi endte opp med å forsørge dem fra eget budsjett.

Det er kanskje ikke rart at jeg føler det urettferdig. Jeg har bedt mannen min flere ganger om å ta det opp med broren, men han vil ikke skape dårlig stemning mellom dem. Jeg forstår det til en viss grad, men hvorfor skal jeg jobbe hardt for at andre skal slippe ansvar for egne barn? Jeg tenker ofte på hvordan jeg kan ta det opp med svoger uten at det ender i krangel. Kanskje jeg bør sette meg ned med ham over en kopp kaffe og forklare hvordan det føles, på en rolig måte. For selv om det er familie, ønsker jeg at det skal føles rettferdig for oss alle.