Ektemannen min tenker bare på seg selv – spiser opp alt mat, til og med det som er til barnet vårt – Adam, hvor har det blitt av bananene? – spør jeg mannen min. – Jeg spiste dem, jeg hadde lyst på. – Kunne du ikke latt være én eneste til sønnens ettermiddagsmat? – For en storm i et vannglass. Det er da bananer i butikken. – Da får du gå og kjøpe noen. – Jeg skal på fotballkamp, hvordan skal jeg rekke det? Slik har det blitt hos oss hele tiden: cottage cheese, kjeks, epler – jeg må gjemme mat, ellers risikerer jeg at sønnen vår blir sulten med en slik far. Vi har vært gift i fem år. Sønnen vår fyller snart to. Vi har boliglån, du vet, pengene er stramme. Mannen min mener han er familiens forsørger fordi han ga oss bolig. Egentlig solgte han sitt eget ettroms og brukte det som forskudd, men foreldrene mine hjalp også til. Moren min synes Adam er en skikkelig egoist. Jeg er faktisk litt enig med henne. En gang vi gjorde klart til barnebursdag, lagde jeg mat til gjestene mens han svirret rundt og tømte fatene. Verst var det da han forsynte seg av bursdagskaken. Jeg hadde satt kaken ut på balkongen – det var ikke plass i kjøleskapet – så skulle jeg hente den for å skjære opp, men da var det igjen bare et lite stykke dekorert sjokoladekake. Du kan jo tenke deg hvor flau jeg ble. Dette skjer hele tiden. Joda, han tjener penger, men man kan faktisk ha noen tanker for andre også. Hans eneste unnskyldning er: “Vi kjøper mer, ikke mas!” Greit, han bryr seg ikke om meg, men hvordan kan man ikke bry seg om sitt eget barn? Særlig når vi ikke har mye penger, og jeg må spare på alt. En ukes matforsyning kan bli spist i løpet av et par dager. – Hvorfor hakker du på ham? Han er tross alt en mann, la ham spise. Han forsørger dere. Ikke klag, bare lag mer mat! – forsvarer svigermor ham. Men det morsomme er: Uansett hvor mye mat jeg lager, er det aldri nok for ham. Han spiser opp alt. Flere matinnkjøp er uaktuelt – vi har lån å betale, klær og alt annet å kjøpe til husholdningen. Til slutt ga jeg ham beskjed: Gjør du dette én gang til, blir det skilsmisse. Da fordeler vi leiligheten og lever hvert vårt liv. Han ble sur og klagde til moren sin. Nå vil ikke svigermor snakke med meg. Men jeg synes faktisk jeg har rett. Hva mener dere?

Min mann tenker bare på seg selv. Han spiser opp alt ikke engang barnet får noe igjen.

Olav, hvor har det blitt av bananene? spør jeg mannen min.
Jeg spiste dem, jeg hadde så lyst på.
Kunne du ikke latt være én til ettermiddagsmat for sønnen vår?
Du lager alltid et problem ut av ingenting. Det finnes da bananer i butikken.
Da kan du gå og kjøpe noen til da.
Jeg kan ikke, jeg skal jo se fotballkamp. Hvordan skal jeg rekke det?

Slik er det hele tiden hjemme hos oss: cottage cheese, småkaker, epler jeg må til og med gjemme mat, for ellers er jeg redd sønnen min blir sulten med en slik far i huset.

Vi har vært gift i fem år. Sønnen vår fyller to snart. Vi har boliglån, så det sier seg selv at penger er litt trangt. Olav mener han er familiens forsørger fordi han har gitt oss bolig å bo i. Egentlig solgte han den gamle ettromsleiligheten sin for å bruke pengene som egenkapital, men mine foreldre hjalp også til. Mamma sier alltid at Olav er en ordentlig egoist. Litt enig med henne er jeg faktisk.

For noen uker siden skulle vi feire bursdag. Jeg stod på kjøkkenet for å lage mat til gjestene, mens Olav løp rundt og småspiste hele tiden. Det verste var at han også forsynte seg av kaka. Den hadde jeg satt ut på balkongen, siden det var fullt i kjøleskapet. Da jeg tok den inn igjen for å skjære opp, så jeg at det eneste som var igjen var et stykke dekorert sjokolade. Jeg har aldri vært så flau.

Dette skjer stadig vekk. Ja da, han har jobb, men han kunne jo ha tenkt på oss andre også. Han har kun én unnskyldning: “Vi kjøper mer, slapp av!” Men hvordan kan han ikke bry seg om sønnen vår? Særlig når vi må passe på pengene, og jeg faktisk planlegger litt hva vi skal ha. På én uke kan han klare å spise opp mat for en måned.

Hvorfor klager du så mye? Han er jo mann i huset, la ham spise. Han tjener jo pengene. Du får heller lage mer mat, sier svigermor til mitt forsvar.

Men det hjelper ikke, for uansett hvor mye jeg lager, blir han aldri mett. Det nytter heller ikke å kjøpe mer vi må jo både betale boliglånet, kjøpe klær og alt mulig til huset.

Til slutt sa jeg rett ut til Olav at hvis han gjør det én gang til, så går jeg fra ham. Da får vi dele leiligheten og leve hvert vårt liv. Han ble fornærmet, løp rett til moren sin og klaget. Nå snakker ikke svigermor med meg engang. Men jeg føler at jeg har rett. Hva tenker du om det?

I dag innser jeg at jeg må sette klare grenser og ta vare på både meg selv og barnet vårt for det er mitt ansvar å beskytte oss, når ikke han klarer det.