For penger ble jeg “yngre”. År senere fant mannen min ut sannheten, og vi skilte oss.
Jeg vokste opp i en liten bygd på Vestlandet, der man fortsatt hilser på postbudet og alle vet hvem som stjeler jordbærene. Etter tiende klasse begynte jeg på kokkelinja på videregående, som jeg var ferdig med fire år senere. Deretter jobbet jeg på en kafé i bygda, men etter fem år med sure nordmenn, brente vafler og lav lønn, skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe annet med livet mitt. Jeg begynte å drømme meg vekk til noe bedre kanskje Oslo, kanskje bare flere kroner på kontoen.
På kaféen møtte jeg Henrik, en sjarmerende kar fra Bærum med riktige forbindelser i byen. En dag tok jeg mot til meg og reiste til Oslo, hvor jeg ba ham skaffe meg plass på høyskolen. Henrik var ikke vanskelig å be, men han understreket at dette ikke var gratis. Heldigvis hadde jeg spart opp litt penger. For hjelpen betalte jeg en solid bunke kroner.
Jeg klarte også å kjøpe et nytt vitnemål. Alt var fortsatt papir den gangen, ikke noe fancy digitalt tullball. Plutselig var jeg fem år yngre, og vitnemålet mitt glinset av femmere, så selv moren min ville blitt rørt.
Henrik ordnet så jeg kom meg inn på studiene. Livet skiftet fart plutselig var jeg omgitt av unge, glade studenter, ikke bare kaffetørste trøndere. Ett år senere giftet jeg meg, denne gangen med Lars, som på den tiden var nitten og fra hovedstaden! Jeg flyttet inn i leiligheten hans, eller strengere sagt, i leiligheten til foreldrene hans på Majorstua.
Da jeg var ferdig med studiene, stod Norge på hodet. Kommunismen var vel aldri det største her, men landet gikk gjennom sine endringer. Lars og jeg fikk raskt dreis på ting, leide et bitte lite lokale og åpnet vår egen kafe. Etterhvert klarte vi til og med å kjøpe stedet, og plutselig var vi kafé-eiere med egen kaffemaskin og alt.
Livet vårt var egentlig ganske bra, selv om vi aldri fikk barn. En dag bestemte vi oss for å besøke bygda hvor jeg vokste opp, for nostalgiens skyld. Der traff jeg gamle klassekamerater og venner. Selvsagt levde jeg et litt annet liv enn dem, og jeg så merkbart yngre ut, om jeg skal si det selv. Litt småmisunnelse var det nok, og en kompis måtte selvfølgelig fortelle Lars at jeg hadde jobbet i kafeen hjemme, og at jeg egentlig var eldre enn han trodde.
Etter dette snudde Lars helt om. Han begynte å anklage meg for lureri og småsnoking i fortiden min. Alkoholen ble plutselig hans beste venn. Resultatet ble skilsmisse og deling av både firma og kaffekvern. Jeg kjøpte meg en liten leilighet, mens Lars tok opp flere dyre forbrukslån på rekordtid etterpå. Alt raste sammen omtrent like raskt som kakene forsvant når det var dugnad.
Nå jobber jeg fortsatt, selv om jeg har passert pensjonsalder for lengst. Av og til tenker jeg på Henrik, som en gang sa jeg var idiot som fikset på papirer. Men ingen kan slette fortiden, og ingen kan angre ung galskap med ettertidens fornuft.
Nylig besøkte jeg mamma på hjemstedet mitt og traff en klassevenninne. Hun har vært pensjonist i to år, steller barnebarna og luker grønnsaksbed med stoisk ro. Jeg må jobbe videre, selv om ryggen hyler og armene verker. Man gjør mye underlig som ung, og regningen for det kommer selvsagt når man minst liker det.
Om noen har en løsning på hvordan jeg skal gjøre opp for ungdommens dumskap, så si gjerne fra.
