Jeg ser tilbake på den gangen, for lenge siden, da søsteren min Sigrid ville feire jubileet sitt hos oss, og krevde at vi skulle gjøre leiligheten ledig.
Kari, har Tor allerede fortalt deg? spurte svigermoren Marit mens hun satte seg ned med en kopp te. Hør nå! Det blir opptil tjuegjester, så vi må begynne å forberede oss om kvelden. Jeg er fremme rundt seks om ettermiddagen dagen før.
Hva? På ettermiddagen? svarte jeg skeptisk. Nei, jeg hadde ikke sagt meg enig i det.
Vent litt. Jeg er ikke ferdig ennå. Jeg har sendt Tor en handleliste, han har lovet å kjøpe alt.
Tor hadde alltid støttet sin eldre søster Sigrid. Hun hadde før hun fylte tretti allerede vært gift to ganger og skilt seg to ganger, og hver gang var det mannen som viste seg å være feil. Moren vår, Marit Olavsen, pleide fra barnsben av å gjenta til sønnen:
Sønnen skal alltid hjelpe sin søster.
Og Tor gjorde som han ble fortalt. Han lånte penger når Sigrid midlertidig stod uten arbeid, han fikset leiligheten hun leide, han flyttet møblene hennes etter hver skilsmisse. Så, etter alt dette, giftet han seg med meg.
Jeg hadde holdt ut i begynnelsen, men da Sigrid for femte gang i løpet av ett år ba om bare noen dager med bilen vår fordi den hadde sviktet igjen, måtte jeg si tydelig:
Tor, er ikke dette nok? Vi trenger også bilen vår i helgen. Jeg trodde vi hadde planer
Hva skal du så gjøre? Gå til fots?
Nei. Til foreldrenes hytte kan du ikke gå til fots. De har samlet to bøtter med agurker til oss. Jeg trodde du hadde hørt meg da jeg nevnte det.
Ja jeg hørte noe, men du forstår, Sigrid har en akutt situasjon.
Igjen? Hva da?
Jeg vet ikke helt, mumlet Tor, men hun trenger mer.
Nei, Tor. Denne gangen skal du ikke gi etter! Eller så kjøper du en bil til meg. Jeg er lei av å måtte ta trikken hver gang jeg skal et sted, når du med bilen kunne ha kjørt meg.
Tor tenkte for første gang på å nekte, men Marit ble raskt med på å snu situasjonen:
Skal du egentlig ofre søsteren for meg? Hvem skal ellers hjelpe henne?
Så Tor fortsatte å hjelpe, til tross for kranglene mellom oss. En dag hadde vi ikke snakket med hverandre på flere dager, og Tor brøt stillheten:
Hvorfor tier du? Er du fornærmet eller noe?
Virkelig? Det tok deg tre dager å skjønne det? svarte jeg irritert.
Jeg kan bare ikke forstå hva da?
Jeg lo av forvirringen:
Seriøst? Du skjønner ikke? Sigrid tok deg med hele helgen til hytta til en venninne. Jeg trodde du bare skulle kjøre henne, men du ble igjen i to dager. Plager deg det?
Hva skulle bekymre meg? Jeg drakk litt, og så var eksen hennes der, som jeg var på god fot med. Vi måtte feire. Hvorfor skulle jeg, som en tåpe, ha kjørt? Det ville ha vært pinlig.
Du kunne i hvert fall ha ringt.
Du også kunne ha gjort, kastet Tor.
Jeg ringte! Bare telefonen din var slått av. Forestill deg! Jeg var i panikk, visste ikke hvor du var. Så du bestemte deg for å ta en pause fra meg, erklærte jeg.
Ikke tull, avfeide han og gestikulerte med en håndbevegelse.
Tor gikk ut på balkongen, tok telefonen og visste at jeg aldri ville sette pris på en ny samtale med søsteren.
Hei, bror! hørt Sigrid i røret. Jeg har jubileum om to uker! Tretti år! Skjønner du?
Tor kastet et blikk på meg mens jeg rørte i suppen.
Hva vil du? spurte han.
Du forstår meg så raskt! lo Sigrid. Jeg vil feire hjemme hos dere! Dere har en stor stue, leiligheten min er trang, og vertinnen blir sur. En restaurant er for dyrt.
Kanskje en kafé? Jeg kan legge til så mye du trenger.
Er du gal? protesterte Sigrid. Dette er et jubileum! Du vil at jeg skal leie et lokale når du har en egen leilighet? Jeg er jo ikke datter av en millionær.
La meg først snakke med Kari. Det er også hennes leilighet, kanskje hun har andre planer.
For sent! avbrøt hun. Jeg har allerede sagt at feiringen skal være hos dere. Frigjør leiligheten for hele dagen, ok? Moren sier hun lager alt.
Tor sukket og dekket ansiktet med hånden. Mens han prøvde å finne en utvei, vibrerte telefonen igjen. Denne gangen var det en melding fra moren:
«Sigrid har laget en meny. Her er rettene. Vi må også kjøpe ingrediensene. Be Kari om å hjelpe til med forberedelsene.»
Samtidig satt jeg, uvitende om jubileet, i stolen med fjernkontrollen, klar for å se på favorittserien min. Da Tor kom inn i rommet, senket jeg blikket og forsto alt med ett.
Så, hva er det nå? spurte jeg rolig og trykket pause på serien.
Kari, hør Sigrid har jubileum, skjønner du. Tretti år. Du vet, det er en viktig dato.
Jeg løftet hodet.
La henne feire. Forbyr vi henne?
Tor gned nakken.
Saken er at hun vil holde festen hos oss.
Hva?! reiste jeg meg fra stolen. I leiligheten vår?
Ja, men bare en kveld. Hun synes restaurant er for dyrt, og hjemme er det trangt
Så du samtykker?
Jeg sa at jeg ville snakke med deg først! Men Sigrid har allerede invitert alle, og moren har menyen klar
Jeg lukket øynene, tok et dypt åndedrag.
Tor, er du virkelig en voksen mann? Eller bare en budbringer for Sigrids ønsker?
Hva begynner du med?
Jeg begynner, sa jeg ironisk og pekte på telefonen. Ingen har ringt meg. Dette er mitt hjem, ikke en stoppestasjon for dine slektninger. Sigrid vil feire i min stue, jeg må hjelpe henne, og samtidig hjelpe moren din, uten at jeg blir spurt!
I det øyeblikket ringte telefonen min.
Åh, der er kremen på kaken, pipe jeg. Din mor, jeg viste telefonen til Tor.
Kari, har Tor fortalt deg? ropte svigermoren. Det blir opptil tjue personer. Så begynner vi å forberede oss om kvelden. Jeg kommer rundt seks i går, en dag før.
Hva? På ettermiddagen? smilte jeg skeptisk. Nei, jeg har ikke sagt ja til det.
Vent litt. Jeg er ikke ferdig. Tor har allerede en handleliste, han har lovet å kjøpe alt.
Anta at kastet jeg. Hvor får vi pengene til alt dette?
Tor lovet å hjelpe, svarte Marit kort.
Så dere vil gjøre leiligheten til en restaurant, og vi skal betale for alt? jeg begynte å bli oppbrakt.
Sigrid er jo ikke en fremmed! Det er vel ikke så vanskelig å hjelpe en dag, kutte grønnsaker, lage salater, smørbrød Du er jo husmor!
Marit Olavsen, avbrøt jeg, jeg har akkurat fått vite om feiringen. Jeg ga ingen tillatelse til at Sigrids bursdag skal holdes i min leilighet.
Hva snakker du om, min leilighet. Dere er ektefelle, dere deler alt! svarte svigermoren skarpt.
Ikke si så. Hvis leiligheten var Tors, hadde du ikke sagt det. Da ville jeg vært bare en husholderske.
Ikke kom med tåpelige unnskyldninger. Samtalen er over. På fredag må alt være kjøpt, avbrøt Marit og la på.
Hva var det? spurte jeg Tor, etter at linjen ringte.
Slutt å spille offer! sa han endelig. Du har blitt fortalt at du tar feil. Innrøm feilen og slutt å stå på.
Jeg ble målløs. Jeg reiste meg, gikk til skapet og tok en stor sportstask. Jeg gikk inn på soverommet, åpnet kommoden og begynte monotont å legge bort Tors t-skjorter og jeans.
Samtidig følte Tor seg som en vinner. Han åpnet kjøleskapet høyt, tok en øl, smalt døren og satte seg foran TV-en som om ingenting hadde skjedd.
Han trodde jeg bare skulle «koke ned» og alt ville gå tilbake til normalt. Litt irritasjon, litt protest, og så ro. Han skrudde på fotball og håpet jeg skulle komme inn for å spise. Men han tok feil.
Etter en halvtime stod jeg i gangen med en handlevogn i hånden, og ved siden av meg stod den fulle sportstasken med Tors klær. Tor kom ut av stuen for å ta noe fra kjøleskapet, men stoppet opp da han så meg.
Hva er dette? mumlet han. Hvilken forestilling har du laget?
Jeg så kaldt på ham:
Dette er ikke en forestilling, Tor. Dette er slutten. Jeg vil ikke lenger være skyggen i mitt eget liv, tjeneren i min egen leilighet, eller bakteppe for din mors og søsters krav. Hvis du vil være en god sønn og bror, så vær så snill, gå tilbake til moren. Gjør klar til feiringen. Jeg er sikker på at hun vil gi deg en plass i sin stue.
Mener du alvorlig? han tok et skritt mot meg. Jeg kommer ikke tilbake.
Absolutt alvorlig, nikket jeg. Jeg vil ikke ha deg tilbake. Jeg har holdt ut så lenge at jeg begynner å stille spørsmål ved meg selv. Men nok er nok. Hvis du ikke har lært å respektere meg på tre år, vil det bare bli verre.
Kari du kan ikke sånn ødelegge alt! På et øyeblikk!
Det er umulig å ødelegge det som allerede er i ruiner.
Tor fnøs, fortsatt uten å forstå at jeg hadde tatt en endelig beslutning.
Sånn er det, la jeg til, alle Tors t-skjorter og jeans er her. Du kan takke meg så mye du vil. Dra nå.
Han prøvde å si noe, men jeg åpnet døren. Tor stod der, full av raseri. Rødmen stod i kinnene, leppene trakk seg sammen. Han håpet fortsatt at jeg ville gi etter, men min roende stillhet provoserte ham enda mer.
Sånn er det! ropte han. Tror du du finner noen bedre? Slike som meg er vanskelige å finne!
Jeg sukket og tok et skritt tilbake:
Slike som deg, tror jeg kan finne takknemlig, ja.
Du vil angre! skrek han, mens han grep tak i sekken. Du vil krype på knærne når du innser at ingen vil ha deg! Uten meg er du ingenting!
Hvis ingen betyr en person som lever i sin egen leilighet, jobber, ikke betjener mannens slektninger og tåler ingen frekkhet, så foretrekker jeg å være ingen.
Tor gikk, og jeg ble alene. Jeg tok et dypt åndedrag, gikk til vinduet, trakk gardinene til side og så ham plassere sekken i bagasjen på en taxi med foten.
Måneder gikk.
Skilsmisseprosessen var bitter. Tor prøvde å fremstille meg som grådig og materialistisk. Hovedstriden var bilen de hadde kjøpt sammen under ekteskapet. Han hevdet at han hadde betalt alt selv, mens jeg bare hadde kjørt den.
Dommeren, jeg har betalt hele kjøpesummen, bilen står på mitt navn! insisterte han. Min kone har ikke gitt meg en krone!
Jeg åpnet rolig en mappe med dokumenter, la frem bankutskrifter, overføringer og kvitteringer. Jeg fant også en avtale om forskuddsbetaling, signert av meg.
Jeg gjør ikke krav på hans del, men jeg vil heller ikke gi fra meg min, sa jeg stille.
Domstolen ga meg medhold.
Tor likte ikke dette. Han hadde allerede sett bilen som sin. Nå måtte han selge den og dele opp pengene. Da han forlot rettssalen, var ansiktet hans forvridd av sinne.
Hjemme ventet ham ingen støtte, men en storm av kritikk.
Er du gal? ropte Marit. Du har gitt henne alt! Bilen! Leiligheten! Hvorfor har du ikke anskaffet en ordentlig advokat?
I tillegg hadde Tor tatt opp et lån for å betale Sigrids jubileumsfeiring på restauranten, fordi han lånte leiligheten hennes. Nå bodde han i et lite rom i Marits stue.
Jeg sovnet for første gang på lenge i fred. Jeg bestemte meg for at jeg fortsatt var ung nok til å gå videre fra en som Tor. Gode menn finnes fortsatt, så lenge man klarer å se hvem som er hvem.
