Ingrid, du har vært borte i fem år nå, du bryr deg ikke om hvordan jeg lever eller hva som skjer med meg
Ingrid og Sindre har bodd sammen i litt over fem år. Sindre tjener ikke særlig mye, lønna hans er beskjeden siden han er en vanlig bygningsarbeider. Ingrid drømmer alltid om et komfortabelt, helst rikt liv, og derfor gleder hun seg når hun møter menn som er mer velstående enn ektemannen hennes.
En dag har Ingrid flaks hun blir lagt merke til av en rik forretningsmann som lover henne gull og grønne skoger. Hun lar seg blende av fine ord og forlater den fattige ektemannen for å starte et nytt liv.
Sindre blir knust av konas oppførsel. Han trygler henne om å ikke gå fra ham, lover å forandre seg, sier han skal finne en bedre jobb og jobbe dag og natt bare for å gjøre henne fornøyd.
Men Ingrid lar seg ikke overbevise hun drømmer om å seile på hvite yachter og handle i Oslos dyreste motebutikker. Den stakkars ektemannen kan umulig gi henne det. Ingen kjærlighetserklæringer eller løfter om å flytte fjell kan få henne til å bli.
Fem år senere, når Ingrid er trettito år, har den rike mannen mistet interessen. Rundt ham flokkes mange yngre, sjarmerende kvinner. Han sier rett ut til Ingrid at hun krever for mye og er for krevende for ham.
Ingrid står nå uten noe å leve for i Oslo, vant til å ikke jobbe og har egentlig aldri hatt en jobb. Hun bestemmer seg for å oppsøke eksmannen. Hun tenker at siden han har sverget henne evig kjærlighet, vil han sikkert ta henne imot med åpne armer.
Når Ingrid nærmer seg oppgangen til leiligheten de en gang delte, hører hun noen lyder i gangen. Plutselig åpner en ukjent kvinne døren, med et lite barn på armen.
Jenta mi, hvor mange ganger har jeg ikke sagt at du ikke skal åpne dørene alene? sier kvinnen til datteren hun bærer. Hvem leter du etter? spør hun Ingrid. Ingrid blir stående på dørterskelen, målløs.
Jeg leter etter Sindre, er han hjemme? spør Ingrid forvirret.
Sindre, det står en dame her og spør etter deg! Hva heter du? roper kvinnen og snur seg mot innsiden.
Ingrid! sier Sindre forbløffet, før han vender seg til kvinnen. Kjære, gå inn i stua, jeg må snakke litt.
Hvem var den kvinnen? spør Ingrid, forbauset mens hun ser kvinnens datter vugges inn i leiligheten.
Det er kona mi, Ane, og barnet hennes er datteren vår, Silje, sier Sindre rolig.
Når rakk du å gifte deg igjen? Og har du en datter? Du lovte jo å elske meg for alltid, sa at ingen noen gang kunne bety så mye for deg som jeg?
Det er mange år siden, Ingrid. Jeg var knust etter at du dro, men til slutt skjønte jeg at livet går videre. Så møtte jeg Ane, og jeg forelsket meg i henne. Hun har gjort meg lykkelig og gitt meg en datter.
Men meg da?
Ingrid, du har vært borte i fem år. Du brydde deg ikke det minste om hvordan jeg hadde det. Du løp etter penger og et behagelig liv, og tenkte ikke på noe annet. Greit, vi var aldri rike men det unnskylder ikke valget ditt. Og nå kommer du tilbake? Hva hadde du tenkt? At jeg bare skulle sitte her og vente på deg i all evighet?
Jeg var dum! Jeg elsker deg fortsatt!
Ingrid, det holder nå. Gå bort. Jeg trenger deg ikke og jeg vil ikke se deg mer. Kjæresten din dumpet deg, og nå vil du tilbake til meg? Det får meg til å føle meg elendig. Du må gå.
Ingrid bryter ut i gråt, knust av følelsen av ikke å være ønsket av noen. Sindre kjenner en lettelse over at han klarte å gå videre og at han endelig fikk hevnen sin.
