Pappa, vi må ha en seriøs prat! startet svigerdatteren, Synnøve, samtalen med svigerfaren Per da hun kom på besøk til den lille bygda i Gudbrandsdalen for bare et par timer. Hun kastet også et mistenksomt blikk på svigermoren Marit. Unnskyld meg, men jeg dro netopp opp fra Oslo for å trekke din sønn ut av landsbygda. Jeg forvandlet ham fra en pretensiøs storbyboer til en ordentlig bygdegutt. Nå vil du jo gjøre min sønn, Petter, til en ekte bonde, er du ikke? Det får jeg ikke lov til!
Hva er det som har skjedd, Synnøve? spurte Marit med skrekk i stemmen. Hvorfor sier du sånn?
Fordi Petter, etter å ha tilbrakt hele sommeren her hos dere, ikke lenger er den han var! Skjønner du?
Nei, vi forstår ikke. Hva mener du med at han var før? Når var han før? Han er bare åtte år gammel!
Akkurat! Åtte år gammel, men etter deres bygda har han blitt en slags liten mann! Og han har fått dårlige vaner!
Dårlige vaner? Synnøve? rynket Per øynene. Har han begynt å røyke?
Hva har røyking med saken å gjøre, pappa? Nei, han røyker ikke!
Så han drikker vel ikke heller mumlet Per. Hvilke dårlige vaner snakker du om?
Jeg snakker om bondevaner! Han kaller nå biler for «hester»! Forestill deg det: Han ser en fin bil og roper gjennom hele gata: «Mamma, pappa, se hvilken hest som kjørte forbi!» Hva i all verden er sånt?! Det er jo uutholdelig!
Per bare smilte svakt mens han knyttet nevene, og Marit så misfornøyd på ham.
Sånn er du, Per mumlet svigermoren til Synnøve. Men du, kjære, ikke bekymre deg så mye. Det er jo ikke et skjellsord, det er ganske kjærlig. Det er jo bare «hest», ikke «hest av stor størrelse».
Mamma, hva er dette for snakk?! hevet Synnøve stemmen igjen. Skal en byjente egentlig si sånt? Jeg frykter nå at Petter også har begynt å banne. Etter sommeren har han plukket opp merkelige uttrykk. Det får meg til å skjelve! Hvorfor i all verden sier han nå «Nå tar jeg deg i girkassen!», eller «Du får en sløyfe i differensialen»? Jeg skjønner ikke de ordene! «Jeg skal skru opp motoren» får håret på hodet mitt til å riste. Og forleden skrev han i skoleoppgaven at han vil bli traktorfører. Er det du som, Per, har lært ham slike drømmer?
Hvorfor skulle jeg? fniste Per forsiktig, men med en skyldig mine. Nei, kjære Synnøve, det er han som har sett maskiner på jordet og drømt seg bort litt. Han er fortsatt en byjente i hjertet. Ikke bekymre deg. Han har jo fortalt oss at han vil bli finansmann, kanskje til og med finansminister.
Vi drømmer alle at han skal bli finansmann, sukket Synnøve. Men vet du hva han faktisk gjorde i forrige uke?
Hva da? spurte Marit nysgjerrig.
Vi ga ham lommepenger, som en liten framtidig finansmann, og sa at han kunne kjøpe seg en gave til bursdagen. Så, hva kjøpte han?
Hva? flau Per.
Han kjøpte noen kjedesager. Eller kanskje en kjedeseier, jeg vet ikke så mye om dette. Han sa at deres kjeder var så sløve at de ikke kan skjerpes lenger. Og at du og Petter skal dra ut i skogen neste år med de sagene og hugge ved til badstuen. Er det sant?
Å, herregud sukket Marit. Sånn tenker en liten gutt
Ja, nikket Per. Så i stedet for å kjøpe en gave, bestemte han seg for å hjelpe meg. Synnøve, du trenger ikke bekymre deg. Vi betaler tilbake de kjedene med småpenger straks. Bare si hvor mye han har brukt.
Og hva har penger med saken å gjøre?! ropte svigerdatteren. Det handler ikke om penger! Min gutt skal ikke tenke på ved til badstuen eller hester og traktorer, men på skolearbeidet. Han skal bli en toppstudent og gå rett på universitetet.
Det sier du, Synnøve! lo Marit. Neste sommer skal far og jeg hente de smarteste bøkene fra biblioteket i klubben vår, og vi skal sette opp en lesekrok under epletreet. Vi skal lese matte og norsk med ham hele dagen, så han blir en ekte toppstudent.
Perfekt! nikket Per. Bare ta ham med hit, så gjør vi av ham den smarteste gutten i hele verden. Han vil kunne slå enhver bonde i kunnskap. Han er så lur at han kan regne multiplikasjonstabellen på et blunk.
Og han taler så fint, la Marit til Per med et smil. Han synger i stedet for å snakke. Alle bygdeguttene forelsker seg i ham. Så sier de: «Moren til Petter er virkelig en god mor».
Virkelig? spurte Synnøve skeptisk. Hvorfor er jeg så god?
Fordi du tar ham med til sommeren vår, så får han den ferskeste maten, ren luft og bader i den klare elva i stedet for i et kunstig svømmebasseng med klor. Har han fortalt deg at han nesten kan svømme som en fisk nå?
Jo, han har nevnt det nikket Synnøve og smilte endelig.
Han sykler også uten å være redd for at en dumptraktor skal dukke opp fra en sving. Han er ikke redd for bier eller hunder lenger, og allergien ser ut til å ha tatt ferie.
Ja, vi går nesten aldri på legekontoret nå, la Synnøve til.
Om ett år vil dere begge glemme ordet «nesten», lo Per. Så, Synnøve, ikke vær redd for at vi ødelegger ham. Han får så mye helse her ute at han vil ha nok til hele livet. Det viktigste er jo helsa, både fysisk og mentalt.
Greit, da ga svigerdatteren etter hvert etter. Dere har roet meg litt
Da Synnøve dratte, så Marit på Per og spurte misfornøyd:
Tror du de kommer med Petter igjen neste sommer?
De kommer jo, ellers hadde de ingen andre steder å dra, svarte Per usikkert. Heldigvis tenkte ikke Nelly å kigge i boden. Hun hadde ellers sett traktoren jeg bygger til Petter, og da hadde hun sikkert blitt helt gal. Men nå alt er i orden. Men han husker fortsatt ordet «hest». Det er som da jeg som liten hørte bestefar si noe, og det satt fast i hodet mitt
Sånn er livet på landet, mumlet Per og lo.
