Kjære dagbok,
Da noen ber meg om å «ta en titt på katten, for kanskje den blir litt forvirret med alderen», ser jeg først på menneskene rundt. Hvis et dyr plutselig viser «merkelig oppførsel», handler det nesten alltid om noen andre.
Denne gangen ble jeg kalt inn av naboen, Kari Nordmann. Hun bor i en liten blokk fra 60tallet på andre etasje, hvor veggene i vinterkulden blir kalde og begynner å knirke. Hun sa:
Det er bestemor med katten. Før kom det noen på besøk, men nå er det bare postmannen. Hun sier alt er i orden, men du må se Katten setter seg hver dag klokken fem ved døra og blir stående. Ikke et blunk. Sånn sitter hun som om ingenting.
Jeg gikk med.
Døren ble åpnet av bestemor. Liten, med en velstelt frisyre og en ullvest med lange knapper. Bak henne sto et skap med servise, en lite solrik vindusrekke med små flasker av parfyme og en radio fra NRK som har spilt den samme kanalen i ti år. Lukten av byggesopp, peppermynta og noe annet knapt merkbart, men så hjemlig.
God dag Du må være den nye veterinæren? Kom inn, men ta på deg skoene inne, det er kaldt.
Jeg er veterinær. Hvor er katten?
Den er sjenert. Gikk under stolen. Den er sånn: liker ikke gjester, men sine egne kan sove på den. Den kommer bare ut om natten, og alltid klokken fem.
Jeg merket meg «klokken fem» med en gang, uten å spørre om morgen eller kveld. Katten var der, under stolen, rødbrun, litt rund, minst ti år gammel. Nesen tørr, vibrissene som antenner, blikket fullt av forvirring. Som om den ville spørre: «Hvem er du, og hva gjør du i hulen min?»
Mens jeg satte meg på en puff fylt med bomull fra gamle dager, begynte bestemor å snakke:
Alt med ham går på tid. Om morgenen spiser vi grøt, så ser jeg på TV, og han ligger på vinduskarmen. Men klokken fem setter han seg ved døra. Alltid.
Hvorfor fem?
Barna pleide å ringe klokken fem. Før. Nå ringer de ikke, men han venter fortsatt.
Du sier at han er i orden Hvordan har du det selv?
Meg? Jeg har alt jeg trenger. TV-en virker, grøten er der. Hva mer kan man be om?
Katten krøp ut fra under stolen, ikke mot meg men mot døra, sjekket om håndtaket hadde knirket, og la seg på et teppe. Hodet hvilte på en varm flekk av en ullkåpe som så ut til å stå urørt.
Han venter, sa bestemor. Kanskje han tror de kommer. Jeg hindrer ham ikke. La ham håpe.
Den dagen holdt jeg tilbake en forelesning om at katter ikke «venter», men heller trives i rutiner. Jeg sa ikke at han trengte mer aktivitet, flere leker, et rikere miljø. For dette var ikke bare en katt eller gammeldom; det var noe dypere. Som om de to hadde en hemmelig pakt: «Vi sitter her så ingen ser tiden gå».
Da jeg skulle gå, sa bestemor:
Stikk innom om du er i nærheten. Jeg kan bake en kake. Eller bare så. Katten vil like det.
Jeg nikket, men innså at jeg også kanskje trengte å vente.
To uker senere kjørte jeg gjennom nabolaget med en katt på dråpetåke etter en operasjon. Jeg tenkte på bestemor oftere enn på halvparten av pasientene mine. Hver veterinær har sine pasienter som man vil komme tilbake til, ikke fordi det er vanskelig, men fordi det er rolig. Stillheten er som et bibliotek: den skremmer ikke, men varmer.
Da jeg ringte på dørklokken, var bestemor ikke overrasket. Hun svarte kun:
Kaken er ikke klar, men teen er klar.
Inne var katten igjen ved døra, på samme sted, på samme flekk av kåpen, som om hele dette bare var en pause for å puste.
Han er både min vekker og min kalender, sa hun. Hvis han ikke maler om morgenen, er det mandag. På mandag har jeg vondt i kroppen.
Hun spøker ikke. Hun sier det som det er.
Jeg forsto at bestemor og katten hadde et ærlig forhold. Han lover ikke at alt blir bra, han er bare der. Hun lyver ikke om at alt er perfekt; hun gir ham melk hver morgen.
Vet du, begynte hun plutselig, jeg hadde en klokke med en gjøk. Mannen min reparerte den første vinteren vår. Så fjernet jeg viserne fordi det gjør vondt å se tiden gå når man ikke har noen å dele den med.
Klokken henger nå uten visere. Men hver dag klokken fem setter han seg ved døra.
Jeg så på den late, runde, oransje katten på teppet og tenkte: Vi mennesker lager hele systemer for å minne oss på det viktige. Vi setter på påminnelser, kalender, timer. Dyr bare sitter. De venter. Det er nok.
Jeg spurte om barna ringer.
Sjeldent. De er fine. De har sine liv. Jeg har grøt, katt og deg, doktor.
Jeg er ikke doktor. Jeg bare liker å lytte.
Da er du bedre enn en doktor.
Før jeg forlot huset, satte jeg meg ved katten. Den rørte bare på halen som en antenne. Jeg rørte den kalde kåpen; den luktet fortsatt av liv, ikke av tristhet, men av venting.
Hva om de kommer? spurte bestemor plutselig.
Hva om, svarte jeg.
Det er bare katten som merker det først. Den er som en radar. I går satt den ved døra allerede om morgenen, og jeg sølte teen i overraskelse. Det var naboen.
Vi lo, men som folk som ikke har ledd på lenge.
Ute begynte snøen å falle, den myke, knasende snøen som ikke knirker, men crakrer forsiktig. I den knasingen hørte jeg en stemme:
«Snart».
Jeg kom tilbake med tomme hender, uten noen prøveglass. Noen ganger kaller pasienter deg ikke på grunn av sykdom, men på grunn av ensomhet. Som lege kan du ikke kurere, bare se om øynene fortsatt er åpne.
Den dagen åpnet bestemor døra raskere enn vanlig.
Jeg visste det. I dag satt han ved døra fra daggry, sa hun.
Katten gikk forbi meg som en skygge, satte seg ved skapet og mjauet ikke engang.
Du vet, han pleide å sove ved føttene til mannen min, rett i kneet. Da mannen døde hun pause, han fortsatt legger seg der. Jeg prøvde først å stoppe ham, men så forsto jeg: han holder plassen for ham.
Vi satte oss og drakk te.
Jeg fant en gammel fotoalbum. Her er vi på hytta med barna. Vil du se?
Jeg ville. Ikke fordi jeg elsker fotoalbum, men fordi når folk henter frem minner, blir de på en måte renere, klarere.
På ett bilde sitter mannen i en lenestol, med katten ved føttene. Samme katt, bare litt mer rød, med en tynnere hale, fem år yngre.
Teksten under: «Sommer, pappa, Vaskelus og bringebær».
Ved siden av står en jente med krøllede fletter.
Dette er Lina, den yngste. Hun elsket katten mest. Nå har hun egne barn, egne katter sa bestemor, jeg tror hun ville kjenne ham igjen om hun så ham.
Et par dager senere ringte en stemme, anspent og ukjent.
Er du unnskyld, er du Petter? Veterinær? Jeg fant nummeret ditt på kjøleskapet hos mor. Det er Lina, datteren.
Ja, hva kan jeg hjelpe?
Jeg lurte på er katten den samme Vaskelus? Er den fortsatt hos dere?
Ja, den er.
Det ble et langt stille øyeblikk.
Jeg fant et bilde her og forsto at han er den eneste som aldri har dratt. Ikke engang på hytta.
Ja, han sitter fortsatt ved døra hver dag.
Klokken fem?
Klokken fem.
I helgen åpnet bestemor døra ikke med en gang. Jeg begynte å bli bekymret da låsen klikket.
Beklager, hendene mine skalv. Jeg gråt i går.
Katten satt i hjørnet med et rødt halsbånd, et nytt med sløyfe.
Lina tok det med seg. Hun kom med sønnen.
Et kort opphold.
Sønnen er som katten. Stille. Bare lytter. Så sier han: «Jeg vil huske deg for alltid».
Bestemor gråt igjen, men denne gangen var tårene varme.
Jeg dro litt senere enn vanlig. Da jeg snudde meg, så jeg katten i vinduet, som om den så at noen av oss er dømt til å komme tilbake gang på gang, helt til alt blir stille eller alt blir varmt.
