Etter at Gerd, som hadde fisket hele livet før pensjon, ble pensjonist, brukte hun all ledig tid ved elva med en fiskestang i hånden. Mannen hennes, Nils, var fortsatt i arbeid som trener ved den lille barnesportsskolen i Trondheim. Han var en dyktig trener; hans elever hadde gjort skolen berømt i hele regionen med sine sportslige bragder. Sånn som hans egen, hadde han også gjerne sittet ved elvebredden i flere timer og sett roen i vannet, men kalenderen hans var så full av treninger, konkurranser og møter at han kun klarte å dra på fisketur i helgene. Gerd forsto dette, men da en lørdag kom, bestemte de seg for å dra sammen til tross for at landet satt i nedstengning og barna gikk på nettundervisning.
Nils samlet fiskeredskapene, satte inn Gerd, barnebarnet Sverre og lillesøsteren Eva i bilen, mens storebarnebarnet Sondre allerede hadde blitt voksen og jobbet i brann- og redningsetaten. De kjørte fra gårdsplassen. Over gaten sto lillebror Andreas, en jevnaldrende til barnebarna, og så forvirret på bilen som kjørte bort. Han skjønte straks at de var på vei til fisketuren fiskestengene lå på takboksen. Hvorfor må jeg bli igjen hjemme hos bestemor? tenkte han, mens moren hans var på jobb og bestemor alltid var opptatt med husarbeid. Det var ingen far i bildet for Andreas; tider der alle barn hadde en far, var nå en fjern erindring.
Nils brettet av og åpnet vinduet:
Andreas, vil du bli med på fisketur?
Andreas øyne lyste.
Jeg spør bestemor nå, ropte han og løp inn.
Etter et minutt kom bestemor Ingrid frem fra huset:
Dere tar ham med, tror du?
Selvfølgelig, svarte Nils.
Barna jublet i bilen. Andreas kastet på seg votter, skjerf, lue og krabber seg inn på baksetet.
De ankom deres kjente fiskested ved Nidelva, hvor de visste at store gjedde og plumpere ørret holdt til. Nils tente en bål på bredden så alle kunne varme seg. Gerd satte seg på en sammenleggbar krakk med fiskestangen i hånden, mens Nils trakk seg litt tilbake så de ikke forstyrret hverandre. Dagens agn var små levemidd lett å få fisk på. Gerd fulgte nøye med på flåten, men holdt øye med barnebarna for å unngå småkjekkas.
Mens barna lekte gjemsel og fanget, begynte flåten å dippe. Gerd trakk rolig opp snøret og kort tid etter spratt en stor ørret opp i luften og landte elegant i bøtta.
Den første er fanget, mumlet hun fornøyd.
Hun fisket opp en ny agn og kastet den på ny. Barna fant frem en ball, lagde mål i sanden og begynte å spille fotball på en liten stripe. Plutselig nappet igjen, og Gerd fikk en enda større ørret, så saftig at den kunne bli en middag med kjøttboller og poteter.
Barna løp i bøtta og ropte:
Hvor mange har vi nå?
Tre, svarte Gerd med et lurt smil.
Er de magiske? spurte Sverre.
Ja, de oppfyller ønsker, svarte hun.
Barna begynte å rope:
Ønsk oss en bøtte som går hjem av seg selv!
Ingrid lo og satte på et nytt agn.
Nei, bøtta er kjedelig, sagde Sverre.
Gerd kastet igjen:
Da at prinsessen forelsker seg i deg!
Sverre spurte forsiktig:
Kan jeg også få et ønske?
Selvfølgelig, nikket Gerd.
Sverre trakk en ørret, hvisket noe i gjæret og så flåten gli ned i vannet igjen.
Gerd lo høyt.
Etter fiskelov og mitt eget ønske, så er alle ønsker oppfylt, også de som barnas bestemor har gitt!
Nils kom bort og så den tomme bøtta.
Fikk du noe? spurte han.
Gerd hevet armene i en filosofisk gest:
Gjør godt, kast det i vannet, så får du tilbake.
På vei hjem ble barnebarna trøtte og begynte å nikke. Nils bar den sovende Andreas på skuldrene og ga ham til Ingrid.
I bilen ropte barnebarna:
Bestefar, hva ønsket du?
Andreas hvisket: Jeg ville ha bestefar
Ingrid stanset: Ikke fortell det, ellers blir det ingen oppfyllelse.
Nils lagde fiskegryte til middag, og barnebarna krøp inn i sengene sine. Gerd kunne ikke slutte å tenke på samtalen med barnebarna. Hvor mye savnet Sverre en bestefar? Hun tenkte: Kanskje vi kan bestille en bestefar.
Senere den kvelden, i sengen ved Nils varme side, sa hun:
Det er synd for Sverre. Ikke en telefon, ikke en spillkonsoll en bestefar. Han ser hvordan du behandler barnebarna, og det gjør ham misunnelig.
Nils tenkte: Jeg behandler ham jo greit
Du er jo ikke hans egentlige bestefar. Han vil ha sin egen.
Måneden gikk, og julen nærmet seg. Byen pyntet med en stor juletre og lysende kranser. Snøen dekket både jord og tak. Barnehager og skoler holdt juleshow. Sverre ble litt trist. Da Ingrid kom for å hente termometeret, fortalte hun at barnebarnet hadde feber hoste og sår hals.
Nils skjønte at bestefar var viktig for barnet. Ideen kom plutselig: han ringte sin gamle studiekamerat, også idrettslærer, i Skien, omtrent hundre kilometer unna.
Hei, Bård! Her er en sak en gutt mangler bestefar.
Mangler du bestefar? spurte Bård forvirret.
Ja, han har aldri hatt en far. Moren hans oppdro ham alene. Jeg tenker du kunne komme som bestefar på julaften, en gang i året.
Kan jeg hjelpe? spurte Bård, som også var singel.
Perfekt! Du kan kle deg ut som julenissen, gi ham en gave, og vi kan ha kaker og røkt fisk fra Gerd.
Bård ble umiddelbart begeistret. Hans kone, Solveig, som alltid var klar for en fest, sa: La meg være snøprinsessen, så får vi en skikkelig fest.
Rett før jul kom sønnen deres, Mikkel, som hadde trent i boblebanen etter studiene. Han kom med en luksuriøs leilighetsbil, og de kjørte til Gerds hus. Da de banket på døren, åpnet Ingrid, overrasket over de uventede gjestene.
Bård, iført nisselue og en stor bag med gaver, kom inn sammen med Solveig i en hvit lue og en rød kåpe. Mikkel bar en eske med nye skøyter til Sverre.
Ingrid spurte:
Er dere her for Sverre?
Bård nikket:
Ja, vi har blitt bestefar for en dag.
Sverre løp mot dem, overveldet av glede.
Har du bestilt en bestefar? spurte han.
Ja, jeg er her, svarte Bård.
Sverre, nesten i tårene, spurte:
Kan du bli hos oss litt?
Selvfølgelig, svarte Bård, mens Solveig så på ham med et smil som fikk henne til å blekne av stolthet.
Etter en kort stund gikk en ung kvinne i hvit lue og mørk kåpe inn snøprinsessen.
Mamma! ropte Mikkel. Julenissen er her!
Katrine, Mikkels mor, klemte ham og så forvirret på de uventede gjestene.
Solveig, som var snøprinsessen, så på sin egen sønn og mumlet:
Hva hva skjer?
Sverre prøvde å forstå situasjonen, men bestemor Ingrid ropte:
Kom inn, kom inn! Vi har kaker og te. Vi har bakt paier med Gerds oppskrift.
Bård innså at alt hadde gått litt av skaftet, men han nøt den rare, varme stemningen.
Mens vertene serverte te, forsvant Katrine og Mikkel ut på gårdsplassen hvor den myke snøen falt.
Hvorfor fortalte du meg ikke dette før? spurte Mikkel.
Fordi jeg måtte reise uten å si farvel, svarte Katrine.
Jeg ble kalt til konkurranser, du måtte gå på praksis, så alt ble kaos, fortsatte hun.
Jeg er lei meg for at jeg ikke fikk si deg om sønnen, sa hun.
Mikkel svarte med en blanding av sinne og skjult sorg:
Jeg savnet ham. Jeg visste ikke at han hadde blitt født.
Katrine sukket:
Det er over nå du er far, ektefelle, familie
Et øyeblikk senere kom Bård inn med en stor pose med julegodt.
Sverre, du ønsket bestefar, og han har kommet, ropte Nils fra døråpningen.
Jeg ønsket også at pappa skulle være her, kom Steinar, en annen barnebarn, fra åpnet vindu.
Alle jublet, og julenissen smilte mens han strøk seg over det hvite skjegget.
Gerd så på sin lille søster Eva og spurte:
Hva var det tredje ønsket?
Eva smilte lurt:
Jeg ba om at lille søster min skulle få mer moro.
De voksne lo, klappet i hendene og så på hverandre med undring.
Et år senere, 31. desember, stod en kjent jeep ved porten til Ingrid. Mikkel hoppet ut, åpnet bakdøren forsiktig og hjalp Katrine med en fin pakke i armene. Sverre bar stolt en barnevognsrekkverk. Lillesøsteren ble kalt Galia, til ære for fiskekvinnen som hadde fanget de tre magiske ørretene og oppfylte barnebarnas ønsker.
