VELG: ENTEN HUNDEN DIN ELLER MEG! JEG ER LEI AV HUNDELUKT! – KREVDE MANNEN. HUN VALGTE MANNEN, KJØRTE HUNDEN SIN UT I SKOGEN… OG SAMME KVELD FORTALTE HAN AT HAN GIKK TIL EI ANNEN Nina elsket ektemannen sin, Kjell, over alt. De hadde vært sammen i fem år, hadde foreløpig ingen barn, men hun hadde Karo – en gammel schæfer hun reddet som valp, lenge før hun møtte Kjell. Karo var en del av familien. Smart, trofast, forstod alt uten ord. Men alderen tynget: hunden fikk vondt i beina, luktet vondt, røyta masse. Kjell holdt ut lenge. Men da Karo ikke rakk ut i tide og tissa på det nye parkettgulvet i gangen, rant begeret over. — Nok! jeg orker ikke mer! — ropte Kjell og presset snuta til den gamle hunden nedi dammen. — Jeg bor i et hundehus! Det lukter, det er pels i maten, og nå dette pisset! Nina, du må velge: enten jeg, eller denne vraket! Nina brast i gråt og klamret seg til den ydmyke hunden. – Kjell, hvor skal jeg gjøre av ham? Han er tolv år… — Til omplassering! Til skogs! Avlive ham! Jeg bryr meg ikke! — avbrøt han. — Hvis han ikke er borte innen kvelden, drar jeg. Jeg vil ha det rent, ikke drive og tørke opp etter din «sønn»! Nina var svak. Hun var livredd for å bli alene. Redd for å miste Kjell, som forsørget dem, som de hadde feriedrømmer og boliglån med… Hun valgte mannen. Hun kjørte Karo ut i skogen. Hunden slet med å hoppe inn i bilen, men slikker henne på hånden. Han tror de skal på tur. Nina gråter hele veien. Hun slipper ham ut ved et tre, to mil ute i skauen. Binder ham fast, så han ikke kan løpe etter bilen. — Tilgi meg, Karo… tilgi… — hvisker hun, uten å klare å møte det trofaste, gamle blikket hans. Karo gjør ingen motstand. Setter seg bare ned og ser etter henne. Han forstår alt. Hun legger fra seg mat, kjører av sted. I speilet ser hun hvordan han, med vonde bein, river og sliter i båndet og bjeffer. Hes, fortvilet. Lyden av bjeffingen følger henne hele veien hjem. Nina kommer hjem knust. Røde, hovne øyne. Kjell er der. Han pakker tingene sine. — Hva… hva gjør du? — spør hun. – Jeg har gjort det. Karo er borte. Jeg kjørte ham… Kjell ser på henne kaldt, smiler. — Bra gjort. Raskt levert. Men vet du — jeg drar uansett. — Hva? Hvorfor?! — Til Lene. Hun fra regnskap. Vi har vært sammen et halvt år. Hun er gravid. Nina synker sammen. Verden dirrer. — Men… du ga meg et ultimatum… Hunden eller deg… Hvorfor?! — Jeg ville teste deg, — sier Kjell kynisk. — Hvor mye ryggrad du har. Du sviktet vennen din for min skyld. Det skremmer meg. Hvis du kan svikte han som har elsket deg i ti år, kaster du nok meg på søpla også hvis jeg blir syk. Han klikker igjen kofferten. — Farvel, Nina. Og du… Karo var det eneste skikkelige mannen her hjemme. Du er bare en sviker. Døra smeller igjen. Nina bryter sammen. Hun forstår hva hun har gjort. For en mann som ikke elsket, forrådte hun sjelen til den som forgudet henne. Hun griper nøklene og kaster seg i bilen, kjører tilbake til skogen. Det er natt. Regnet pøser. Hun kommer til plasseringen. Båndet er bitt over. Matskålen ligger veltet. Karo er borte. — Karo! Karo! Gode gutten min! — roper hun, løper gråtende mellom trærne, river opp ansiktet på kvister. Hun leter i tre dager. Henger opp lapper, skriver på Facebook, spør frivillige. Uten søvn, uten mat. Fjerde dagen får hun telefon. — Har du savnet en schæfer? Vi fant en langs E6. Påkjørt av lastebil. Nina kjenner ham igjen. Karo hadde bitt over båndet og løpt for å finne henne. Han var på vei hjem. På såre bein, med smerte og frykt, løp han etter den han elsket – og ble drept i veikanten uten å bli ventet på. Nina begraver Karo. To år går. Hun bor alene. Gifter seg ikke igjen, stoler ikke på folk eller på seg selv. Kjell er lykkelig med ny familie og barn. Han har glemt Nina. For ham var dette bare en «test», en praktisk måte å gå uten å ha dårlig samvittighet. Nina… Nina jobber som frivillig på et hundehjem for gamle hunder. Hun vasker bur, tørker opp, behandler sår. Hun prøver å gjøre opp for det hun har gjort. Hver natt har hun samme drøm: hun står under treet, og Karo ser på henne. Hun roper, men han kommer ikke. Bare ser. Uten sinne. Med uendelig hundesorg. Og i det blikket – ligger dommen hennes. Moral: Svik blir aldri tilgitt. Ikke ofre lojale venner for folk som setter deg på ultimatum. En som virkelig elsker, vil aldri tvinge deg til å velge. Gjør han det – har han allerede sviktet deg, og du risikerer å gjøre en skjebnesvanger feil.

VELG: ENTEN HUNDEN DIN, ELLER MEG! JEG ORKER IKKE MER HUNDELUKT I HUSET! ropte mannen hennes. Hun valgte mannen, kjørte hunden ut i skogen… Og på kvelden sa han at han skulle flytte til en annen.

Marte elsket mannen sin, Stian, mer enn brunosten på søndag. De hadde vært gift i fem år, barn hadde de ikke, men det hadde de ikke egentlig rukket å tenke på for det var alltid så mye å gjøre med Balder. Balder var en gammel norsk elghund hun hadde tatt til seg som valp, lenge før hun møtte Stian.

Balder var familimedlem. Klok, trofast og forståelsesfull, han skjønte alt uten at noen måtte si et ord. Men årene hadde gjort sitt. Nå slet Balder med stive ledd, han luktet ikke akkurat fioler og røyte som bare nordavinden kan.

Stian holdt ut lenge. Men da Balder, før de rakk ut på tur, pisset på det splitter nye parkettgulvet, gikk begeret fullt.

Nok er nok! brølte Stian mens han nærmest dyttet snuten til Balder oppi dammen. Jeg bor i et hundehus! Det lukter bikkje, det er pels i maten og nå også piss i gangen! Marte, du får velge: ham eller meg!

Men Stian, hvor skulle jeg gjøre av ham? Han er tolv år snart… hikstet Marte og klamret seg til den sørgmodige hunden.

Til FOD? I skogen? Avliv ham! Jeg bryr meg ikke! freste Stian. Hvis han ikke er ute av huset før i kveld, så drar jeg. Jeg vil bo rent, jeg vil ikke måtte tørke opp etter din lodne sønn!

Marte var svak. Hun hadde skrekk for å være alene, redd for å miste Stian han som sørget for både ferieplaner og boliglån…

Så hun valgte mannen.

Balder fikk være med i bilen. Han hostet og harket litt, men logret og slikket hånden hennes. Han trodde vel de skulle på tur, stakkars.

Marte gråt hele veien ut. Utenfor Oslo, et godt stykke inn i skogen, stoppet hun bilen. Hun bandt Balder til et tre så han ikke skulle løpe etter henne. Hun hvisket Unnskyld, Balder… Unnskyld…, men klarte ikke møte blikket hans de gamle, tåkete øynene.

Han gjorde ingen motstand. Bare satte seg rolig og så på henne. Alt var forstått.

Marte satte fra seg matskålen hans, satte seg i bilen og raste av gårde. I bakspeilet så hun Balder, som med skadet stolthet og vonde bein, kastet seg etter henne, dro i båndet og ulte hest og sårt.

Hun hadde det hylene i ørene hele veien hjem.

Øynene var røde som rognebær da hun kom hjem. Stian hadde allerede begynt å pakke.

Hva driver du med? spurte hun forvirret. Jeg har gjort som du sa. Balder er borte. Jeg kjørte ham til…

Stian så på henne kaldt og overbærende.

Flott. Det gikk fort. Men vet du, jeg drar uansett.

Hva? Til hvem?

Til Ragnhild. Du vet hun i regnskapet? Vi har vært sammen i et halvt år. Hun er gravid.

Marte sank ned på en stol. Alt svømte.

Men du ga meg jo et ultimatum… Hunden eller deg… Hvorfor?

Jeg ville teste deg, sa Stian kynisk. Se hvor mye ryggrad du egentlig har. Trodde kanskje du ville vise karakter. Men du… Du svek vennen din for et par bukser og litt oppvask. Vet du, jeg ble redd for å bo under samme tak som deg. Hvis du kan dumpe en hund som har elsket deg i ti år, ja, så kaster du vel meg rett på dynga om jeg blir syk.

Så dro han glidelåsen igjen på kofferten.

Farvel, Marte. Og forresten… Balder var den eneste ordentlige karen i dette huset. Du? En forræder.

Døren smalt bak ham. Da hylte Marte.

Da forstod hun hva hun hadde gjort. Hun hadde drept sjelen til den som forgudet henne, for en mann som aldri elsket henne.

Hun tok nøklene, kastet seg i bilen og kjørte tilbake til skogen.

Det var natt, regnet høljet ned.

Da hun kom til treet, var båndet tygd over. Matskålen lå veltet. Balder var borte.

Balder! Balder! Gutten min! ropte hun i mørket, rasket opp ansiktet på kvister mens hun løp rundt.

Hun lette i tre dager. Hengte opp lapper, skrev i Facebook-grupper. Hun spiste ikke, sov ikke.

På fjerde dagen ringte det.

Er det du som leter etter en eldre elghund? Vi fant en som ligner ute på E6. Påkjørt av trailer.

Marte dro for å kjenne ham igjen.

Det var Balder.

Han hadde visst tygd seg løs og løpt etter henne. Løpt mot hjemmet sitt, med vonde ledd, gjennom frykt og savn. Han løp til hun svek ham for siste gang. Og døde ved veikanten uten å vente på henne.

Marte gravla Balder.

To år har gått.

Hun bor alene, har aldri giftet seg igjen kan ikke stole på folk, ikke engang på seg selv.

Stian har nytt hus, ny kone og barn. Han glemte Marte fortere enn fjorårets skatteoppgjør. For ham var det bare en test en fin måte å slippe ut bakdøra på, og legge skylda på henne.

Men Marte… Hun jobber nå som frivillig på et hundepensjonat for gamle bikkjer. Vasker bur, fjerner bæsjen og steller sår. Alt for å prøve å gjøre opp for sin synd.

Og hver natt drømmer hun det samme: Hun står ved treet, og Balder ser på henne. Hun roper, men han kommer ikke. Bare ser. Uten sinne. Med endeløs hundesorg.

I det blikket ligger dommen hennes.

Moralen? Svik blir aldri tilgitt. Aldri ofre en lojal venn for noen som truer deg med ultimatum. En som elsker deg, tvinger deg ikke til å velge. Gjør han det har han allerede vært illojal mot deg, og du utsetter bare slutten ved å gjøre en fryktelig feil.