Du er et ungdomsfeiltrinn.
Jenta ble mor da hun var bare 16 år gammel. Faren til barnet var også 16. Uten å gå inn i alle detaljene rundt det som skjedde, ble de fort ferdige med hverandre etter at sønnen ble født. Da jenta innså at gutten ikke hadde noe ønske om verken henne eller deres sønn, mistet hun med en gang all interesse for barnet. Sønnen ble derfor oppdratt av besteforeldrene sine, altså hennes egne foreldre.
Da jenta fylte 18 år, reiste hun av gårde til Oslo med en ny ung mann. Hun ringte ikke hjem, hun skrev ikke. Foreldrene hennes forsøkte heller ikke å oppsøke henne. Det var skuffelse og fortvilelse hvordan kunne hun forlate sitt eget barn? Det var en skam og smerte å ha oppdratt ei datter som kunne gjøre noe slikt.
Besteforeldrene tok ansvaret for barnebarnet. Gutten har fra han var liten sett på dem som sine virkelige foreldre. Han er enormt takknemlig for oppveksten, for god utdanning, for alt de ga ham.
Da gutten var 18, skulle kusinen hans gifte seg. Til bryllupet kom hele slekta, og blant gjestene dukket hans biologiske mor opp. Nå var hun gift for tredje gang og hadde fått enda ei datter.
Den eldste var ti år, den minste var ett og et halvt. Gutten var spent og nysgjerrig, han ville møte moren, hilse på søstrene og spørre det store spørsmålet: Mamma, hvorfor forlot du meg?
Uansett hvor fantastisk og snille besteforeldrene hans hadde vært, så savnet han moren sin. Han hadde selv tatt vare på det eneste bildet som var igjen av henne. Bestefar hadde brent de andre. Kvinnen satt og skravlet med familien og skrøt av sine flotte døtre.
Og jeg da, hva med meg, mamma? spurte han.
Du? Du er bare et ungdomsfeiltrinn. Faren din hadde rett, jeg burde tatt abort, svarte hun kaldt og vendte seg bort.
… Sju år senere, da han bodde i en fin toroms leilighet sammen med kona og sin egen lille gutt (alt takket være besteforeldrene og svigerforeldrene), ringte telefonen. Ukjent nummer.
Hei, det er moren din. Onkel ga meg nummeret ditt. Hør, jeg vet du bor nær universitetet hvor søsteren din skal starte. Kan hun bo hos deg litt? Hun er jo familie. Hun liker ikke studenthybelen, det er dyrt å leie i byen, mannen min har forlatt oss, og det er hardt én datter som studerer, én som går på barneskolen, og den minste skal snart i barnehagen, sa stemmen.
Du har ringt feil nummer, svarte han, og la på.
Han gikk bort til sin egen sønn, løftet ham opp, og sa:
Skal vi gjøre oss klare? Vi skal besøke mamma, og så tar vi turen til bestemor og bestefar etterpå.
Og til helga drar vi alle ut på landet sammen som vanlig, ikke sant? spurte den lille gutten.
Klart vi skal, familie-tradisjoner bryter vi aldri!
… Noen i familien mente han burde ha hjulpet søsteren. Men han mener at hjelpen skal gå til bestemor og bestefar, ikke til en fremmed kvinne som kun ser på ham som en feil.
Når jeg ser tilbake, har jeg lært: Familien er den som står ved din side når livet er vanskelig. Ikke alle bånd er varme, men ekte kjærlighet kjenner du på kroppen. Min takknemlighet går aldri til de som snur ryggen til, men til dem som tar deg inn, selv når du ikke har noe å gi tilbake.
