Jeg bor sammen med mammaen min. Hun fyller snart 86 år.
Ting ble nå engang slik at jeg aldri giftet meg, og barn har jeg heller ikke fått. Livet mitt har tatt noen pussige vendinger, kan du si. Nå har jeg passert 57, og nylig hadde jeg bursdag. Den feiret vi bare jeg og mamma med litt kake og god te. Det er liksom ingen andre å invitere. Venner har jeg ikke klart å samle på, og vi har verken tanter, onkler eller søskenbarn i live.
Vi holder sammen, og støtter hverandre uansett. Mamma er snart 86, og jeg gruer meg virkelig til den dagen hun ikke er her lenger. Men mamma er fortsatt i god form! Ja, hun er blitt ganske voksen, og helsa forandrer seg år for år, men hun gir seg virkelig ikke. Hun tar til og med spaserturer ute alene!
Selv er jeg pensjonist, men jobber fremdeles litt, for pensjonen vår holder ikke akkurat til champagne og reker i hverdagen. Likevel prøver jeg å ikke deppe, og jeg er glad for at jeg har min kjære mamma. Ærlig talt mange har det jo mye verre. Noen har verken bolig, familie eller så mye som en krone på konto.
Men mamma og jeg lever stille og rolig. Om kveldene koser vi oss med te, strikker sokker og ser på norske filmer eller tv-serier vi liker. På lørdager baker jeg kake ofte en god bløtkake og inviterer naboene inn. Da forteller de om sine slektninger og rare familiehistorier. Jeg gleder meg over andres lykke og håper at problemer holder seg unna oss.
Sånn går dagene. Jeg ønsker bare at dette livet skal vare lengst mulig for meg og min tapre mamma.
