Min ektemann jobber, men det er jeg som betaler for alt.
Dere lurer sikkert på hvordan jeg havnet her i livet, og hvordan jeg gikk med på noe sånt. Men jeg vil svare at alle kvinner som elsker, er blinde. Jeg var blind. Hele mitt liv har jeg prøvd og lært. Moren min fortalte meg fra jeg var liten at hvis jeg ville ha et godt liv, måtte jeg arbeide hardt. Hun sa også at en kvinne skal være sterk og selvstendig, så hun kan klare seg selv om det skulle trengs.
Akkurat det siste rådet har nok lurt meg skikkelig. Når jeg var sammen med menn, oppførte jeg meg ofte for selvstendig, og det var ikke mange som ville date meg. Da ønsket de fleste menn seg en myk og forsiktig kvinne de kunne vise seg for, være sterke for. Jeg tok vare på meg selv.
Etter hvert begynte jeg å fokusere helt på jobb. Jeg var singel til jeg ble 35, da jeg møtte Eirik. Han er på samme alder som meg. Det overrasket meg at han aksepterte min selvstendighet han presset meg aldri til å gjøre noe eller hjelpes, hvis jeg sa jeg ville klare meg selv. Han ga meg aldri blomster eller hvisket søte, tomme ord som jeg ikke tålte. Med ham var jeg en likeverdig partner. Jeg burde skjønt hvor mye denne såkalte likeverd ville koste meg for i virkeligheten var ting ikke så likt.
Vi giftet oss og han flyttet inn til meg. Eirik hadde ikke egen leilighet, han bodde hos moren sin. Men jeg ville ikke bo med svigermor, jeg har hørt for mange slike historier som ikke ender så godt. Den første måneden ga Eirik meg ikke en krone fra lønnen sin. Han sa han måtte betale ned et lite lån til en operasjon for moren.
Jeg sa ingenting, jeg var tålmodig. Vi er familie, la han gjøre opp først, så kunne vi ordne alt det andre sammen. Men i sju måneder ble lånet fortsatt ikke betalt. Han insisterte på at han fikk for lite betalt, at de hadde kuttet timene hans, eller noe annet. Hele tiden var det jeg som betalte for mat, underholdning og strøm og nett. Senere begynte han å si at han sparte for å kjøpe oss et hus på landet. For eksempel til ferie.
Men etter fem år har jeg ikke fått se en eneste utskrift fra kontoen hans. Vi er jo familie. Til slutt kranglet jeg med ham. Hvordan kan det ha seg at jeg forsørger ham etter fem år? Det er jo ikke normalt. Han pakket og dro til moren sin. Rett og slett. Tre dager senere, da jeg ikke klarte å holde ut mer, hentet jeg ham tilbake. Og så startet alt igjen. Han nekter å gi meg en eneste krone til husholdningen. Jeg er så vanvittig sliten. Jeg vil kunne bruke penger på ting damer drømmer om, men jeg har ikke noe til overs alt går til familien. Hva skal jeg gjøre? Skille meg? Kommer han noen gang til å forandre seg?
