Da Ola Nordahl giftet seg med Synnøve, fikk svigermoren, Marit, straks et godt forhold til nykonen. Synnøve hadde nemlig fanget Marits interesse helt siden Ola gikk på ungdomsskolen hun hadde sett dem danse sammen på skolens folkedans.
«Ola, du ser ut som en forelsket gut, speiler deg foran speilet som en rød ung kvinne», lo Marit. «Vis oss den vakre bruden til faren.»
«Jeg er forelsket, mamma. Du ser alt, du vet alt. Jeg skal snart vise dere», svara han med et lurt smil og løp av gårde.
«Hvor heldig vi er som får en datter som Synnøve til vår sønn», mumlet Marit ved middagsbordet til mannen sin.
«Hvem er Synnøve?» spurte hun.
«Hun er barnebarnet til faren, han har oppdratt henne alene. Ikke en bortskjemt jente, men høflig, imøtekommende og vakker», forklarte hun.
Marit kunne nesten ikke vente på å treffe den unge kvinnen hun hadde drømt om. Da Ola og Synnøve kom på besøk for en kopp te, satt hun helt stille og så overrasket ut.
«Å, du har lest tankene mine. Jeg har lenge ønsket meg Synnøve som datter-inlaw. Jeg har sett på deg som en liten fugl som ser ut i vannet», jublet hun mens de unge lo og så på hverandre.
Bryllupet ble en enkel bygdeseremoni ikke rik, men fylt av ekte kjærlighet. Synnøve var ikke hastig, men bestemtsom; når hun tok på seg en oppgave, gjorde hun den med omsorg og nøyaktighet.
«Vår Synnøve er som en svale, godhjertet og omsorgsfull», delte Marit med nabokvinnen. «For en flink husmor hun er.»
Kort tid etter ble sønnen Mikkel født. Besteforeldrene elsket ham, men Mikkel ble født for tidlig og var skrøpelig. Etter hvert vokste han opp til å bli rolig og sterk.
Årene gikk. Olas foreldre døde, og to år senere falt også han plutselig om på gårdsplassen mens han slo høy på taket i den knivskarpe sommervarmen. Hjertet ga opp. Marit sørget tungt, men livet måtte gå videre.
Synnøve og Mikkel ble igjen alene. De levde et rolig, jevnt tempo på gården med ku, hest, gris og høner. Arbeidet ble alltid planlagt sammen; de delte oppgavene, gjorde dem etter evne og unngikk krangler. Når regnet kom før høydykket var gjort, sa Synnøve til Mikkel: «Ingen hast, sommeren er lang nok til å tørke alt.»
Huset var alltid rent, med nypolerte gulv og starprekte gardiner. Synnøve likte å lage mat, selv om hun ikke lagde store mengder, men hun var variert, og Mikkel satte alltid pris på måltidene. På besøk kom naboen Anne innom og ble møtt med: «Kom inn, sett deg. Mikkel spiser gjerne, selv om han ikke er stor.»
Anne lo og sa: «Mikkel er ikke så sterk som faren sin, men han er pen. En dag vil han finne en rolig og verdig kvinne som ektefelle.»
I landsbyen ble Synnøve og Mikkel beundret for sin ryddighet, sin vennlighet og sin evne til å unngå misunnelse. Da Mikkel ble voksen, forelsket han seg i Tiril, en høy, sterk jente som var en god del høyere enn ham. Hun var ikke vakker i tradisjonell forstand, men hun hadde energi, styrke og en skarp tunge.
Synnøve tenkte: «Hvorfor har Tiril valgt min sønn? De er så forskjellige. Jeg kan ikke endre ham, og jeg kan ikke temme henne.»
Likevel aksepterte hun situasjonen. Hvis sønnen var lykkelig, ville også hun være det. Tiril var livlig og snakkesalig, mens Mikkel var mer reservert.
«Det gjør ikke noe, mamma», sa Mikkel. «Barna skal vokse, så jeg vil lære dem å snakke, vise dem rett vei.»
Bryllupet gikk rolig for seg; ingen krangler, bare noen landsbyboere som drakk litt brennevin og sov ute på gårdsplassen. Om morgenen ryddet Synnøve bordet, og Tiril kom for å hjelpe. Tiril mumlet: «Dette bryllupet var unødvendig, men nå må vi rydde.»
Synnøve svarte rolig: «Du kan sove, Tiril, jeg rydder selv.» Tiril svarte: «Jeg vil ikke at ryktet sprer seg om at jeg er en dårlig svigerdatter.»
Synnøve holdt fast ved sin ro, selv om Tiril ofte viste en skarp tunge. Etter bryllupet observerte Tiril nøye hvordan Mikkel behandlet sin mor. Hun ga ham en klem på kinnet og takket for maten. Når hun gikk i butikken, fortalte hun andre om hvor mye Mikkel verdsatte sin mor.
Bestefar Jens ristet på hodet og sa: «Stakkars Synnøve, du lot en kråke i en svalerede.»
Tiril fikk en sønn, Tim. Barnet hadde problemer med søvnen og lite melkeproduksjon, så det var sultent. Tiril nektet å lytte til Synnøve, men moren begynte i skjul å mate barnet. Da Tiril oppdaget det, ropte hun: «Du nesten drepte min sønn ved å mate ham!»
Synnøve holdt munnen lukket, men fortsatte å gi Tim ekstra mat. Gutten vokste sunt, gikk på skole og hadde et nært bånd til bestemor. Han lærte også respekt for faren, som elsket ham og ga ham klemmer.
Tim så hvordan Tiril behandlet bestemor med hardhet. Han prøvde å be sin mor om å lage bedre mat, men hun avfeide ham med: «Spis det jeg lager, eller så blir du sint som en bjørn.»
Til slutt, da Tim var nesten voksen, begynte han å date Taya, en søt jente fra nabogaten. Han fortalte Synnøve: «Taya er en god jente, men jeg vil ikke snakke om det med noen.»
«Det er deres hemmelighet,» svarte Synnøve og velsignet ham.
Da Tim skulle flytte til byen for å ta examen, holdt Synnøve ham i fanget, ristet forsiktig på hodet og spurte: «Kommer du tilbake etter examen?»
«Ja, mor, jeg drar bare en kort stund. Når jeg er ferdig, kommer jeg hjem som en utdannet fagperson, og Taya og jeg skal gifte oss. Vi skal bygge et nytt hus, og du skal bo med oss. Jeg vil aldri forlate deg», svarte han.
Synnøve smilte, vel vitende om at hennes innsats i hans barndom ville bære frukt.
Livets visdom: Når stormer og uenigheter blåser gjennom et hjem, er tålmodighet, respekt og stille godhet det som holder familien samlet og gjør fremtiden lys.
