Da jeg kom hjem fra jobb, var katten borte.
Sindre var en jordnær gutt uten uvaner. Da han fylte 25 år, hjalp foreldrene hans ham med å skaffe seg egen leilighet. De hjalp ham med penger til den første innbetalingen på boliglånet, så Sindre kunne flytte for seg selv. Han jobbet som programmerer og likte et rolig liv, uten mange sosiale bånd.
For å unngå ensomheten bestemte Sindre seg for å adoptere en kattunge. Kattungen hadde en misdannelse i framlabbene, og familien som eide kattemoren vurderte å avlive den. Det gjorde inntrykk på Sindre, så han tok den til seg. Han kalte katten for Skjønningen. Livet sammen gikk fint Sindre hastet hjem fra jobb til Skjønningen, og katten ventet trofast på dørmatta i gangen.
Etter en stund begynte Sindre å treffe ei jente fra jobben. Hun var ikke sen med å kapre ham, og det tok ikke lang tid før hun flyttet inn. Helt fra begynnelsen likte ikke Tuva katten, og ba Sindre om å gi den bort. Han nektet, og forklarte hvor viktig Skjønningen var for ham.
Tuva ga seg ikke, og tok stadig opp igjen temaet om at katten måtte bort. Da sa Sindre klart ifra at Skjønningen skulle bli boende hos dem. Tuva mente katten ødela inntrykket deres, spesielt siden gjester syntes labbene var ekle. Sindre følte seg splittet mellom Tuva og Skjønningen, for han var glad i begge.
For øvrig var ikke foreldrene hans begeistret for Sindres kjærestevalg. De syntes Tuva virket frekk og uhøflig, og ba ham om å ta seg god tid før de gjorde forholdet offisielt.
Da foreldrene til Tuva kom på besøk, forsto Sindre at han ikke ville fortsette med henne. Faren til Tuva lo høyt med det samme han så Skjønningen idet han kom inn døra. Han kalte katten for et merkelig vesen. Sindre forsvarte katten, men hele kvelden utvekslet Tuva og faren hennes stygge kommentarer om hvor stygg og rar Skjønningen var, og ga Sindre råd om å bli kvitt dyret. De koste seg med å finne på steder han kunne plassere katten. Tuvas mor lo med dem av katten.
Neste dag, da Sindre kom hjem fra jobb, var Skjønningen borte. Da han spurte Tuva hvor katten var, svarte hun at hun hadde tatt ham med til veterinærklinikken og latt ham bli der.
Sindre løp ut for å lete etter katten, og søkte i fem timer … Til slutt fant han Skjønningen. Katten malte lavt og gned seg mot brystet hans, glad over å ha blitt funnet av sin eier.
Da Sindre kom hjem, ba han Tuva pakke sakene sine og flytte ut. Han ville aldri se henne igjen hun hadde blitt direkte motbydelig for ham.
Neste morgen pakket Tuva sammen i stillhet og gikk, dypt fornærmet. Hun hadde aldri trodd en katt skulle bety mer for Sindre enn hun selv gjorde. Sindre og Skjønningen bor fortsatt sammen, og katten møter ham lykkelig hver dag når han kommer hjem fra jobb.
