Jeg har vært jordmor i mange år, og gjennom årene har jeg opplevd både hyggelige og ubehagelige hendelser. Det er sjelden at pleiepersonalet blander seg inn i saker som gjelder fødende kvinner og deres familier, men nylig måtte jeg gjøre det for å hjelpe en ung student som fødte en vakker liten datter og umiddelbart ønsket å gi henne bort.
Jenta het Sunniva, og hun kom stille inn på sykehuset i Oslo. Hun hadde båret barnet i ni måneder, uten noen gang å gå til legen. Hun ville ikke svare på spørsmålene mine, og før fødselen var det ikke tid til å spørre mer.
Sunniva fødte barnet nærmest eksemplarisk, helt ulik dem som hadde gått på fødselsforberedelse. Den unge moren lå stille og småklynket på fødestua, og fulgte hvert råd jeg ga uten problemer. Alt gikk rolig og enkelt for seg. Da den lille jenta lå i armene mine, gråt hun høyt som for å rope ut at en ny sjel var kommet. Sunniva gråt også da hun så datteren sin. Tårene trillet, og jeg sa til henne, at hun var frisk og vi burde glede oss over denne fantastiske jenta.
Men allerede på barselavdelingen sa Sunniva at hun ville adoptere bort barnet. Hun ba oss om å kontakte de rette myndighetene.
Vi prøvde å snakke henne fra det, overbevise henne om at hun kanskje handlet for fort, men den unge moren ville ikke legge barnet til brystet, og ba oss om å la henne være i fred.
Jenta ville heller ikke ta morsmelkerstatning, men hver gang hun kjente lukten av melk, åpnet hun munnen og søkte etter en bryst, som ikke fantes.
Barnet begynte å gå ned i vekt, og da jeg møtte på ny vakt, tok jeg henne igjen og bar henne til Sunniva, til tross for motstanden fra de andre. Jeg forklarte Sunniva at alt dette kunne gå ut over barnets helse, og insisterte nesten på at hun måtte gi henne mat. Da moren la datteren til brystet, sugde hun ivrig, og jeg lot dem være alene for å ta hånd om noe annet.
Da jeg kom tilbake en halv time senere, sov de begge Sunniva holdt sin datter varsomt inntil seg. Litt etter kom hun ut i korridoren, sat seg ved pulten min og begynte å fortelle.
Det viste seg at faren til jenta var en kjent forretningsmann i Bergen. Han var gift, og ikke særlig fornøyd med graviditeten han hadde foreslått abort, men Sunniva hadde bestemt seg for å føde. Da hun bestemte seg, fortalte mannen alt til kona si, og hun tok imot hans anger, men kastet seg samtidig over den unge studenten og krevde at hun måtte bli kvitt barnet. Verken penger eller trusler hjalp, og forretningsmannen forsvant ut av byen, mens kona hans presset Sundiva til adopsjon.
Til slutt så Sunniva meg rett inn i øynene og sa:
Jeg vil beholde henne, men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det, i studenthybelen og uten penger
Jeg roste henne, og oppmuntret henne så godt jeg kunne. Vår avdelingsleder, som hadde mange kontakter i Oslo, fikk tak i faren til barnet og spurte om han ville komme på et møte. Til vår overraskelse forsøkte han ikke å unngå oss, men dukket opp noen timer senere, og sammen drøftet vi framtiden til Sunniva og barnet. Vi hadde ikke ventet at han skulle være så anstendig.
Da Sunniva ble utskrevet fra sykehuset, leide hun en leilighet et år betalt i forveien av faren til barnet. Han ga henne dessuten nok penger (rundt 130 000 kroner) til at hun i starten skulle klare seg uten bekymringer, og lovet å ta ansvar for datteren sin framover. Kanskje våknet samvittigheten, og han innså at han måtte stå for det han hadde gjort. Jeg vet ikke hvordan det vil gå videre med Sunniva og datteren, men jeg håper hun en dag får sin egen familie og gir jenta et varmt og fint hjem.
