Skjebnen rakte ut hånden
Det virket som om Solveig Hansen hadde en helt vanlig familie: faren Ola og moren Kari, alt sto på sin plass. Men allerede i sjette klasse begynte hun å merke at noe var i krise hjemme. Begge foreldrene falt inn i drikkens lokk. Først faren, så moren, og etter hvert som årene gikk, skjønte Solveig at hun ikke kunne trekke dem opp fra den mørke elven de hadde trukket seg ned i. De sank dypere og dypere i bunnen.
Det ble ofte sånn at de slåss med hverandre, og da kom Solveig i krysset. Hun gjemte seg bak skapet i et hjørne, langt fra deres blikk, mens de kastet all sin vrede over henne.
Hvorfor skjer dette med meg? hylte hun, mens tårene rant.
Faren kom en kveld og ropte:
Gå og kjøp en flaske brus!
Hun nektet, redd for mørket på gaten, og faren truet med å slå om hun ikke kom raskt nok.
Moren trengte henne til å banke på naboen Vildes dør:
Spør om penger, og ikke kom tilbake uten dem!
Etter hvert som hun ble eldre, begynte hun å rømme fra huset når foreldrene drakk. I tiende klasse var hun ikke lenger redd for mørket, men hun hadde funnet et forlatt hus på kanten av bygda Brekstad. Der gjemte hun seg om natten, og tidlig om morgenen smøg hun seg hjem med skolebøkene i sekken.
En dag bestemte hun seg:
Når jeg er ferdig med skolen, skal jeg ta vitnemålet og rømme fra bygda. Jeg må spare en krone om gangen, en spenne om gangen.
Hun begynte å legge bort penger i hemmelighet, selv om det var vanskelig. Da hun endelig fikk vitnemålet med såkalt middelmådige karakterer, pakket hun en liten ryggsekk med det hun hadde spart, tok med passet sitt, og dro til regionadministrasjonen i Trondheim uten å si noe til foreldrene. Hun hadde ingen å fortelle det til. Hun drømte om å utdanne seg, få en ordentlig familie og leve som alle andre.
Byen møtte Solveig med en kald skulder. Hun fant et høyskoleprogram og leverte inn søknaden, men fikk beskjed om at det var mange som ville søke, og med så lave karakterer var sjansen liten. Betalt studieplass var ute, for hun hadde ingen kroner. Drømmene hennes datt som steiner, og hun satt seg på en benk ved holdeplassen, tungt i tanker.
Rundt henne hastet folk forbi.
Alle har et mål, tenkte hun. De haster av sted for sine egne ærender, mens jeg ikke har noen vei å gå. Jeg har nesten ingen penger, men jeg kan ikke gå hjem igjen. Hva venter meg der? Det er heller ingen plass å bli i dette stedet.
Mens hun satt og tenkte, kom en tyktbygd, eldre kvinne med en liten pose i hånden.
Jenta, hvorfor sitter du her? Jeg har sett deg i butikken. Du kom inn, så gikk du rett tilbake og satte deg igjen. Har du blitt noe? spurte kvinnen.
Jeg har ingen steder å gå. Jeg kom fra bygda og skulle på høyskole, men dokumentene ble avslått, karakterene er dårlige, og jeg har ingen penger til å betale. hviilet Solveig.
Har du noen her?
Nei. Jeg vil ikke tilbake til foreldrene; de tenker bare på neste drink. Jeg er redd for at jeg blir som dem
Ikke gråt. Jeg forstår. Du har tatt et stort steg ved å forlate hjemmet, men nå må du finne ut hvordan du skal leve videre. Kom med meg, jeg bor på en studentbolig. Jeg heter Gunda Larsen, men alle kaller meg bare Larsen.
Solveig reiste seg usikker. Gunda fortsatte:
Ikke vær redd, jente. Jeg er også blitt stående uten tak over hodet. Min egen datter, Marte, jobbet som konduktør på tog, men ble lurt av en forretningsmann. Hun solgte huset vårt i bygda og flyttet til byen med ham. Til slutt ble hun stående tomhendt, og jeg endte opp med å jobbe som renholder på stasjonen, mens jeg bor i en hybel. Jeg så straks at noe var galt med deg.
De gikk til studentboligen, et lite rom i en bygning i sentrum av Trondheim. Solveig var utslitt, spiste uten appetitt, og Gunda sa:
I morgen tar jeg deg med til kafédirektøren ved togstasjonen. De trenger alltid folk, det er høy turnover. Du er ung, frisk og vakker, så de vil synes du passer.
Kanskje Anton, lederen, tar deg inn, og du kan bo på hybelen. Kanskje skjebnen smiler til deg. Mange jenter drar til byen for å finne lykke, men bare noen blir virkelig lykkelige.
Solveig takket Gunda, og sovnet raskt.
Hun hadde aldri før vært sammen med noen mann. Skulle hun ha visst hva skjebnen hadde i vente Ingen vet hva som ligger foran oss. Hun ble forelsket i kafédirektøren Anton ved første blikk: ung, smilende og sjarmerende. Hun svarte på hans spørsmål, og hun var helt betatt.
Anton takket henne for jobben som servitør, ga henne et eget rom på hybelen, smilte hver gang han så henne, og begynte å gi små gaver: leppestift, mascara, rimelige parfymer. En kveld etter jobb sa han:
Hoppe inn i bilen, Solveig, jeg kjører deg hjem. Du ser sliten ut.
Solveig ble rød i ansiktet, og tenkte: Er det virkelig min lykkelige strek? Hun stormet til jobben neste morgen med ny energi.
En helg ble hun stoppet utenfor hybelen av en ung mann.
Hei, du bor her? spurte han.
Ja, i andre etasje
Jeg heter Mats, jeg er lastebilsjåfør. Jeg kom fra bygda for å tjene penger, men jeg skal tilbake til bygda til slutt. Hvem er du? Jeg har ikke sett deg før her.
Solveig Jeg er også fra bygda, akkurat kommet hit, svarte hun, mens hun tenkte på om livet kanskje var bedre hjemme.
Mats kom ofte på besøk, fortalte om andre byer og bygder, ga henne godteri når han dro på te. De var venner, og Mats forsto at hun så ham kun som en venn, mens hun var forelsket i Anton.
Anton leide en leilighet for deres hemmelige møter, og Solveig flyttet inn der fra hybelen. Han advarte henne:
Jeg er gift, men jeg elsker deg og du skal ikke mangle noe. Om sommeren tar jeg deg med til kysten.
Solveig svømte i kjærlighetens bølger, uten å tenke på hans ekteskap. Snart oppdaget hun at hun var gravid. Hun ville overraske Anton, men han reagerte kaldt:
Jeg har en familie med to barn. Jeg kan ikke ha et barn med deg, sa han og kastet en bunke kroner på bordet. Du har tre dager på deg til å forlate dette, la meg vite om du vil bli her eller ikke, og om noen får vite om dette han smalt døren i ansiktet på henne.
Solveig husket Gunda Larsens ord om at mange kommer til byen for lykke, men få får den. Hun samlet tingene sine, kastet nøkkelen i postkassen og dro tilbake til hybelen. Gunda møtte henne med en kopp te.
Sånn er skjebnen, kjære, sa Gunda. Du vil ikke gråte, du skal føde barnet, og han har ingenting med deg å gjøre. Livet kaster ofte slike overraskelser, men du vil forstå hva ditt eget barn betyr. Skjebnen tester deg nå, og om du holder ut, vil den kanskje gripe inn igjen.
Etter samtalen følte Solveig seg litt roligere. Hun lå i sengen og sovnet.
Neste morgen banket Mats på døren med fulle handlenett.
Hva skjedde? spurte han. Fortell, så skal jeg hjelpe.
Solveig fortalte alt om Anton og hvordan han hadde behandlet henne. Mats nikket.
Slutt å gråte. Du ble lurt av en dritt, men du må tenke på barnet ditt og deg selv. Jeg går og kjøper mat, så du kan bli litt bedre, sa han med et varmt smil.
Mats satte seg ved bordet, åpnet kjøleskapet og begynte å pakke inn mat. Solveig så på ham og husket Gunda Larsens ord om at skjebnen kan rekke ut en hånd. Kanskje den var i ferd med å gjøre nettopp det.
Tiden gikk, og Solveig og Mats flyttet tilbake til Mats gård i den lille bygda ved elva. De kjøpte et gammelt trehus, og Mats bygde ut et andre etasje. De ventet en datter, og snart ble moren til lille Åse. Mats sønn, som allerede var tre år, lekte i hagen. Livet deres var fredelig og fullt av kjærlighet.
