Løftet Denis holdt rolig i rattet og kjørte sikkert langs veien. Vennen hans, Kyrre, satt ved siden av. De var på vei hjem fra nabobyen etter to dager på jobbreise, sendt av sjefen. – Kyrre, så bra vi fikk unna alt, og kontrakten er signert på et kjempebeløp. Sjefen blir fornøyd, smilte Denis entusiastisk. – Ja, vi har flaks, bekreftet vennen og kollegaen hans. De jobbet sammen på kontoret. – Det er herlig å komme hjem når noen venter på deg, sa Denis. – Min Ari er gravid og plages av kvalme. Jeg synes synd på henne, men vi ønsket oss virkelig barn, så hun sa hun skal holde ut for babyen vår. – Barn er flott. For oss, meg og Marina, blir det bare ikke noe av. Hun har mistet før, nå prøver vi IVF for andre gang – den første gangen gikk ikke bra, delte Kyrre. Han og Marina hadde vært gift i sju år, ventet spent på barn, men… Denis giftet seg ikke før han var 32. Han hadde møtt kvinner før, men ble aldri ordentlig betatt – helt til han traff Ari. Da mistet han interessen for alle andre enn henne. Denis introduserte Ari for Kyrre, og Kyrre var forlover da de giftet seg. Han kunne ikke unngå å misunne vennen litt – Ari var vakker og mild. Han skjønte godt at Denis hadde falt for henne. Småregnet trommet mot bilvinduene, vindusviskerne gikk jevnt, vennene lo og snakket. Så ringte Denis sin mobil – han svarte. – Hei, Ari, hei – ja, vi kjører, er hjemme om et par timer. Hvordan går det? Samme som før? Husk å ikke løfte tungt, jeg ordner alt når jeg kommer, klem og vi ses, kjære. Kyrre hørte på og så for seg Ari, ventende, bekymret – mens han tenkte: – Min Marina ringer aldri, hun bekymrer seg aldri for meg. Hun tror jeg bare er knyttet til henne. Hun er ikke som Denis sin Ari, hun har alt på stell, jobb og hjem. Plutselig vred Denis rattet brått – en varebil raste rett mot dem. De traff en lyktestolpe, på Denis sin side, og havnet ut av veien. Kyrre kom til seg selv, hodet dundret, håndleddet blødde, bildøren på hans side sto åpen. Denis rørte seg ikke. Folk løp til, biler stoppet. Kyrre lå på våt gress ved bilen og ventet på ambulansen. Denis ble båret bort på båre. Kyrre bøyde seg over ham, og Denis hvisket svakt: – Ta vare på Ari … De ble kjørt til sykehuset. Kyrre hadde brukket armen, sterk hjernerystelse, men var våken. Han spurte stadig: – Hvordan går det med Denis, min venn? Sykepleieren kom så med beskjeden: – Denis er død … Kyrre var knust. Han klarte ikke delta i begravelsen. Marina var der, hun fortalte at Ari hadde grått ustanselig, hun kunne ikke tro at mannen hennes var borte, knapt klarte å stå ved kisten hans. Etter sykehusoppholdet dro Kyrre og Marina til graven; Kyrre lovet stille og indelig: – Ikke bekymre deg, min venn. Jeg skal ta vare på kona di, hjelpe – slik du ba meg om … To dager senere besøkte han Ari, ringte på. Da hun åpnet, brast hun ut i gråt. – Hvordan skal jeg leve uten ham? Jeg klarer ikke at Denis er borte. – Ari, jeg lovet mannen din å hjelpe deg. Vi klarer det sammen. Bare ring og si fra, jeg kommer og hjelper. Tiden gikk. Ari roet seg litt, var redd for å miste barnet – legen advarte henne også. Kyrre besøkte henne to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer, fulgte henne til klinikken når det trengtes. Ari misbrukte aldri hjelpen, ba bare om det nødvendigste. – Kyrre, jeg føler meg brysom når du bruker så mye tid på meg. – Det er ingen sak, jeg lovet Denis. Kyrre hadde blandede følelser for Ari. Hun var hans drømmekvinne, men situasjonen var vanskelig. Mens Ari slet gjennom plagene, og Kyrre og Marina prøvde IVF og legebesøk – nok en gang kom skuffelsen. Barnløshet gjorde vondt. Marina visste ikke om Kyrres hjelp til Ari. I mobilen dukket Ari opp som “Veldedighet”, Kyrre visste at kona kunne sjekke hvem som ringte. Etter enda en mislykket IVF ble det spenning mellom Kyrre og Marina. Hun skyldte på ham, han hadde gitt opp. Kona merket forandring; han var fraværende og irritert, dro ofte av gårde. Sjalusi pekte mot utroskap, men det trodde hun ikke på – sånt manglet hos dem. Kyrre visste privatlivet haltet, men jobben gikk utmerket. Han fullførte prosjektet han og Denis hadde jobbet med, og sikret en stor kontrakt. Ari ble mer hjelpeløs jo større magen ble. Foreldrene bodde langt unna, hun hadde ingen nære i Oslo. Hodepine og hovne bein plaget henne, men hun klaget aldri til Kyrre. En dag kom han på besøk og fant henne på gardintrappen, hun ville henge opp nye gardiner. – Nå har jeg vasket vinduene, sa hun blidt, – så jeg setter opp gardinene. – Kom deg ned! sa Kyrre strengt og så bekymret på den store magen. – Om du faller, mister du babyen – det er ikke noe å le av! Han hjalp henne ned, de sto tett. Kyrre kjente hjertet hamre. – Takk, Kyrre, sa hun før hun løp til badet – kvalmen kjentes igjen. Kyrre tørket svetten, tenkte: – Ser Denis dette fra der han er? Dette er jo hans eget løfte … Neste gang bad Ari ham om å hjelpe med barnerommet – hun visste hun ikke ville ha tid etter fødselen. Kyrre ordnet alt; han kunne ikke la Ari slite alene. De pusset opp sammen – mest moralsk støtte fra henne. Jobben ble gjort. Kyrre var mellom en deprimert kone og en Ari nær fødsel. Marina følte at skulle hun berge ekteskapet, måtte hun fokusere på jobb, holde seg opptatt. Hun fikk tilbud om å skrive en spalte i et populært magasin, det ga henne god lønn. Hun kom hjem glad, med mat og vin. – Hva er det, feirer vi? undret Kyrre da han kom hjem. – Ja, fikk godt betalt. Må feires – har ventet på denne kontrakten. De satt i sofaen med småretter og vin, så favorittfilmen på TV. Plutselig ringte telefonen til Kyrre. Marina gløttet på skjermen – “Veldedighet”, og Kyrre gikk raskt ut på kjøkkenet. – Hva har skjedd? hvisket han. – Kyrre, unnskyld – jeg tror jeg skal føde … Har ringt ambulanse. – Det er jo for tidlig? – Ja, sju måneder, men det skjer … sa hun og skjulte smerten. – Ok, jeg drar til sykehuset. Han slengte på seg klær, Marina så engstelig på ham. – Skal du gå nå? – Ja, forklarte han på sparket, – sjefen vil snakke om veldedighet med meg. Forklarer senere. Du må stole på meg … Men Marina var skeptisk. – Veldedighet, hvilken sjef, det tror jeg ikke på … Kyrre kjørte til sykehuset, ventet to timer. Ari hadde fått en sønn. Han pustet lettet ut. Hjemme ventet Marina, hun så hvordan han var utslått. – Veldedigheten din har visst slitt deg ut, sa hun spydig. Kyrre sank sammen på sofaen. – Ja, Marina … Ari har fått en sønn. Jeg lovet Denis å hjelpe henne. Hun står helt alene. – Da er det klart, sa kona rolig – nå skal du hjelpe Ari med babyen og? Stemmer det? – Ja, svarte Kyrre ærlig. – Vel … du vet hvem jeg er. Jeg godtar ikke at du bruker tid på et annet barn, spesielt når vi aldri får vårt eget. Jeg går for skilsmisse, du får gjøre som du vil. Kanskje møter jeg noen andre og rekker å få barn. Kyrre løftet øynene, skjønte hun klandret ham for barnløshet. – Ditt valg, Marina. Jeg må hjelpe Ari med barnet. Tiden gikk, Marina søkte skilsmisse. Kyrre flyttet inn hos Ari, tok seg av lille Daniel. Etter noen år giftet de seg. To år senere fikk de en datter. Takk for at du leste, følger og støtter – lykke til i livet!

Løftet

Jeg satt rolig bak rattet og styrte bilen med sikker hånd gjennom regnet, og ved siden av meg satt min gode venn, Jørgen. Vi var på vei hjem fra Stavanger, hvor sjefen hadde sendt oss på oppdrag for to dager. Stemninga var lett, vi følte oss ganske fornøyde.

Jørgen, det gikk virkelig unna med de avtalene! Kontrakten ble signert for over to millioner kroner, sjefen burde bli strålende fornøyd, sa jeg og smilte bredt.

Ja, vi hadde flaks, svarte Jørgen og nikket. Vi jobber jo i samme kontor og kjenner rutinene godt.

Det er alltid spesielt å komme hjem når noen venter på deg, sa jeg. Min Emilie er gravid, og sliter med kvalme, stakkars. Hun har det tungt, men vi har virkelig ønsket oss barn, så hun kjemper seg igjennom uansett.

Barn er fantastisk, men jeg og Ingrid får det ikke til, hun mister barnet hver gang… Nå har vi bestemt oss for å prøve IVF igjen, for første gangen gikk ikke, delte Jørgen åpenhjertig. Han og Ingrid hadde vært gift i sju år, håpet levde fortsatt, men skuffelsen var der.

Jeg giftet meg sent, først i en alder av trettito. Jeg hadde hatt mine forhold, men aldri følt noe overveldende. Så ble jeg hodestups forelsket i Emilie; hun var den eneste for meg fra første øyeblikk.

Da Jørgen møtte Emilie første gang, og seinere da han var forlover i bryllupet vårt, merket jeg et snev av sårt vennlig misunnelse i blikket hans. Emilie var vakker og mild, slik at enhver mann kunne falle for henne.

De tidlige høstregnet trommet jevnt på bilruta, vindusviskerne jobbet av og til, og vi pratet livlig sammen. Da ringte Emilie meg.

Hei, kjære! Ja, jeg kommer, er hjemme om et par timer. Hvordan går det? Ikke løft noe tungt, jeg ordner alt når jeg kommer. Glad i deg, vi sees snart.

Jørgen satt stille og tenkte på Emilie, hvor mye hun ventet på meg, og sammenlignet med Ingrid. Hun ringte ham aldri, var aldri bekymret. Ingrid likte struktur jobb og hjem, og det var hennes verden.

Plutselig måtte jeg brått svinge unna, for en varebil kom rett mot oss sammenstøtet var uunngåelig. I siste sekund traff vi en lyktestolpe på min side og raste ut på siden av veien. Da Jørgen våknet opp, var han blodig om armen, bilen sto på hjul, og døra på hans side sto åpen. Han så på meg, men jeg rørte meg ikke.

Folk stimlet til og biler stoppet. Jørgen fikk hjelp ut av bilen, han lå på våt gress og ventet på ambulanse. De la meg på båre, og Jørgen bøyde seg over meg mens jeg svakt hvisket:

Pass på Emilie for meg…

Vi ble kjørt til sykehuset. Jørgen hadde brudd i armen og sterk hjernerystelse. Han var våken og spurte hele tiden:

Hvordan går det med Erik, hvordan går det med min venn?

Senere kom beskjeden fra en sykepleier:

Erik overlevde ikke

Jørgen ble knust. Han kunne ikke gå i begravelsen. Ingrid besøkte ham og fortalte hvordan Emilie gråt i kirka, som om hun ikke kunne fatte at mannen hennes var borte.

Da han kom hjem fra sykehuset, dro han og Ingrid ut til graven og sto lenge i stillhet. Jørgen lovet meg i tankene:

Slapp av, kompis, jeg lover å ta vare på Emilie. Jeg skal hjelpe henne, akkurat som du ba om.

Etter et par dager dro han til Emilie. Hun åpnet døra og brast i gråt.

Hvordan skal jeg klare meg uten ham? Jeg klarer ikke å vende meg til at Erik er borte.

Emilie, jeg har lovet din mann å hjelpe deg. Vi skal klare dette sammen. Du ringer når du trenger, jeg kommer.

Tiden gikk. Emilie kom seg litt, men fryktet for at sorgen skulle skade babyen, legen advarte henne også. Jørgen kom to ganger i uka, handlet mat, kjøpte vitaminer og kjørte henne til helsestasjonen og dit hun trengte. Emilie brukte bare hjelpen om det var nødvendig.

Jørgen, jeg føler meg brysom, du bruker så mye tid på meg.

Ikke tenk på det. Jeg lovet det til Erik.

Jørgen følte motstridende følelser for Emilie hun var hans drømmekvinne, men samtidig var det så mye sorg rundt dem.

Mens Emilie slet med svangerskapet, var Jørgen og Ingrid igjen til utredning, prøver hos legen, nye rutiner, ny skuffelse barnløshet var deres vedvarende smerte. Ingrid visste ikke noe om den hjelpen som Jørgen ga Emilie. Han hadde henne lagret som “Frivillighet” på telefonen, for hvis Ingrid så navnet Emilie, ville hun stusse.

Etter nok et forsøk uten resultat, kom det spenninger i ekteskapet med Ingrid. Hun trodde Jørgen hadde skylden, han igjen var bare trett.

Ingrid så at mannen hennes endret seg han ble ukonsentrert, opprørt, dro ofte ut. Utroskap var lite trolig, deres forhold var ellers nært.

Jørgen innså at selvfølgelig gikk ikke privatlivet så bra akkurat da, men karrieren blomstret. Han fullførte det store prosjektet han og Erik hadde startet, og signerte en meget lukrativ avtale.

Emilie ble bare mer hjelpeløs jo lenger svangerskapet gikk. foreldrene hennes bodde langt nord, hun hadde ingen nære i Oslo. Hun hadde hodepine, hovne bein, men klaget aldri til Jørgen.

En dag kom han inn med mat og fant henne stående på en gardintrapp, i ferd med å henge opp nye gardiner.

Jeg har vasket vinduet og ville bare ha opp gardinene, sa hun vennlig.

Kom deg ned med én gang, sa Jørgen bestemt og så på den store magen, hva om du faller, skader babyen? Det der er ikke ufarlig.

Han hjalp henne ned, og de sto tett ved siden av hverandre, og Jørgen kjente et stikk gjennom kroppen.

Takk, Jørgen, sa hun og løp mot badet, kvalmen kom og gikk.

Jørgen tørket svetten og tenkte i stillhet:

Ser du dette, Erik, der du er nå? Du ba meg jo hjelpe.

En annen gang ba Emilie ham:

Jørgen, kan du hjelpe meg å innrede barnerommet før babyen kommer jeg har funnet noen fine tapeter.

Han måtte selvfølgelig håndtere hele barnerommet, og ville ikke at Emilie skulle ta i for mye, og de ordnet alt sammen. Jørgen følte seg dratt mellom to verdener Ingrid ble utmattet av barnløsheten, mens Emilie nærmet seg fødsel.

Ingrid innså at hun måtte skjerpe seg hvis hun ville beholde ekteskapet. Hun begynte å skrive artikler til magasiner, og en dag fikk hun tilbud om fast spalte i et kjent ukeblad. Det tok hun med glede det ga henne noe å fokusere på. Hun fikk en fin sum utbetalt, og kom hjem fornøyd med matvarer og et par flasker vin.

Hva skjer? Har vi fest? spurte Jørgen, som kom rett fra jobb.

Ja, nå skal vi feire. Endelig fikk jeg den kontrakten jeg har ventet på.

De satt sammen, spiste, drakk litt vin og så favorittfilmen deres på TV. Alt var som før.

Plutselig ringte Jørgens telefon. Ingrid så på skjermen Frivillighet. Han gikk raskt ut på kjøkkenet.

Hva har skjedd? spurte han lavt.

Jørgen, unnskyld, men jeg tror fødselen er i gang Jeg har allerede ringt ambulansen.

Det er jo for tidlig.

Syv måneder det kan skje, sa hun, tydelig med smerter.

Ok, jeg kommer til Ullevål med én gang.

Han kastet på seg klærne, Ingrid stirret bekymret.

Skal du dra nå?

Ja, det er sjefen, han trenger en prat om det frivillighetsprosjektet… Jeg forklarer senere. Tro meg, jeg har ikke noe valg.

Men Ingrid trodde ikke på det.

Frivillighet, sjefen, du prøver bare å lure meg, mumlet hun.

Jørgen spratt ut og kjørte i all hast til sykehuset. Da han kom fram, hadde Emilie ankommet før ham. Han ventet to timer før sykepleieren sa at Emilie hadde fått en liten gutt. Han pustet lettet ut og dro hjem, helt utslitt, og tenkte:

Takk Gud, det gikk bra, jeg var virkelig nervøs.

Ingrid hadde ventet på ham, så på hvor utmattet han var.

Den frivilligheten din tar virkelig på, sa hun spydig.

Jørgen sank ned på sofaen.

Ja, Ingrid. Emilie har akkurat fått en sønn. Jeg lovet Erik å hjelpe henne. Hun har ingen andre.

Nå forstår jeg, mumlet hun stille, og neste steg er vel at du skal hjelpe Emilie med den nyfødte, ikke sant?

Ja, sa han oppriktig.

Vel… du kjenner meg, jeg kommer ikke til å finne meg i dette, at du bruker tiden din på en annen kvinnes barn, særlig når det ser ut til at vi aldri får egne. Så jeg kommer til å kreve skilsmisse. Kanskje finner jeg en annen mann og rekker å bli mor.

Jørgen så forbauset på henne, forsto at hun la all skyld på ham for at de ikke fikk barn.

Det er ditt valg, Ingrid. Jeg sier ingenting. Jeg må holde løftet mitt til Erik.

Tiden gikk, Ingrid krevde skilsmisse. Jørgen flyttet inn hos Emilie og lille Even. Etter hvert giftet de seg, og to år senere fikk de en datter sammen.

Takk for at du leste. Lykke til videre.