Vet du, jeg vokste opp uten pappa, bare sammen med mamma og bestemor. Allerede i barnehagen merket jeg at det var noe jeg savnet den farsfiguren som andre barn hadde. Spesielt i de første skoleårene kjente jeg på det. Jeg var så misunnelig på de guttene i klassen som ruslet stolt hånd i hånd med de høye sterke fedrene sine, når de spilte fotball, syklet eller satt på med pappa i bilen. Det var ekstra sårt å se en far gi sønnen eller datteren sin en klem, løfte dem opp og le sammen. Herlighet, jeg tenkte alltid: For et fantastisk liv de har!
Min egen far har jeg bare sett på et bilde. Han smilte også bredt men ikke til meg. Mamma sa at han var polarforsker, at han bodde langt oppe på nord, så langt unna at det ikke gikk an å besøke. Han jobbet der, men sendte visst nok alltid bursdagsgaver.
Jeg oppdaget i tredje klasse til min store skuffelse at denne pappaen på polen ikke fantes og antagelig aldri hadde funnet sted. Jeg hørte mamma hviske til bestemor at hun ikke orket å late som lenger, eller gi meg gaver fra en far som hadde sviktet oss. Selv om han har god råd, har han aldri ringt sin sønn, aldri sagt gratulerer med dagen eller god jul, sa hun.
Mamma sa: Marius elsker jo de dagene! Det er det eneste som gir ham et snev av trygghet, om så bare fra en fjern og mystisk far.
Rett før bursdagen min sa jeg til mamma og bestemor: Jeg vil ikke ha flere gaver fra denne pappaen. Alt jeg ønsker, er favorittkaken min, fuglemelk-kaken, og litt tid med dere. Og det ble slik. Vi hadde ikke mye, mamma og bestemor jobbet begge, vi klarte oss, men levde enkelt.
Da jeg ble student, tok jeg ekstrajobber som vareløfter på stasjonen og i butikken, for å tjene litt ekstra. Nabogutten, Ståle, spurte om jeg ville ta over jobben hans som julenisse i desember, på barnebursdager og hjemmebesøk. Jeg sa nei til barnehagene altfor skummelt, med teater og samspill med Snøhvit men hjemmebesøkene tok jeg.
Ståle ga meg en notisbok med rim og gåter, og adresser til familier som hadde bestilt. Det var ikke vanskelig, og jeg ble overrasket over hvor mye jeg faktisk tjente på en kveld mer enn på flere måneder med tunge løft!
Siden jobbet jeg som nisse hver vinter, og om sommeren var jeg med i studentarbeid på byggeplassen. Kjærlighetslivet mitt var lite å skryte av, hadde aldri ro til å satse på forhold alltid jobb eller studier. Tankegangen min var: Når jeg er ferdig med utdanningen, får meg en god jobb, fast inntekt, og har orden på livet, DA skal jeg stifte familie.
Da jeg var ferdig som ingeniør, hadde jeg en OK jobb, og tenkte jeg skulle kjøpe bruktbil. Vi hadde et greit utgangspunkt i familien, men ikke nok til bil så jeg fant fram nissedrakten igjen for å tjene litt ekstra. Mamma fant frem den gamle drakten, børstet støvet av og stasjet den opp med glitter og gjorde den skikkelig fin. Den hvite skjegget skjulte ansiktet mitt godt, og jeg lekte nisse i speilet og var førnøyd.
Mamma sukket og sa: Marius, snart må du jo få egne barn, du kan ikke bare glede andres. Jeg bare lo og sa: Det ordner seg! Ønsk meg lykke til! Etter en klem dro jeg ut for å gjøre noen oppdrag.
En uke før jul la jeg ut en annonse i lokalavisen, og fikk femten henvendelser! Etter seks besøk kikket jeg på den neste adressen: Hageveien 6, leil. 19. Jeg tok trikken og ruslet mot huset, som lå helt ut på kanten av byen, mørkt og stille.
Jeg fant fort frem til riktig dør, ringte på, og en liten gutt på femseks år åpnet. Jeg begynte med det vante nisserimet: På snødekt mark i eventyrskog
Men gutten stoppet meg: Vi har ikke bestilt nisse! Jeg svarte raskt: Ingen bestiller meg, jeg kommer til snille barn. Litt satt ut spurte jeg: Er mamma eller pappa hjemme? Nei. Mamma er til bestemor Tove i nabohuset for å sette sprøyte. Kommer snart.
Og hva heter du? spurte jeg.
Marius, svarte han.
Jeg ble helt paff tross alt, det er jo mitt navn men jeg lot som ingenting. Jeg skulle jo være julenissen!
Har du juletre, Marius?
Ja, på rommet mitt.
Han tok meg i hånden og førte meg til et lite rom. Det var ganske skralt møblert, men på et lite bord sto en stor norgesglass med en liten gran-kvist, pyntet med mini-ornamenter og en fargerik lyslenke.
På bordet sto også to bilder i rammer et av en mann, og et av en dame.
Jeg gikk nærmere og stoppet jeg frøs til is. Mannen på bildet det var jo meg!
Men, det kan jo ikke stemme? Jeg kikket nøyere jo, jaggu Det var studentbildet mitt, og ved siden av et bilde av Marianne Gornvik, som jeg møtte på sommerjobb da jeg var student. Hennes bilde var ikke lenger ungt og sprudlende, men vakrere, bare litt mer slitent i blikket.
Hvem er det? spurte jeg, tørr i munnen.
Det er mamma, sa han.
Din mamma? Jeg kunne nesten ikke tro det.
Ja, min.
Heter hun Marianne? Jeg gulpet det ut.
Jada, du kunne navnet! Da er du virkelig julenissen, for jeg trodde ikke sånne som deg fantes.
Hvem er det? peket jeg på mitt bilde, og nå skjønte jeg nesten alt.
Det er pappaen min! Han er ekte polarforsker, jobber på en kjempestor isflak, og har reist vekk siden jeg var baby. Derfor har jeg aldri truffet eller husket ham. Men han sender alltid presanger til bursdag og jul, og i morgen finner jeg nok en til under puten. Nissen liker å snike dem dit.
Du aner ikke hvor mye dette slo meg i magen. Jeg tenkte på egen barndom, min pappa på nordpolen. Er det slik alle mødre gjør med fedre som stikker av sender dem til Nordpolen?
Plutselig var jeg en av de fedrene. Jeg følte meg helt dårlig, som om livet rammet meg rett i hjertet.
Jeg husket hvor kort og intens romansen med Marianne var og selv om vi byttet nummer, ringte jeg aldri da jeg var hjemme, og et par dager senere forsvant mobilen, stjålet på trikken. Av og til tenkte jeg på henne, men livet tok meg med studier, venner, tilfeldige dater og hun forsvant fra min verden.
Men hun hadde bodd her hele tiden og ikke bare husket meg, men oppdro sønnen vår alene med bildet av meg ved siden av sitt.
Jeg skulle til å si noe da døra gikk opp, og Marianne kom inn.
Gutten ropte: Mamma, du var lenge borte! Bestemor Tove måtte kjøres til sykehus!
Marianne så på meg og utbrøt: Oi, vi har ikke bestilt julenisse!
Jeg tok av meg lue og skjegg, slettet barten og Marianne ble helt paff, slo seg ned og brast i gråt. Marius ble litt redd, men hun kom seg fort, og jeg sa til ham: Jeg kom fra nord, ble julenisse for å overraske deg og mamma.
Marius lo og sang og leste rim, koste seg og holdt oss begge i hånden, som om han var redd for at jeg skulle forsvinne igjen.
Han tenkte ikke engang på gave, for han visste at nissen skulle gjemme pappaens presang under puta.
Etter at han sovnet, satt jeg og Marianne og pratet til sola stod opp, som om vi aldri hadde vært fra hverandre.
Da jeg dro til butikken etter en ny gave, oppdaget jeg at jeg hadde gått feil jeg skulle til Hageveien 6, men havnet i 6A fordi jeg overså bokstaven på det mørke oppslaget.
Men, vet du det var akkurat der jeg skulle.
En lykkelig feil, tenkte jeg, og smilte. Nå er vi tre! Mamma og bestemor er helt på topp, og Marius, min egen sønn, sprer glede til hele familien.
Ja, noen feil er helt nødvendige for at livet skal bli meningsfylt.
