Syndromet med evig utsatt liv… Bekjennelser fra en 60 år gammel kvinne Elena: I år fylte jeg 60. Ingen av mine nærmeste ringte engang for å gratulere meg med jubileet. Jeg har en datter og en sønn, ett barnebarn og en barnebarn, og en eksmann finnes også fortsatt. Datteren min er 40, sønnen min er 35. Begge bor i Oslo, begge har fullført prestisjefylte universiteter i hovedstaden. Begge er kloke og vellykkede. Datteren er gift med en høytstående embetsmann, sønnen er gift med datteren til en kjent Oslo-basert forretningsmann. Begge har flotte karrierer, flere eiendommer, og i tillegg til offentlig tjeneste driver de hver sin virksomhet. Alt er stabilt. Eksmannen dro da sønnen var ferdig med studiene. Han sa han var lei av dette tempoet. Selv jobbet han rolig og trygt på én arbeidsplass, tilbrakte helgene med venner eller på sofaen, og dro alltid på ferie til slekt på Sørlandet en hel måned. Jeg tok aldri ferie – jobbet som ingeniør på fabrikken, der også som renholder, og hver helg som pakkemedarbeider i nabolagets matbutikk fra 8 til 20, pluss vask av arbeidslokaler. Alt jeg tjente gikk til barna – Oslo er en dyr by, og studier ved toppuniversiteter krever bra klær. I tillegg til mat og underholdning. Jeg lærte å gå med gammelt tøy, sydde om, reparerte sko. Var alltid ren og ordentlig. Det holdt for meg. Min eneste underholdning var drømmer – noen ganger så jeg meg selv lykkelig, ung og leende i søvne. Da mannen min dro, kjøpte han seg straks ny bil – dyr og flott. Han hadde nok spart opp litt. Livet vårt sammen var rart – alle utgiftene bortsett fra husleien var på meg. Husleien betalte han, og med det sluttet hans bidrag til familien. Barna er min utdannelse… Leiligheten vi bodde i, arvet jeg etter bestemor. God, solid, velholdt bygård med høyt under taket. To-roms, ombygd til tre. Der fantes et kott på 8,5 kvadratmeter med vindu, det pusset jeg opp og innredet med seng, bord, skap, hyller. Datteren min bodde der. Sønnen og jeg delte et rom – heldigvis kom jeg bare hjem for å sove. Mannen min hadde stua. Da datteren flyttet til Oslo, tok jeg kottet hennes. Sønnen beholdt sitt rom. Bruddet med eksmannen gikk rolig for seg, uten skandaler, deling av eiendom eller beskyldninger. Han ville LEVE, ikke bare overleve, og jeg var så sliten at jeg pustet lettet ut… Det trengtes ikke første-, andre-, dessert og kompott mer. Ingen vasking av hans klær, sengetøy, ingen stryking eller rydding – jeg kunne bruke tiden til å hvile. På den tiden hadde jeg nådd bunnen med sykdommer – rygg, ledd, diabetes, skjoldbruskkjertel, nervøs utmattelse. Tok min første ferie og begynte behandling. Ekstrajobbene beholdt jeg. Fikk litt hjelp. Leide inn en flink håndverker, og sammen med kollegaen pusset han opp badet på to uker. For meg var det lykke! PERSONLIG lykke! Lykke for meg selv! Gjennom årene sendte jeg alltid penger til mine vellykkede barn på bursdager, jul, 8. mars og 23. februar, og senere til barnebarn. Jobbene måtte derfor beholdes. Hadde aldri igjen penger til meg selv. Gratulasjoner kom sjelden, oftest som svar på mine egne. Gaver fikk jeg aldri. Det sårende var at hverken sønn eller datter inviterte meg til bryllupene deres. Datteren min var ærlig: «Mamma, du passer ikke inn blant gjestene – folk fra regjeringen kommer.» Om sønnens bryllup fikk jeg vite fra datteren – etterpå… Takket være Gud, de ba ikke om penger til bryllupet… Ingen av barna besøker meg, selv om jeg alltid inviterer. Datteren sier hun ikke har noe å gjøre i denne bondelandsbyen (en storby med million innbyggere). Sønnen sier alltid: «Mamma, jeg har ikke tid!» Fly til Oslo går 7 ganger om dagen! Det tar bare to timer… Hvordan ville jeg kalle det livet jeg levde? Kanskje: Livet med undertrykte følelser… Jeg levde som Scarlett O’Hara – «jeg tenker på det i morgen»… Undertrykte gråt, smerte og alle følelser fra fortvilelse til undring. Jeg var roboten, programmert til å arbeide. Så ble fabrikken kjøpt opp av folk fra Oslo, omorganisering, og vi som nærmet oss pensjon ble sagt opp. Mistet to jobber, men fikk med oppsigelsen tidligpensjon. Pensjonen ble på 20 000… Prøv å lev på det. Så hadde jeg flaks – vaktmesterplassen i min femetasjes bygård ledig. Tok jobben – pluss 20 000. Ekstrajobbene i matbutikken beholdt jeg, det betalte godt – 3 000 per skift, tungt, men jeg klarte det. Begynte sakte å pusse opp kjøkkenet. Gjorde alt selv, fikk kjøkkeninnredningen av naboen – billig og greit. Begynte å spare litt igjen. Ville pusse opp rommene, bytte noen møbler. Men planene handlet aldri om meg! Hva brukte jeg på meg selv? Bare mat, det enkleste, og medisin. Medisiner koster mye. Husleien steg hvert år. Eksmannen sa: selg treromsleiligheten, bydelen er god, du får god pris, kjøp en liten ettroms. Men jeg klarer ikke gi den fra meg. Det er minnematerialet fra bestemor. Foreldrene mine husker jeg ikke, bestemor oppdro meg. Leiligheten betyr alt. Med eksmannen har jeg klart å bevare et vennskapelig forhold. Vi snakker innimellom som gamle kjente. Han har det bra. Om sitt privatliv sier han ingenting. En gang i måneden kommer han med matvarer – poteter, grønnsaker, korn, drikkevann. Det som er tungt. Penger nekter han å ta. Sier jeg ikke må bruke hjemlevering, da får jeg bare dårlig mat. Jeg gir meg. Det er som om noe har stivnet inni meg – en klump. Jeg lever og jobber. Drømmer ikke om noe. Vil ikke ha noe for meg selv. Ser datteren og barnebarna bare på Instagram. Sønnen ser jeg på svigerdatterens Instagram. Gleder meg over at de har det bra, er friske, reiser, besøker flotte restauranter. Kanskje ga jeg dem for lite kjærlighet, og derfor har de ingenting igjen til meg. Datteren spør av og til hvordan jeg har det. Jeg svarer alltid at alt er bra. Klager aldri. Sønnen sender av og til en lydmelding på WhatsApp: Hei, mamma, håper du har det fint. En gang sa sønnen at han ikke ville høre om våre familiære problemer, han reagerte negativt. Så jeg sluttet å fortelle, sier bare – ja, vennen min, alt er ok. Skulle ønske jeg kunne klemme barnebarna – men tror ikke de vet at de har en bestemor som er pensjonist og vasker trapper. Antagelig tror de jeg døde for lenge siden… Husker ikke sist jeg kjøpte noe til meg selv, kanskje sokker og undertøy – det billigste. Husker ikke når jeg sist var på manikyr eller pedikyr… Én gang i måneden tar jeg en klipp hos frisøren i nabohuset. Farger håret selv. Det gleder meg at jeg fortsatt bruker samme størrelse nå som før – 46/48. Ingen garderobe trenger fornyes. Og jeg er fryktelig redd for å våkne uten å klare å reise meg fra sengen – ryggsmertene er konstante. Frykter å bli sengeliggende. Kanskje burde jeg ikke levd slik – uten hvile, uten små gleder, alltid jobb og alltid utsetter alt til «senere»? Men hvor er det «senere»? Det finnes ikke… I min sjel er det tomhet… i hjertet – fullstendig likegyldighet… Og rundt meg – bare tomhet… Jeg klandrer ingen. Men jeg klarer heller ikke å skylde på meg selv. Jeg har alltid jobbet og jobber fortsatt. Prøver å lage meg litt sikkerhetsmargin – om jeg ikke kan jobbe. Ikke stort, men likevel… Selv om, for å være ærlig, hvis jeg blir sengeliggende så slutter jeg å leve… vil ikke være en belastning for noen. Vet du hva som er aller mest trist? Ingen har noensinne gitt meg blomster… ALDRI… Blir nesten komisk om noen legger friske blomster på graven min – virkelig, jeg må flire…

Syndromet av alltid utsatt liv…

Bekjennelse fra en 60 år gammel kvinne

Inger:

I år fylte jeg 60, og ingen av de nærmeste brydde seg om å ringe meg og gratulere med jubileet. Jeg har ei datter og en sønn, barnebarn, og en eksmann på toppen av det hele.

Datteren min, Liv, er 40 og sønnen Even er 35. Begge bor i Oslo, begge er ferdigutdannet fra solide universiteter der. Begge kloke, flinke folk. Liv er gift med en høytstående embetsmann, Even er gift med en datter av en stor eiendomsmagnat i hovedstaden. Begge med god karriere, mange boliger, statlig jobb og egne firmaer ved siden av. Alt ligner en trygg ro.

Eksmannen min dro da Even fikk sin eksamen. Han sa han var sliten av tempoet. Merkelig, synes jeg, for han jobbet rolig og greit, én jobb, helgene med kamerater eller på sofaen, feriene hele juli på hytta hos slekta på Sørlandet. Selv tok jeg aldri ferie, jobbet på tre steder samtidig ingeniør på fabrikken, vasket kontorene på samme sted, og jobbet lørdager og søndager fra åtte til åtte som pakker på supermarkedet rundt hjørnet, og hadde ansvar for dette og hint på lageret.

Alt jeg tjente, gikk til barna Oslo er dyrt, og studier i de store universitetene krever klær av riktig sort, mat og underholdning.

Jeg lærte meg å gå i slitte klær, sy om gamle plagg, lappe og reparere sko. Rett og ren var jeg, det var nok. Fornøyelsene mine var drømmer noen ganger så jeg meg selv i drømme som ung, lykkelig, leende.

Mannen, straks han dro, skiftet bil. Kjøpte en dyr og skinnende en. Sikkert spart opp mye underveis. Ekteskapet vårt var merkelig alt bortsett fra husleien gikk fra min lommebok. Han betalte leien, og det var slutt på hans bidrag til familien. Barna utdannet jeg alene…

Leiligheten arvet jeg av bestemor. En gammel treroms i nordisk stil, god takhøyde. Praktisk, ryddig. To værelser opprinnelig, men ombygget til tre. Det fantes en bod på åtte og en halv kvadrat med vindu jeg satte i stand rommet, seng, bord, skap, hyller fikk plass. Der bodde Liv. Jeg og Even delte rom, men jeg sov bare der. Mannen hadde stua. Da Liv flyttet til Oslo, tok jeg boden, og Even fikk rommet.

Vi skilte lag uten scener, arveoppgjør eller beskyldninger. Han ville LEVE, og jeg var så sliten at jeg smilte inni meg. Slapp å lage middag og dessert hver dag, slapp klesvask og bretting for en voksen mann. Nå kunne jeg bruke tiden til å hvile.

Da hadde jeg blitt syk også vondt i ryggen, leddene, diabetes, stoffskifte, utmattelse. For første gang tok jeg ferie fra hovedjobben for å få behandling. Resten fortsatte jeg med. Fikk det litt bedre.

Jeg fant en dyktig rørlegger fra Drammen, han og en kollega ordnet badet mitt pent på to uker. For meg var det lykke. Min egen lykke! Kun for meg selv.

Hele tiden sendte jeg penger til barna i stedet for gavekort på bursdag, jul, 8. mars og 23. februar. Så kom barnebarna. Da klarte jeg ikke å si opp noen av ekstravaktene. Ingenting ble igjen til meg selv. Gratulasjoner fra barna kom sjelden, mest som svar på mine. Ingen gaver aldri.

Aller mest sved det at jeg ikke ble invitert i noen av bryllupene. Liv sa rett ut: “Mamma, du passer ikke inn der. Det kommer folk fra Statsministerens kontor.” Om bryllupet til Even hørte jeg via Liv i etterkant…

Godt de ikke ba om pengegaver til bryllupene…

Ingen av dem besøker meg, selv om jeg alltid inviterer. Liv sier at hun ikke har noe å gjøre i vår “bondeby” (fylkeshovedstad med over hundre tusen innbyggere). Even sier alltid “det har jeg ikke tid til, mamma.” Flyet til Oslo går sju ganger daglig! To timer tar det…

Hvordan vil jeg beskrive den perioden? Kanskje liv med nedtrykte følelser…

Jeg levde som Scarlett OHara “det får jeg tenke på i morgen.” Slukte tårene og smerten min, stakk alt fra undring til fortvilelse inn bak et skall. Levde som en maskin kun programmert for plikt og slit.

Så kjøpte folk fra Oslo fabrikken, startet omorganisering. Vi som var eldre ble oppsagt, jeg mistet to jobber på én gang, men kunne takket være det gå på avtalefestet pensjon. Fikk 20 000 kroner i pensjon… Prøv å leve på det.

Hadde flaks i min fem-etasjers blokk var det ledig jobb som renholder. Tok den 20 000 ekstra. Pakking og vask på supermarkedet lot jeg være å slutte med, lønnen var god: 3 000 kroner per vakt. Det harde var å stå på beina en hel dag.

Begynte forsiktig å pusse opp kjøkkenet, alt selv naboen, snekkeren, ordnet kjøkkenet billig, pent og kjapt.

Og begynte å spare igjen. Drømte om å modernisere værelser, skifte litt av møblene. Planer fantes… men planer der jeg selv var fraværende! Hva bruker jeg penger på? Mat, enkel mat, alltid lite. Medisiner, mest der. Husleien steg mer og mer for hvert år. Eksmannen sa jeg burde selge treromsen, god adresse, får god pris. Kjøpe ettroms til meg selv.

Men jeg kunne ikke. Minne om bestemor. Foreldre husker jeg knapt. Det var bestemor som oppdro meg, og leiligheten er hele min historie.

Jeg og eksmannen har bevart et slags vennskap. Vi snakker av og til, som gamle bekjente. Han har det fint. Aldri snakk om hans liv. Han kommer hit én gang i måneden, har med poteter, grønnsaker, ris, drikkevann. Alt det tunge. Tar aldri imot penger. Sier jeg ikke må bruke leveringsapplikasjoner, det jeg får levert er råttent og elendig. Jeg gir meg.

I meg har det stivnet alt ligger som enn klump innvendig. Jeg lever, jobber, har ingen drømmer, vil ikke ha noe. Ser Liv og barnebarna kun gjennom Instagram. Even sitt liv får jeg glimt av via svigerdatterens konto. Gleder meg over at alt går bra for dem. De har det godt, de er friske. Reiser til spennende steder, spiser på de dyreste restaurantene.

Jeg har vel gitt dem lite kjærlighet. Så har de ikke kjærlighet å gi meg heller. Liv spør av og til hvordan jeg har det. Svarer alltid: “Det går fint.” Klager aldri. Even sender av og til en lydmelding på WhatsApp: “Hei, mamma, håper alt er ok.”

En gang sa Even at han ikke ville høre om vanskelighetene mellom meg og faren, “det gir bare dårlige vibber.” Så sluttet jeg å fortelle ham noe, sier bare “alt går bra, Even.”

Vil gjerne klemme barnebarna, men tror ikke de vet at de har en levende bestemor hun som er pensjonist og vasker trapper. Kanskje har de blitt fortalt at bestemor for lengst hviler på kirkegården…

Kan ikke engang huske sist jeg kjøpte noe til meg selv, bortsett fra billige sokker og undertøy på Rema. Har aldri vært innom et negle- eller fotpleiestudio… Én gang i måneden går jeg til frisøren i naboblokka, farger håret selv. Trøster meg med at jeg har hatt samme størrelse siden jeg var ung 46/48 trenger ikke bytte garderobe.

Er skremt for at jeg en dag ikke klarer å komme meg opp av sengen smertene i ryggen er med hele tiden. Frykter å ende opp paralysert.

Kanskje skulle jeg ikke levd akkurat sånn, uten hvilestunder, gleder, alltid utsatt alt til “senere”? Men hvor er det “senere”? Det finnes ikke… Bare en tomhet i sjelen. Hjertet fullt av likegyldighet. Og rundt meg er det ingenting heller…

Jeg skylder ingen noe og kan ikke klandre meg selv. Jeg har jobbet hele livet, jobber fortsatt. Lager meg en liten buffer, om jeg ikke klarer å jobbe mer. Lite, men dog… Erlig talt jeg vet at hvis jeg blir sengeliggende, så vil jeg ikke leve lenger… vil ikke lage styr for noen.

Vet dere hva som er aller mest trist? Ingen har noen gang gitt meg blomster… ALDRI… Det blir nesten komisk om noen kommer med blomster til graven min. Har man ikke ledd nok i dette livet?