Enda ett helt år sammen… Den siste tiden har Arkadi Ivanovitsj ikke gått ut alene. Han lot være å gå ut helt siden den gangen han skulle til legesenteret, glemte hvor han bodde og hva han het. I stedet begynte han å gå i helt feil retning, og vandret lenge rundt i nabolaget, til blikket hans festet seg på en kjent bygning. Som det viste seg senere, var det urfabrikken der Arkadi Ivanovitsj hadde jobbet nesten femti år. Han så på fabrikkbygningen og visste at den kjente han godt. Men hvorfor han kjente den igjen, og hvem han selv var, klarte han ikke å huske – helt til noen klappet ham vennlig på skulderen, – Ivanitsj! Onkel Arkadi, kom du hit fordi du savnet oss? Vi har snakket om deg nylig, hvilken fin mester og mentor du var. Arkadi Ivanovitsj, har du ikke kjent meg igjen? Det er jo jeg, Jørgen Akulov – det er du, Ivanitsj, som gjorde meg til en ordentlig mann! Plutselig klikket det for Arkadi Ivanovitsj, og hodet hans føltes ikke lenger tomt. Alt kom tilbake – takk og lov… Jørgen ble glad, omfavnet sin gamle mentor, – Kjente du meg igjen? Det er bare at jeg har barbert bort barten, ser ikke ut som meg selv lenger. Kommer du og hilser på, gutta blir glade? – Kanskje en annen gang, Jørgen. Jeg er litt sliten, innrømmet Arkadi Ivanovitsj. – Jeg har jo bilen med meg, jeg kan kjøre deg hjem – jeg husker jo adressen, smilte Jørgen. Han kjørte ham hjem, og fra da av lot Natalja Løvovna aldri ektemannen gå ut alene – selv om hukommelsen hans var tilbake. Nå gikk de bare sammen – til parken, til legesenteret, til butikken. Men en dag ble Arkadi syk med feber og kraftig hoste. Kona måtte i all hast til apoteket og butikken, selv om hun ikke følte seg særlig frisk. Hun kjøpte medisiner og dagligvarer, ikke så mye egentlig. Men hun ble slått av en uforklarlig svakhet og tung pust. Plutselig føltes handleposen uutholdelig tung. Natalja Løvovna tok en pause for å trekke pusten og slepte så posen videre mot hjemmet. Etter noen skritt måtte hun igjen stoppe. Hun satte den tunge posen ned i nysnøen og… sank plutselig mykt sammen på stien mot huset. Den siste tanken hennes var – hvorfor i all verden kjøpte jeg så mye, har jeg blitt helt skrullete? Heldigvis kom naboene ut i oppgangen, fikk øye på den eldre damen som lå i snøen, og tilkalte ambulanse… Natalja Løvovna ble kjørt til sykehuset, og naboene tok med seg posen med varer og medisiner, gikk tilbake og begynte å ringe på døra hennes. – Mannen hennes, Arkadi, er nok hjemme, kanskje litt syk – jeg har ikke sett ham på noen dager, sa Nina Mikhajlovna. – Han sover nok, Natalja har fortalt at han ofte ikke er helt i form. Ja, gamle dager er ikke alltid en fest – jeg prøver igjen litt senere… Arkadi Ivanovitsj hørte ringeklokka. Men hosten gjorde det vanskelig å puste, han ville reise seg, men ble svimmel av feberen og holdt på å falle… Hosten ga seg, og Arkadi gled inn i en underlig søvn, liknende en drøm. Hvor er hans Natalja – hvorfor er hun borte så lenge? Han lå slik lenge, men plutselig hørte han lette skritt. Kona hans, hans Natalja, kom bort til ham – og alt ble så godt fordi hun var tilbake. – Arkadi, gi meg hånden, hold deg fast, stå opp, kom igjen, kalte kona. Og han reiste seg, støttet av hennes merkelig kalde og svake hånd. – Nå må du åpne døra, skynd deg, sa Natalja stille. – Hvorfor? spurte Arkadi måpende, men åpnet fordi hun ba om det, og inn kom straks naboen Nina Mikhajlovna og Jørgen, hans unge kollega fra fabrikken, – Ivanitsj, hvorfor åpner du ikke? Vi ringte og banket jo! – Natalja, hvor er Natalja, hun var jo nettopp her? spurte Arkadi Ivanovitsj blek om munnen, og prøvde å forstå hvor kona plutselig var blitt av. – Hun ligger jo på sykehus, på intensivavdelingen, svarte Nina Mikhajlovna undrende. – Han virker som om han fantaserer, sa Jørgen, og rakk så vidt å fange sin falne gamle venn… Naboen og Jørgen ringte ambulanse, det var bare besvimelse av feber… To uker senere ble Natalja Løvovna utskrevet fra sykehuset. Jørgen kjørte henne hjem, han og naboen hadde hjulpet Arkadi Ivanovitsj hele tiden, og han kom seg også etter hvert. Det viktigste – de var fortsatt sammen. Da Arkadi Ivanovitsj og kona endelig var alene, tok de begge til å kjempe mot tårene. – Bra at verden ikke er tom for godhjertede mennesker, Arkadi. Nina er snill – husker du hvordan barna hennes kom til oss etter skolen, vi ga dem middag, hjalp dem med leksene, og så kom Nina hjem fra jobb og hentet dem. – Ja, ikke alle husker godhet, men Nina har beholdt hjertet – det føles godt, nikket Arkadi Ivanovitsj. – Og Jørgen, han var jo bare en guttunge, jeg var mentor for ham, hjalp ham på beina. Mange unge glemmer de eldre fort, men denne kastet ikke meg bort. – Snart er det nyttår, Arkadi – så godt at vi igjen er sammen, sa Natalja Løvovna og lente seg mot mannen. – Natalja, kan du fortelle meg én ting – hvordan kunne du komme til meg fra sykehuset og få meg til å åpne døra for mine redningsmenn? Uten deg hadde jeg jo gått bort, våget omsider Arkadi Ivanovitsj å spørre kona. Han var redd hun skulle tro det var noe galt med hodet hans, men Natalja Løvovna så overrasket på ham, – Så det skjedde virkelig? Jeg fikk jo høre at jeg var klinisk død en stund, og i den tiden – som i en drøm – gikk jeg altså til deg? Jeg husker det også, hvordan jeg så meg selv ligge på intensiv, så dro jeg fra sykehuset og gikk til deg… – Så ufattelige ting skjer med oss i livets høst, og jeg elsker deg – kanskje enda sterkere enn før, sa Arkadi Ivanovitsj og tok hendene hennes. De satt lenge sammen og så hverandre i øynene. Som om de var redde for at noe plutselig skulle skille dem igjen… Kvelden før nyttår kom Jørgen innom med gjestegaver – kona hans hadde bakt kaker. Naboen Nina stakk også innom, sammen drakk de te og spiste kaker, og hjertene ble varme og glade. Nyttårsaften satt Natalja Løvovna og Arkadi Ivanovitsj alene sammen. – Vet du, jeg ønsket meg at om vi feirer dette nyttåret sammen, så er året vårt. Da får vi leve litt til, sa Natalja Løvovna til mannen sin. Og de lo sammen over den lykkelige tanken. Et helt år til sammen – det er så mye, det er rett og slett lykke.