Hvorfor tror du du har rett til å bestemme over mine ting og sette meg i en situasjon uten å diskutere først? Jeg spør deg! stemmen til Solveig ringte av forargelse.
Anders så skyldbetynget på sin kone. Han hadde nettopp avsluttet en samtale med moren sin, og nå stod Solveig i dørkarmen med et uttrykk som om hun var klar for kamp.
Anders løftet hendene i en forsonende gest og prøvde å roe henne ned:
Solvei, hør her Mamma bare er på gjennomreise til byen i en liten affære. Hun vil ikke bo på hotell, skjønner du? Det er ikke så behagelig for henne. Noen dager, maksimalt en uke, skal hun bo hos oss. Sånn, Oda
Solveig lente seg mot karmen, krysset armene, og de mørke øynene glitret av misnøye.
Du kunne ha sagt fra på forhånd. Du kunne ha spurt meg i stedet for å informere meg noen timer før mamma kommer. Det er ikke riktig, skjønner du.
Anders gned nakken. Kjøkkenet føltes altfor trangt for den samtalen. Luften tyknet av spenning.
Mannen mumlet nervøst:
Jeg vet det er feil. Jeg vet det er ubeleilig for deg, men jeg har allerede lovet mamma. Jeg kan jo ikke la henne stå på gaten, så sett deg inn i situasjonen
Anders, sukket Solveig og masserte tinningene. Du vet jo hvordan jeg er til uventede gjester. Jeg liker ikke at fremmede mennesker oppholder seg i leiligheten min! Jeg har sagt det flere ganger, men det virker som du ikke bryr deg om følelsene mine.
Unnskyld, vær så snill, ropte Anders og gikk mot kona. Det skal aldri skje igjen, lover jeg. Bare denne gangen
Solveig så inn i de søkende øynene hans og forsto at hun ikke hadde et valg. Konflikten var tapt før den begynte løftet var gitt og moren var allerede på vei.
Greit, sveipte hun med hånden. En gang. Og siste gang! Gjestene skal komme på besøk, ikke bo her en hel uke! Skjønner du?
To timer senere ringte det på døren. Ragnhild stod i døråpningen med en liten koffert og en reiseveske. Hun glødet av glede, og Solveig kunne ikke unngå å trekke på nesen.
Åh, tusen takk, du, strakte svigermoren armene for en klem. Jeg må ha noen tester på klinikken. Alderen er ikke så snill, vet du I bygda vår er medisinen langt unna, så jeg kom til dere.
Solveig ga en mekanisk klem, merket duften av billig parfyme og vaskepulver.
Kom inn, gjør deg komfortabel, hun tok vesken og førte gjesten til et ledig rom. Her er ditt rom, og middagen er klar om en halvtime.
Ved bordet begynte Ragnhild å prate ivrig:
Å bo på bygda er tøft, kjære. Der er verken klinikk eller ordentlig apotek. Når du ringer etter ambulanse, tar det en time eller mer. Vi har bare én lege for alle, og han er ikke akkurat den mest stabile.
Ja, livet i byen er naturligvis enklere, nikket Solveig mens hun skjelet potetmos.
Hvor bor foreldrene dine? spurte svigermoren plutselig, og så hardt på svigergommen.
I en egen to-roms leilighet.
Hvorfor så alene? Før bryllupet bodde du jo allerede for seg selv, om jeg husker rett.
Solveig la gaffelen ned, følte samtalen ta en ubehagelig vending.
Jeg flyttet ut da jeg var nitten, fordi jeg begynte å jobbe. Jeg ønsket selvstendighet, du vet? Bo på egenhånd, ikke tilpasse meg noen. Jeg sparte gradvis til min egen leilighet.
Så flink du er! utbrøt Ragnhild med overdreven entusiasme. Du er så selvstendig, så smart! Ikke som de andre jentene som alltid prøver å sitte på mannens skulder.
I stemmefargen til svigermoren lå en undertone som gjorde Solveig på vakt. Ordene var fine, men tonen hadde en knivskarp kant. Likevel valgte hun å la det gå.
Uken trakk seg ut som en evighet. Hver kveld kom Solveig hjem fra jobb og oppdaget at Ragnhild hjalp på alle mulige måter: vasket opp og etterlot flekker, flyttet mat i kjøleskapet, åpnet hermetiske pakker, og prøvde å vaske delikate klær i varmt vann. Alt måtte settes på nytt, men Solveig holdt ut og minnet seg selv på at dette bare var midlertidig.
Vet du når mamma skal dra? hvisket hun til Anders da de la seg.
Kanskje i morgen. Testene skal være klare.
Men på den syvende dagen erklærte Ragnhild ved frokostbordet:
Å, legen har gitt meg flere tester. Jeg må bli her noen uker til. Trenger behandling, må til spesialist.
Solveig nesten kvelte seg i kaffen.
Ragnhild, svarte hun rolig. Vi kan leie en leilighet til deg. Vi betaler, ingen problemer. Det blir lettere for alle.
Svigerens ansiktsuttrykk endret seg umiddelbart.
Hva er dette? Jeg vil ikke bo alene. Jeg kom hit for å se deg og sønnen din. Du jager meg vekk! Jager meg, gjør du?
Jeg jager deg ikke, på ingen måte. Du kan komme på besøk når du vil. Men å bo Solveig tok et dypt åndedrag. Beklager, jeg er ikke vant til fremmede i min leilighet. Det er vanskelig for meg.
Jeg er jo ikke en fremmed! protesterte Ragnhild. Hvordan kan du si så?
Solvei, kom Anders inn, hva er så ille å holde ut? Det er min mor, husk det! Hvorfor skulle hun bo i en leiebolig når vi har et ledig rom?
Solveig så stille på mannen. Anders fortsatte:
Solvei, jeg ber deg Det er jo mamma. Man skal ikke behandle henne sånn.
Solveig reiste seg fra bordet.
Dette er min leilighet. Jeg har ikke sagt ja til at din mor skal bli her lenge. En uke er én ting, en måned er en annen.
Hvor egoistisk du er! ropte Ragnhild med armene i været. Sønn, ser du hvem du har giftet deg med? En egoistisk, uhøflig kvinne!
Anders rødmet, knust mellom kone og mor.
Solvei, vær så snill
Nei, avbrøt Solveig. Jeg vil ikke diskutere mer. Hvis du misliker det, er døren ut. Forstått?
Anders og svigermoren kastet lange blikk på hverandre, og gikk hver til sitt rom uten et ord mer.
Smerte brant i Solveigs indre hvordan kunne hun bli presset sånn, når hun hadde sagt fra om å bo med fremmede? Hva slags familie var de nå?
Neste dag kom Solveig hjem tidlig fra jobb. Ragnhild satt i stuen med en triumferende holdning.
Så, har du tenkt over hvordan du oppførte deg? Kommet til fornuft? spurte hun uten høflighet.
Solveig hengte jakken i gangen og telte stille til ti.
En god svigerdatter ville ha unnskyldt seg og sagt at svigersønnens mor kan bli så lenge hun vil, fortsatte svigermoren. Faktisk, hun reiste seg og gikk rundt i rommet, jeg vurderer å selge huset i bygda og flytte helt inn her, kanskje kjøpe en leilighet nærmere dere. Jeg trenger omsorg, i min alder er det vanskelig å bo alene.
Solveig stod som frosset. Puslespillet falt på plass legebesøk, tester, en tilfeldig forsinkelse. Alt var en prøve.
Jeg forstår, sa hun lavt. Så dere vil flytte inn permanent?
Hvor er problemet? skuldet Ragnhild. Familien skal bo sammen.
Da skal jeg klargjøre min posisjon en gang for alle, løftet Solveig skuldrene. Jeg vil ikke bo med noen andre enn min mann under ett tak. Hvis Anders ikke aksepterer det, kan han gå. Sammen med dere.
Hva sier du? ble Anders blek. Solvei, det er min mor!
Dette er min leilighet og mitt liv. Velg.
Å, du ropte Ragnhild, og tok seg til brystet. Anders, ser du? Hun kaster meg ut på gata!
Ingenting av dette. Jeg foreslo å leie en leilighet. Men ingen skal bo her permanent bortsett fra meg og Anders.
Anders svingte seg mellom kona og mor og så både sinne og forvirring i ansiktet.
Greit! brølte han til slutt. Hvis du er så prinsippfast, drar vi! Pakker sammen, mamma.
Leiligheten ble kaotisk. Anders og Ragnhild hastet med å pakke, mens svigermoren fortsatte å kritisere svigerdatteren. Solveig stod imot.
Jeg vil søke om skilsmisse! ropte han fra gangen. Hører du? Jeg skal søke om skilsmisse! Det er slutt!
Jeg venter, svarte Solveig rolig.
Etter en måned var skilsmissen formelt fullført. Det var lite å dele leiligheten var før ekteskapet, sparing var minimal, ingen barn, ingen felles eiendeler.
Venner og bekjente delte seg. Noen ristet på hodet:
Solvei, hvordan kunne du? Svigermoren er jo hun burde ha fått tårene sine.
Men de nærmeste, som hadde kjent henne siden barndommen, sa:
Du gjorde riktig, Solvei, sa vennen Katja over en kopp kaffe. Dette er bare begynnelsen. Først hadde du kjørt inn, så får du nå svinge på ditt eget liv! Sånne bør du sparke ut på strak arm! Du kastet deg av dem i tide.
Ja, nikket Solvei. Det er bedre å være alene enn å leve i konstant spenning.
Hun åpnet datingappen på telefonen. Livet gikk videre, og hun visste nå nøyaktig hva som måtte avklares på forhånd. Kanskje en fremtidig ektepakt også, for sikkerhetens skyld.
