Ti år jobbet jeg som kokk og hushjelp hos sønnen min og fikk aldri egentlig noen takk
Jeg var lærerinne før jeg gikk av med pensjon som 55-åring. Og i ti hele år bodde jeg hjemme hos sønnen min, sammen med hans familie. Nylig møtte jeg en venninne, og jeg delte min glede med henne: for andre gang gikk jeg av med pensjon.
Jeg husker godt da jeg flyttet ut av min egen leilighet og inn til sønnen min rett etter at jeg sluttet å jobbe. Min egen leilighet lot jeg bare stå tom. Hvorfor jeg aldri leide den ut, kan jeg ikke si helt. Kanskje jeg var redd for noe ukjent? Hvem vet.
Hjemme hos sønnen min og svigerdatteren utviklet vi et overraskende godt forhold. Vi hadde aldri noen store konflikter eller krangler. Vi klarte på et vis å leve side om side under samme tak.
Uansett, jeg mener at jeg gjorde en virkelig innsats. Da jeg flyttet inn, hadde barnebarnet akkurat fylt ett år. Jeg ble boende der i hele ti år. Svigerdatteren min begynte å jobbe igjen, og dermed ble alt det praktiske hjemme mitt ansvar. Det føles litt rart å kalle det «skrekk», men det føltes faktisk slik til tider. Det var nemlig jeg som passet barnebarnet fra morgen til kveld det er et stort ansvar, og jeg tror ikke alle ville tatt det på seg.
Fra tidlig morgen til sen kveld var jeg barnevakt, kokk og hushjelp. De unge kom hjem rundt klokken sju på kvelden. Først da kunne jeg puste ut litt, før alt startet igjen neste morgen.
Da barnebarnet begynte på skole, var det jeg som fulgte og hentet ham. Buss og trikk jeg ordnet alltid alt. Dette fortsatte helt til han kom i femte klasse. Samtidig forsvant ikke husarbeidet. Jeg var fortsatt kokken og hushjelpen.
Noen kvelder fortalte jeg til venninnen min at jeg var så sliten at jeg sovnet før nyhetene på TV begynte. Ikke mye tid til å treffe venninner, ikke noen hygge eller underholdning. Når det var høytider, dro de unge på besøk til sine venner og det var jo jeg som satt barnevakt.
Ti år ble gutten, og sannheten er nok at jeg ville fortsatt å «jobbe» hos dem om ikke en tilfeldig hendelse ga meg et puff til frihet. En gang overhørte jeg svigerdatteren min si til sønnen min: «Moren din bruker visst for mye vaskepulver, derfor lukter det kjemisk av klærne. Kan du si det til henne forsiktig?» Tenk ti år hadde jeg vasket klær, og plutselig ble det et problem!
Jeg bet i meg det jeg følte, prøvde å la såret gå over av seg selv.
Men det kom noe mer. Svigerdatteren foreslo at jeg burde gi fra meg rommet mitt til barnebarnet, og heller bo i gjennomgangsrommet. Da forsto jeg at tiden var inne for å flytte «pakke sammen», som en sier.
Så jeg tok med meg tingene mine tilbake til min egen leilighet, vasket og luftet den ut, og flyttet inn igjen. Det var akkurat da det hendte noe: Sønnen min og svigerdatteren ble fornærmet fordi jeg dro. Kanskje de trodde jeg skulle bli hos dem for alltid, jobbe til jeg falt om. De var blitt vant til det!
Det som gjør meg trist, er at ingen egentlig syntes synd på meg. Det virket som det var en selvfølge at jeg skulle vaske, lage mat, rydde, ordne alt hjemme som om jeg ikke kunne bli sliten, og som om jeg ikke var min egen person.
De ble sure, sluttet å snakke med meg, men jeg er optimist. Jeg tror det ordner seg til slutt.
Nå kjenner jeg en ekte glede: Jeg kan endelig leve for meg selv igjen. Ingen stress, ingen ansvar hjemme hos andre. Og hvor mye trenger man egentlig?
Sånn er det: I en alder av 65 år har gleden kommet tilbake. Husker du sangen? «Den andre ungdommen kommer til den som tar vare på den første.» Det føles faktisk magisk å ha fått friheten tilbake. Retten til å leve for seg selv. Et liv uten forpliktelser for andre.
Det er kanskje et «fint» ord, dette med selvoppofrelse. Men det er nettopp det. Jeg tror ikke mange virkelig forstår hvor stort det er ikke engang egne barn. Det er så lett å bli vant til at noen vasker og lager mat, dekker bord, rydder unna, gjør rent og legger på rent sengetøy. At barnebarna alltid er trygge. At de blir mette og lagt, at leksene blir gjort. Man blir fort vant til det!
