Ingen ventet ham Faren vår, som jeg og søsteren min, Maja, delte, dro ut på arbeid et eller annet sted og ble borte da jeg gikk i femte klasse og hun i første. Nærmere bestemt forsvant han helt den gangen. Før det hadde han bare reist bort og vært borte i flere måneder. Han og mor var aldri gift – far var en fri sjel, en omstreifer. Så han reiste rundt i landet, nå her, nå der. Kom hjem når det passet ham, alltid med penger og gaver. Mor holdt ut fordi hun elsket ham grenseløst. — Volodja, kom nå snart hjem igjen, ba hun. — Slapp av, ikke vær så trist. Vent, så kommer jeg med gaver. Han kysset henne raskt og ble borte. Mens han var vekke, så pappas bror, onkel Kåre, etter oss. Mammas snillhet var nok noe han satte stor pris på – han sa det aldri, og ga henne aldri noen spesielle tegn på oppmerksomhet. Men vi kunne alltid stole på ham. — Hvordan går det, Taisia? spurte Kåre når han kom inn. — Og med de små? — Hurra, onkel Kåre er her! ropte jeg og løp mot ham for å klemme. — Hei, Dennis, svarte Kåre kort og klemte meg tilbake. Jeg syntes egentlig han burde vært faren min. I helgene tok Kåre meg og Maja ut på tur, mens mamma fikk slappet av. Noen ganger ble hun med—andre ganger ville hun bare sitte hjemme og tenke på sin vanskelige kvinneskjebne. Da jeg ble større, tok Kåre med seg en ribbevegg hjem og satt den opp i gangen. Pappa hadde ikke vært hjemme på nesten et halvt år. Jeg hjalp til med å skru fast utstyret, mens Maja stod og så på hvor dreven onkel var med stang, tau og ringer. — Onkel Kåre, hvorfor gifter du deg ikke? Du er jo så flink med hendene, ingen kvinne ville si nei til deg, sa Maja med en overraskende voksen visdom. Hun hadde nok overhørt noen samtaler mellom mamma og venninner. — Ingen har falt i smak hos meg enda, Maria. Får jeg lyst, så gifter jeg meg. — Vil du ikke ha egne barn? spurte Maja og rakte armene ut. Kåre la fra seg verktøyet og svarte alvorlig: — Dere er mer enn nok for meg. Prøver du å kvitte deg med meg? spurte han og smilte skjevt. — Jeg? Nå tuller du, onkel Kåre. Jeg er alltid glad du kommer. Senere spurte jeg: — Hvorfor maser du sånn på ham? Kanskje han blir lei og kommer ikke mer. — Pappa har alltid med gaver … drømte Maja. — Han kommer sikkert snart. — Din fjott. Har du ikke sett hva den ribbeveggen han kom med koster? — Det gir meg lite. Jeg vil ha kjoler og dukker, ikke klatre som en ape. Denne gangen ventet Maja forgjeves. Far kom ikke. En dag låste Kåre seg inn på kjøkkenet med mamma, de snakket lenge og mamma gråt sårt. — Taisia, ikke gråt. Jeg forlater dere ikke. Du vet hvordan han er … alltid på jakt etter det søte og lette. Mamma hylte og gråt lenge etterpå. Onkel Kåre kom stadig inn for å hjelpe, fikse og ta oss med ut. Til slutt tok han mot til seg og snakket med mamma om følelsene sine. Jeg hørte på gjennom døra – helt samvittighetsfullt. — Jeg passer ikke for deg, Kåre. Du fortjener ordentlig lykke. — Jeg vet best selv hvem jeg vil ha, svarte Kåre bestemt. — Hva om han kommer tilbake? Kåre sa ingenting. — Jeg kommer til å vente på ham uansett. Jeg elsker ham, Kåre! Jeg klarer ikke noe annet. Hvis du vil ha ei slik som meg, uten hjerte … Jeg listet meg bort fra døren. Jeg kunne drepe mamma – hvordan kan hun være så dum, finne noen å elske og vente på sånn. Vi levde videre. Maja var som pappa – der hun fikk mat, var hun blid. Var det riktig å klandre henne? Hun forstod nok etter hvert at gaver fra pappa ikke kom mer. Kåre gjorde alt for oss, jobbet og slet for vår store familie. Mamma fødte ham en sønn, Vadim. Kåre var lykkeligere enn noen gang. De giftet seg, og alt kom på plass. Jeg fullførte skolen uten noen treere, og skulle inn på universitet på statens regning. Mor strålte som en sol. — Nå får vi en forsker i familien, Kåre? — Vi er ikke så dumme, vi heller. — Nei, slutt da! Hvilken forsker, sa jeg og rødmet. — Hell opp litt champagne så jeg får smake. — Som om du ikke har smakt før! fnøs Maja, og jeg sendte henne et strengt blikk. Vadim klatret rundt, ivrig etter å ødelegge bordet. Kåre satte ham på fanget. — Nå oppfører du deg pent, gutt. Du er ikke baby lenger! Vadim tok ei skje, satte den mot nesa og laget grimaser til alles latter. — Ringer det på døra? spurte Maja. Mamma åpnet, rygget inn i stua. I døråpningen sto pappa. Stillhet. Han gløttet rundt og sa: — Gå videre, bare kos dere. Vi sa ingenting. Vadim krøp bort til den fremmede mannen, men far så ham ikke, og mamma tok Vadim opp og skjulte seg bak ham. Kåre reiste seg, svaiet. — Hvor skal du? spurte mamma med ukjent stemme. — Jeg … må ut og trekke luft. Så gikk han, flyttet broren til side med skulderen. Jeg reiste meg, skulle følge etter. Maja også. — Datter, se hva jeg har med til deg – nye, fine klær! sa pappa. Men Maja bare så bort og fulgte etter meg ut i gangen, hvisket: — La meg gå etter Kåre. Du kan høre og se hva som skjer her inne. — Men … — Kom igjen, Dennis! Du er best til å snike deg til å høre! Hun hadde rett – jeg ble stående og lytte. Mamma hadde endelig … ventet. Sin store kjærlighet. Hva ville skje med familien nå? — Taisia, du har visst giftet deg med Kåre? spurte pappa hånlig. Mamma svarte ikke. — Taisia … det som har skjedd, har skjedd. Alle gjør feil. Nå er jeg hjemme. Det ble bråk i rommet, et slag og Vadim gråt. — Gå vekk, Vova … til helvete med deg. — Taisia, mener du det? — Jeg mener det! Dra din vei. Ingen ventet deg her. — Du lyver. Jeg ser det i øynene dine. — Jeg har sagt alt! svarte mamma bestemt. Far gikk ut, så meg i gangen. — Står du og lytter? Det kommer du langt med. Jeg brydde meg ikke. Jeg gikk inn, trodde mamma satt og gråt, men hun roet Vadim, ordnet håret og bordet på én gang. Som Julius Cæsar. — Uff, han holdt på å ødelegge festen vår, sa mamma og smilte skjevt. — Hvor er de andre nå? Vadim hadde glemt alt, nøt å flytte på stolen. Jeg gikk ut på gata. Maja og Kåre satt i parken på andre siden av veien. Hun holdt rundt armen hans og la hodet mot skulderen hans – som om hun var redd for å slippe. Jeg gikk rundt benken, så på ansiktet til Kåre: — Pappa, nå går vi hjem. Mamma vil ha oss inn. Kåre skalv på hendene, Maja la hendene sine over hans. Hun løftet hodet og så på ham: — Sant vi går hjem, pappa? Vi gikk. For i dag var det jo fest. Jeg hadde fullført skolen.

Ikke ventet

Faren vår, min og Ingrid sin, dro av sted for å tjene noen kroner, og forsvant sporløst da jeg gikk i femte klasse og søsteren min gikk i første. Eller mer presist da forsvant han for godt. Før det pleide han bare å være borte i noen måneder om gangen. De var aldri gift, mor og far, far var en fri fugl og levde som han ville. Han dro landet rundt, hit og dit, og kom hjem når han selv hadde lyst alltid med penger og gaver. Mor holdt ut, for hun elsket ham helt og fullt.

Kom hjem snart da, Olav, sa hun alltid.
Nåja, ikke vær så sentimental. Vent på meg, det blir gaver, svarte han.
Lett henslengt kysset han henne og forsvant. Mens han var borte, var det onkel Leif, farens bror, som tok hånd om oss. Jeg tror nok at mamma betydde noe spesielt for ham, men han sa aldri noe om det og behandlet henne aldri annerledes enn vanlig. Vi kunne alltid stole på Leif.

Hvordan går det her, Sigrid? spurte han når han kom innom. Hvordan har smårollingene det?
Hurra, onkel Leif er her! ropte jeg og løp for å klemme ham.
Hei, Martin svarte han, og klemte meg raskt.
Jeg kunne nesten ønske at han var faren min. I helgene tok onkel Leif oss med ut, meg og Ingrid, så mamma kunne slappe av. Noen ganger var hun med, andre ganger satt hun hjemme og tenkte på sin vanskelige rolle som kvinne.

Da jeg ble eldre, kom onkel Leif med en ribbevegg og monterte den i gangen. Far hadde da ikke vært hjemme på nesten et halvt år. Jeg hjalp til med å skru opp utstyret, mens Ingrid sto og studerte hvordan Onkel trygt hang opp stenger, tau og ringer.

Onkel, hvorfor gifter du deg ikke? Du er jo så dyktig med hendene, enhver dame ville vært heldig med deg, kommenterte Ingrid med en uvanlig klokhet for alderen.
Hun hadde nok hørt mamma snakke med venninnene.
Ingen jeg liker, Ingrid. Den dagen jeg finner noen, gifter jeg meg, svarte han.
Har du ikke lyst på egne barn da?
Ingrid trakk skuldrene opp og åpnet armene med et glimt i øyet.
Leif la bort verktøyet, så alvorlig på henne og sa:
Akkurat nå holder det for meg med dere. Prøver du å bli kvitt meg? blunket han.
Ingrid var ingen fjott.
Jeg?! Nei, onkel Leif, du skal alltid være velkommen her.

Senere på kvelden spurte jeg Ingrid:
Hvorfor maser du sånn på ham? Han kan bli lei og slutte å komme.
Men pappa kommer med gaver … sa hun drømmende. Han kommer nok snart, tror du ikke?
Tosk! Kjøpt og betalt for gaver. Vet du hvor mye det utstyret som Leif tok med koster?
Jeg har ikke bruk for sånt. Jeg vil ha kjoler og dukker. Jeg vil jo ikke klatre rundt som en ape.
Men far kom ikke denne gangen, det hjalp ikke å vente. En dag stengte Leif seg inne på kjøkkenet med mamma og prøvde å forklare henne noe, mamma gråt sårt.

Sigrid, ikke gråt. Jeg forlater dere ikke. Du vet hvordan han er … alltid ute etter det beste, aldri fornøyd.
Mamma gråt med høy lyd. «Å, å, å, å,» hulket hun, før sorg og tårer tok henne helt.
Leif fortsatte å komme som før. Hjalp til hjemme, reparerte, gikk tur med oss. Til slutt tok han mot til seg og snakket med mamma om sine egne følelser. Jeg hørte på med god samvittighet.

Leif, jeg er ikke den rette for deg! Du fortjener ekte lykke. Du er en god mann.
Det får jeg bestemme selv, svarte han tverrt.
Men hva om han kommer tilbake?
Leif sa ingenting.
Jeg kommer alltid til å vente på ham. Jeg elsker ham, Leif! Kan ikke noe for det. Om du virkelig vil ha meg jeg har ikke noe hjerte igjen.
Jeg snek meg bort fra døren. Mamma, altså! Hun satt der og ventet på ham som om hun var blind. Tenk å være så teit.

Vi levde videre. Ingrid var lik faren der hun fikk best, der trivdes hun. Kan ikke klandre henne for det. Selv hun forsto nå at det ikke var vits å vente på far med gaver. Men Leif gjorde alt han kunne. Jobbet for den store familien vår. Mamma fikk en sønn med ham, Vidar. Leif var overlykkelig. De giftet seg, og livet gled inn i faste spor.

Jeg fullførte skolen med gode karakterer og skulle begynne på universitet på statens regning. Mor glødet som en lampeskjerm.
Nå får vi en akademiker i familien, Leif!
Ja, vi har vel ikke bare vært dumme hele livet heller.
Slutt da, jeg er ingen akademiker ennå, sa jeg og ble rød. Hell opp litt champagne, la meg smake.
Som om du aldri har prøvd, fnyste Ingrid, og jeg ga henne et blikk.
Vidar kravlet over bordet, prøvde å komme opp på det og velte alt. Leif satte ham bestemt på fanget.
Nå, kompis, oppfør deg nå. Du er da ikke en baby lenger!
Vidar tok straks en skje, holdt den mot nesa og lagde grimaser. Vi lo alle sammen.

Ringer det på døra? spisset Ingrid ørene.
Mor åpnet og rygget inn i stua. I døra sto far plutselig. Stillhet. Han så seg rundt og sa:
Hva venter dere på, fortsett festen.
Alle var tause. Vidar krabbet ned fra Leif og gikk bort til den nye mannen. Far brydde seg ikke, bare så vidt på ham, og mor tok Vidar opp som skjold. Leif reiste seg og så ustø ut.
Hvor skal du? sa mor med en fremmed stemme.
Jeg … må ut og trekke luft.
Leif gikk, etter å ha flyttet broren forsiktig til side. Jeg ville følge etter ham. Ingrid fulgte etter meg.
Ingrid, se hva jeg har med til deg! Flotte klær og gaver, sa far.
Til min overraskelse brydde Ingrid seg ikke. Hun fulgte etter meg ut i gangen og hvisket:
La meg gå etter ham, du hører bedre her inne, du pleier jo å lytte så bra!
Men …
Kom igjen, Martin! Du får det til!
Jaja, hun har rett. Kanskje burde jeg blitt spion.

Ingrid løp etter Leif, jeg ble igjen og lyttet med tungt hjerte, og tenkte at nå nå fikk mamma sin store kjærlighet tilbake. Hva ville skje med oss?
Sigrid, har du giftet deg med Leif? spydde far.
Mor svarte ikke.
Sigrid, det var da ikke så mye … Det som har vært, har vært. Nå er jeg tilbake!
Hørtes ut som det ble bråk, så et klask, og Vidar ropte redd.
Gå, Olav … bare gå din vei herfra.
Sigrid, er du gal?
Jeg mener det! Gå. Ingen har ventet på deg.
Du lyver. Jeg ser det på øynene dine. Øyne lyver ikke.
Men jeg har sagt mitt, svarte mor hardt.
Far gikk, så meg i gangen.
Så du står og lurer, ja? Du går langt med det der.
Det visste jeg ikke om jeg gjorde, men det brydde meg ikke. Jeg gikk inn igjen, trodde mamma var fra seg, men hun trøstet Vidar, ordnet håret og ryddet opp på bordet, akkurat som Julius Cæsar.
Puh, nesten ødela han festen, eller hva? sa mamma med et skjevt smil. Men hvor er de andre?
Vidar hadde allerede glemt mammas krangel. Han lekte uforstyrret med stolen.
Jeg gikk ut på gårdsplassen. Ingrid og onkel Leif satt på en benk i parken, rett over gata, tett sammen. Hun hadde armen sin rund hans og hodet hvilte mot skulderen hans, som om hun var redd for å miste ham hvis hun ikke holdt fast. Jeg gikk bort og så dem det jeg så var alt jeg ønsket å si. Jeg gikk rundt benken, så på Leif og hans fortapte ansikt.
Pappa, nå er det nok. Kom hjem. Mamma venter på deg.
Leif skalv litt på hendene. Ingrid la straks sine egne oppå hans. Hun rettet seg opp og så på ham.
Kom, pappa? Skal vi gå hjem?
Vi gikk. Tross alt, vi hadde jo en fest i dag. Jeg var ferdig med skolen.