Blinddate
Etter krangelen med Maren føler Eirik seg litt skyldig. Etter skilsmissen har han begynt å date Maren, en kollega på kontoret, men det er langt fra fred og ro. Maren er temperamentfull og finner alltid en grunn til å krangle.
«Jeg kunne ha latt det ligge, men jeg er lei av Marens lunefulle humør», tenker han mens han kjører hjem fra jobben i sin OPEL. «Det hadde vært greit om vi kranglet i fred, men hun gjør det foran alle på kontoret, og kollegene ler. De undrer seg over hvorfor jeg holder fast ved henne. Heldigvis har jeg slettet hennes nummer»
Om kvelden vil Eirik slappe av, spiser en middag, kikker på telefonen og kaster glimt på TVskjermen fra sofaen. Han føler seg litt nedstemt.
Synnøve ligger og sover når telefonen vibrerer. Det er et ukjent nummer, men hun svarer med en søvnig stemme.
«Ja»
«Hei», hører hun en ukjent mannlig stemme. «Er du fortsatt sur?»
«Nei», svarer hun, selv om hun fortsatt gjesper. Stemmen er fremmed, så hun forstår at dette ikke er Maren.
«Beklager, jeg reagert fort. Jeg skjønner at det er pinlig å lage drama foran andre, og jeg er også litt såret. Jeg har slettet telefonen din, men jeg husker nummeret ditt likevel. Skal jeg komme til deg?»
«Nå?», ser hun på klokken den viser ett på natten.
Synnøve vil sove, og hun vil ikke forklare at han har ringt feil nummer. Hun svarer kort:
«Kom», avslutter hun.
Hun synes det er morsomt å tenke at mannen har gått hjem til sin kjæreste, men så faller hun dypere inn i søvnen.
Neste morgen drikker Synnøve opp kaffen sin, skyller koppen og legger den i skapet. Telefonen ringer igjen.
«Å, nei, hvem er det så tidlig? Jeg må på jobb Åh, et ukjent nummer, kanskje det er den samme som i natt», tenker hun og svarer.
«Hei», høres den samme stemmen.
«Hei», svarer hun.
«Jeg ble kastet ut av kjæresten min i natt, og døra ble smekt foran meg», sier han med et latterlig smil.
«Ser ut som du ikke er så lei deg», svarer hun, og de bytter til å snakke på du.
«Ja, du har rett Men nå må du, som en anstendig jente, kompensere meg for den psykiske skaden.»
Synnøve ler høyt, men blir så overrasket:
«Meg? Hvorfor er det min skyld? Jeg burde ha husket nummeret bedre.»
«Hvorfor sa du ikke med en gang at jeg ringte feil?»
«Fordi jeg ville sove. Man skal ikke forstyrre jentene sine om natten.»
«Kanskje jeg er enig, men du må gi meg en date.»
«Det er for mye. Jeg drømmer kanskje for høyt»
«Hvorfor ikke? Vi møttes jo i natt, så hvorfor ikke?»
«Vi møttes vel ikke.»
«Da er jeg Eirik. Hva heter du?»
«Synnøve», svarer hun automatisk.
«Hyggelig, jeg liker navnet ditt», ler Eirik. «Skal vi møtes i en kafé klokken seks i kveld?»
«Åh, du har ikke sett meg, men du vil like meg? Kanskje jeg er gammel og skummel som en heks.»
«Ut fra stemmen din virker du ung og vakker», ler han. «Jeg er også i toppform. Jeg er faktisk en synsk person, så jeg ser alt Jeg liker deg allerede.»
Synnøve ler igjen.
«Hvorfor spurte du da om navnet mitt?»
«Vel, synske kan ta feil også. Så, hva med daten? Jeg venter på deg på Café Lykke.»
«Nei, jeg vil ikke møte deg. Du er for selvsikker og arrogant», svarer hun.
«Jeg prøver ikke å overtale, men jeg anbefaler deg sterkt. Du har tid til kvelden», legger Eirik på.
Synnøve kjører til kontoret i en lett forvirring.
«Hva i all verden var det der? Hvem var det?»
Hele dagen sitter Synnøve med dokumenter som en ekorn på et hjul. Kontoret forbereder seg på en inspeksjon, så alt må settes i orden.
Synnøve er trettifem år, har vært skilt i to år. Hun har ingen barn, fordi ektemannen aldri ville ha dem, selv om hun presset. En gang, da lille søsteren hennes kom på besøk med tvillingbarn, dro mannen hjemmefra. Når han kom tilbake, ropte han:
«Jeg tåler ikke småbarn. De skriker, bråker, kommer inn i alt. Si til søsteren din at hun ikke skal komme når jeg er hjemme.»
Kort tid etter skilte de seg, uten bitterhet. På jobben har Synnøve ikke tid til å tenke på Eirik eller hans morgenoppringning. Slike tilfeldige møter tar hun ikke på alvor, spesielt ikke en blinddate.
«Synnøve, gi meg mappen med dokumentene du viste meg i går», sier sjefen mens han ser inn i kontoret. «Jeg blir litt usikker»
Synnøve er kjent som en pålitelig spesialist, så sjefen gir henne tungt ansvar. Hun jobber stille, vel vitende om at hun får en god bonus. Noen kolleger, spesielt kvinnene, misunner henne og hvisker:
«Hva gjør hun egentlig, at vår Bjørn, som de kaller sjefen i hemmelighet, gir henne så mange oppgaver? Vi er ikke dumme, vi ser bonusen også.»
Ragnhild protesterer mest, og Tor svarer alltid:
«Ja, misunnelse er en svart sak, Ragnhild. Du klarer ikke å beregne uten feil. Sjefen har et skarpt blikk, han ser alt.»
«Oi, det er deg også Hva er dette med lyset som faller på dette bordet?»
Tor argumenterer aldri med kvinnene, han forklarer bare rettferdig.
Endelig er arbeidsdagen over, og Synnøve sukker lettet. Dagen har vært produktiv. Hun setter seg i bilen på parken og kjører av gårde. Uten å tenke på seg selv svinger hun inn mot Café Lykke og stopper med bilen.
Hun sitter og ser på folk som kommer inn eller står utenfor. Ved inngangen står en ung mann med en bukett hvite roser, vendt litt bort fra henne, ser på fortauet som om han venter på at hun skal komme fra den andre siden.
Den unge mannen snur seg endelig mot henne, og Synnøve blir overrasket.
«Det er jo Eirik, min første store forelskelse!» utbryter hun.
Siden den dagen ser hun ham ikke igjen. På ungdomsskolen likte Eirik henne. Han gikk i ellevte klasse, hun i niende. Mange jenter var forelsket i ham, men han ga aldri Synnøve oppmerksomhet fordi hun var yngre. På den tiden var han venn med Lena, en vakker og oppblåst klassekamerat, som mobbet andre fordi faren var ordfører i byen, og hun hadde alt.
«Jeg lurer på om Eirik venter på meg eller på noen andre. Jeg husker stemmen hans ikke, vi snakket ikke. Han dro etter videregående og studerte på universitetet. Jeg har ikke sett ham siden», tenker Synnøve. «Kanskje jeg skal finne ut hvem han venter på.»
Eirik vrir på hodet, tydelig forventningsfull, og blir nervøs. Synnøve går sakte fra bilen og går mot kafeen. Når han ser henne nærme seg, smiler han bredt.
«Jeg tok feil, dette er virkelig deg», tenker han. «Dette er akkurat hvordan jeg forestilte meg deg.»
Han går bort ogrekker roser.
«Synnøve, til deg.»
«Hvordan vet du at det er akkurat jeg? Hvorfor vet du at jeg liker hvite roser?»
«Jeg så deg akkurat slik i drømmene mine, og du minner meg om noen, men rosene er intuisjon, jeg nølte ikke, valgte hvite.»
«Du minner meg ikke om noen. Jeg vet at du er Eirik, vi gikk på samme skole, men jeg var yngre. Du så aldri meg da.»
«Synnøve, du var den beste volleyballspilleren på skolen. Jeg husker hvordan du serverte, selv om du var liten i alder. Du hadde lange, slanke ben, og jeg beundret deg.»
Hun ler over overraskelsen over hvordan han husker bena hennes fra volleyballen.
De sitter på kafeen til langt på natt, går hver til sin bil og avtaler å møtes igjen neste kveld. De fortsetter å treffes, snakker og angrer litt over tapt tid.
Etter seks måneder gifter Eirik og Synnøve seg, og et år senere får de en vakker datter og deretter en gutt. De er lykkelige og tenker ofte tilbake på skoletiden. Dette skjebnesvangre, nattmøte førte til et lykkelig ekteskap, en blinddate som endte i kjærlighet, selv om de egentlig hadde kjent hverandre fra før. Livet førte dem i forskjellige retninger, men skjebnen fant dem igjen.
