Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen glad. – Så fint, svarte Sofie Pauline uten særlig begeistring. – Men mamma, hva er det? spurte Viktor forundret. – Ingenting… Har dere tenkt på hvor dere skal bo? spurte moren mens hun myste med øynene. – Her, vel. Du har vel ikke noe imot det? svarte sønnen. – Det er jo en treromsleilighet, det må da gå. – Og har jeg noe valg? spurte moren. – Det er jo ikke aktuelt å leie, sa sønnen mutt. – Greit… jeg ser jo at jeg ikke har noe valg, sa Sofie Pauline oppgitt. – Mamma, det er så dyre leiepriser at vi ikke har råd til mat om vi leier, sa Victor. – Og det er ikke for alltid, vi skal jobbe og spare til egen leilighet. Det går mye raskere slik. Sofie Pauline trakk på skuldrene. – Håper det… Ok, dere kan bo her så lenge dere trenger, men jeg har to krav: vi deler strøm og kommunale utgifter på tre, og jeg blir ikke noen hushjelp. – Klart, mamma, som du vil, sa Viktor fornøyd. De unge feiret en enkel bryllupsfest, og alle tre flyttet sammen inn i leiligheten: Sofie Pauline, Viktor og svigerdatteren Irina. Aller første dag etter innflyttingen dukket plutselig viktige ærender opp for Sofie Pauline. De unge kom hjem fra jobb, og mamma var ikke hjemme, kjelene var tomme og leiligheten rotete – alt lå nøyaktig der de hadde slengt det fra seg. — Mamma, hvor var du? undret sønnen om kvelden. — Vet du, Vicky, de ringte fra Kulturhuset og inviterte meg til å synge i kor for folkesanger, jeg har jo stemme, det vet du vel… — Ja?! sa sønnen overrasket. — Jada! Du har bare glemt det, men jeg har sagt det før. Der samles pensjonister som meg og synger i kor – jeg hadde det så fint! Jeg tenker å gå tilbake i morgen! sa Sofie Pauline energisk. — Er det kor i morgen også? spurte sønnen. — Nei, da er det litteraturkveld – vi skal lese Ibsen sammen. Du vet hvor glad jeg er i Ibsen. — Ja?! svarte sønnen forbløffet. — Jada! Jeg har fortalt deg det. Du er så lite oppmerksom mot din mor, sa Sofie Pauline med et snev av mild bebreidelse. Svigerdatteren fulgte bare samtalen taus. Etter at sønnen giftet seg, fikk Sofie Pauline et nytt liv – hun deltok ivrig i pensjonistklubber, fikk flere veninner som ofte samlet seg hjemme hos henne, fylte kjøkkenet med prat til langt på kveld, drakk te og spiste kaker som de tok med, spilte ludo, gikk turer, eller slappet av med TV-serier – så fordypet at hun knapt hørte når barna kom hjem og hilste. Husarbeid tok hun seg aldri av; alt falt på svigerdatteren og sønnen. Først klaget de ikke, men etter hvert ble svigerdatteren grinete, deretter begynte de å hviske misfornøyde til hverandre – snart sukket Viktor høyt. Alt dette brydde ikke Sofie Pauline seg om; hun levde sitt aktive liv som aldri før. En dag kom hun hjem, lykkelig og syngende «Ro, ro til fiskeskjær». Hun gikk inn på kjøkkenet der de unge såvidt spiste nylaget suppe og sa: — Kjære barn, gratuler meg! Jeg har møtt en fantastisk mann, og vi drar sammen på spa i morgen! Er ikke det gode nyheter? — Ja, svarte sønnen og svigerdatteren i kor. — Er det seriøst? spurte sønnen forsiktig, bekymret for nok et nytt familiemedlem i leiligheten. — Det vet jeg ikke ennå, forhåpentlig skjønner jeg mer etter turen, sa Sofie Pauline. Hun fylte en bolle med suppe og spiste med god appetitt – og tok til og med en porsjon til. Etter turen kom Sofie Pauline hjem skuffet. Alex var ikke helt hennes type, fortalte hun, og de hadde gått hver til sitt. Men hun la til at livet fortsatt lå foran henne. Pensjonistklubbene, turene og venninnemøtene fortsatte like livlig. Til slutt, da de unge enda en gang kom hjem til rot og tomme gryter, mistet svigerdatteren tålmodigheten, slamret kjøleskapsdøren og sa irritert: — Sofie Pauline! Kunne ikke du gjort litt husarbeid også? Det er kaos her! Kjøleskapet er tomt! Hvorfor skal vi gjøre alt, og du ingenting? — Så hissige dere er! sa Sofie Pauline overrasket. — Om dere bodde alene – hvem skulle tatt seg av alt husarbeidet da? — Men du bor jo her! protesterte svigerdatteren. — Jeg er ingen tjenestepike her, jeg har gjort mitt. Jeg sa klart fra til Viktor at jeg ikke skulle være hushjelp, det var mitt krav. Om han ikke fortalte deg det, er ikke min feil, sa Sofie Pauline. — Jeg trodde du bare spøkte, sa Viktor usikkert. — Så dere vil bo behagelig her, og at jeg i tillegg skal rydde og lage mat til alle? Nei! Har jeg sagt nei, så blir det sånn! Om det er et problem, så kan dere alltid bo for dere selv! Sofie Pauline gikk til rommet sitt. Neste morgen, som om ingenting hadde hendt, nynnende «Å, det er ikke kveld, det er ikke kveld, og jeg har sovet så lite…», tok hun på seg sin fineste bluse, la rød leppestift, og dro til Kulturhuset, hvor koret ventet…

Mamma, jeg skal gifte meg! sa sønnen min, skikkelig glad.

Så hyggelig, svarte Åsne, moren min, men det var ikke akkurat stor begeistring i stemmen.

Men mamma, hva skjer? spurte Even overrasket.

Ingenting, vennen Hvor har dere tenkt å bo da? spurte mamma, mens hun kikket bort.

Her hjemme hos deg, hvis det er greit for deg? svarte Even. Leiligheten din har jo tre soverom, vi får vel plass alle sammen?

Har jeg egentlig noe valg? mumlet mamma.

Det blir jo dyrt å leie noe annet, sa Even med lav stemme.

Ja, så jeg har vel egentlig ikke så mange valg, sa mamma oppgitt.

Mamma, det koster så mye å leie i Oslo at vi ikke har råd til ordentlig mat, sa Even. Men det er bare midlertidig! Vi skal jobbe og spare til egen leilighet, det går mye fortere sånn.

Mamma bare trakk litt på skuldrene.

Ja ja, sa hun. Greit, dere får bo her så lenge dere trenger det, men jeg har to krav: vi deler strøm og nettregningene på tre, og jeg blir IKKE hushjelp!

Klart, mamma, det er helt fair, sa Even med en gang.

Så ble det en liten, koselig bryllupsfeiring for Even og hans nye kone, Ingrid. De flyttet inn hjemme hos Åsne, så plutselig bodde de alle sammen under samme tak Åsne, Even og Ingrid.

Fra aller første dag de unge flyttet inn, fikk mamma plutselig veldig mye å gjøre. De unge kom hjem fra jobb, og mamma var ikke hjemme, det var tomt i grytene og rotete i stua, akkurat som det var da de gikk ut om morgenen alt lå strødd, ingen ting var gjort.

Mamma, hvor har du vært? spurte Even en kveld.

Du skjønner, Even, jeg ble invitert til å synge i seniorkoret på Kulturhuset. Jeg har jo så fin stemme, det vet du!

Har du? sa Even overrasket igjen.

Ja, du har bare glemt det! Så der møtes vi eldre og synger sammen, jeg hadde det så trivelig, vil gå igjen i morgen. sa mamma, temmelig engasjert.

Skal du på kor i morgen også? spurte Even.

Nei, i morgen er det litteraturaften, vi skal lese Hamsun. Du vet jo hvor glad jeg er i Hamsun!

Ok, sa Even, litt flau for at han ikke helt visste dette

Ingrid bare satt og lyttet til samtalen og sa ingenting.

Etter at Even og Ingrid flyttet inn, virket det nesten som Åsne fikk et nytt liv. Hun gikk på alle slags aktiviteter for pensjonister; fikk flere nye venninner, og de møttes ofte hjemme hos henne. De okkuperte kjøkkenet hele kvelden, drakk te, spiste hjemmebakte kaker og spilte bingo. Andre ganger gikk hun tur, eller ble så oppslukt i en tv-serie at hun knapt merket at de unge kom hjem fra jobb og sa hei.

Åsne rørte ikke husarbeidet, alt falt på Ingrid og Even. Først sa de ikke noe, men etter hvert begynte Ingrid å se surt på Even, de to begynte å hviske sammen og Even sukket høylytt. Mamma merket ingenting, hun levde sitt aktive pensjonistliv som hun ville.

En dag kom hun hjem veldig glad, nynnende på «Fjellbekk» underveis, gikk inn på kjøkkenet hvor de unge satt og spiste fersk suppe, og utbrøt:

Unger, gratuler meg! Jeg har blitt kjent med en fantastisk mann, og vi drar på spa sammen i morgen! Er ikke det flott?

Fantastisk, svarte Even og Ingrid samtidig.

Men er det seriøst? spurte Even forsiktig, redd for flere folk i leiligheten.

Nei, det er for tidlig å si, men etter spaet får jeg nok svar på det. sa Åsne, og tok seg en slev suppe til.

Etter turen kom mamma hjem skuffet. Alex var visst ikke hennes type likevel, men hun sa hun hadde troen på nye muligheter, og fortsatte med kor, turer og venninnebesøk som før.

Til slutt da Ingrid og Even igjen kom hjem til rot og tomme gryter, orket Ingrid ikke mer og smalt igjen det tomme kjøleskapet, og sa:

Åsne! Kan du ikke ta litt ansvar hjemme også? Det er kaos overalt! Hvorfor må vi gjøre alt, mens du ikke løfter en finger?

Hvorfor er dere så sure da? spurte mamma overrasket. Hvis dere hadde bodd alene, hvem ville gjort alt husarbeidet for dere da?

Men du bor jo her! prøvde Ingrid.

Ja, men jeg er ikke deres Au Pair! Jeg har gjort mitt, nå er det deres tur! Og jeg sa til Even fra start at jeg ikke skulle være hushjelp. Og at han ikke sa det til deg, det er ikke min feil, svarte Åsne bestemt.

Jeg trodde du bare tullet, sa Even litt små-flaut.

Så dere vil bo her og at jeg rydder og lager mat for alle? Nei! Det ble sagt tydelig, og hvis dere ikke er fornøyde, så får dere flytte for dere selv! sa mamma og gikk inn på rommet sitt.

Neste morgen helt uanfektet, nynnende på «Norge mitt Norge» dro hun på seg den fine blusen, la på røde lepper og gikk avgårde til Kulturhuset, der ventet seniorkoretStillheten lå tung i leiligheten. Even og Ingrid satt igjen ved kjøkkenbordet og så på hverandre, begge litt småslukøret men samtidig gikk det opp et lys i dem.

Neste morgen våknet de tidlig, ryddet opp hele stua, vasket kjøkkenet, og lagde frokost ikke bare til seg selv, men til Åsne også. Da hun kom ut fra rommet, ble hun først overrasket, så varmt rørt.

Takk, sa hun mykt og nikket til dem begge. Dere skjønner endelig tegninga, ser jeg.

Så lo de litt sammen, og spiste nystekte rundstykker.

Etter dette begynte ting å gå lettere. De delte oppgavene, avtalte faste dager for rydding, og innførte «kakefredag» med både ungdom og pensjonister rundt bordet, latter og historier i fleng.

Åsne dro like ofte ut med venninner og på kor, men hjemmet føltes igjen som et skikkelig fellesskap. Even og Ingrid fant ut at de kunne spare penger og samtidig lære å klare seg selv og at mamma faktisk hadde vært streng av kjærlighet.

Slik bodde de sammen i flere år, inntil Even og Ingrid endelig hadde råd til sin egen lille leilighet. Den dagen de flyttet ut, sto Åsne i døra og vinket med latter og tårer i øynene.

Det var aldri meningen å gjøre livet lett for dere, bare leve det selv og la dere gjøre det samme. Husk det! sa hun.

Så lukket hun døra forsiktig, og satte seg med venninnene sine til «kakefredag», mens de unge drakk kaffe i sitt eget hjem og lo sammen endelig voksne, og helt på egne ben, men med et varmt sted å komme tilbake til, anytime.

Og hjemme hos Åsne, sang hun den aller fineste melodien hun visste: «Fjellbekk», med et smil som strålte i hele huset.