Kjære dagbok,
Jeg har forelsket meg i naboen. Sønnens ansikt blusset opp i en knallrød farge, som en nyplukket rødbete, og han ropte: Hva i all verden gjør du, mamma? Har du gått helt bananas? Han peker på den gamle, skrøpelige mannen over gjerdet.
Jeg stod i kjøkkenet i Oslo med en klut i hånden, overrasket over reaksjonen hans. Jeg svarte bare at jeg treffes med herr Stian. Vi har snakket i flere måneder, trives i hverandres selskap, og jeg tror jeg har falt for ham.
Pappa har ikke engang vært begravd i tre år! ropte han. Hvordan kan du
Magen min vendte seg. Jeg prøvde å sette meg ned, men han styrte mot døren. Ikke ring meg. Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, kastet han, og dørkarmen knaket så hardt at vinduet ristet.
Stilheten senket seg.
Jeg satt igjen. Det var ikke den velkjente, stille ensomheten jeg har blitt vant til gjennom årene, men et tomrom etter mannen jeg har født, oppdratt og elsket med hele mitt liv.
Har jeg gjort noe galt? Jeg har ikke søkt kjærlighet; den kom stille og uventet, over gjerdet, gjennom felles tepauser og latter i hagen. Nå sier min egen sønn at jeg ikke lenger er hans mor.
Har jeg egentlig rett til å være lykkelig?
Jeg har ikke sovet en eneste eneste sekund i natt. Jeg lå på sengen, stirret i taket, mens hans stemme gjallet i hodet: «Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre». Ordene såret mer enn noen død som jeg har opplevd. Selv min manns begravelse var en naturlig tristhet; dette er som om båndet til mitt eget barn rykkes opp.
Stian sendte meg en melding tidlig om morgenen: Tenker på deg, jeg er her om du vil snakke. Jeg svarte ikke. Skylden lå ikke hos ham, men hos sønnen. Jeg følte meg som om jeg hadde gjort noe som aldri kunne rettes opp.
Hele dagen vandret jeg rundt i huset som et spøkelse. Familiebildene på kommoden, krusene merket «beste bestemor», barnebarnas tegninger på kjøleskapet alt minnet meg om at jeg en gang var en del av noe stabilt: mor, bestemor, kone. Nå føltes jeg som en egoist.
Om kvelden kom min datter, Ingrid, med kake og bringebærsaft, som vanlig. Hun satte seg ved bordet og så meg i øynene. Jeg har hørt hva som har skjedd, sa hun.
Jeg nikket, uten å gi fra meg.
Hva tenker du om det? spurte jeg lavt.
Hun rødmet og ristet på skuldrene. Ærlig? Jeg vet ikke. Pappa var en flott mann. Det er vanskelig å se deg med noen andre. Men du er jo ikke lenger en ung jente. Du har rett til ømhet, til nærhet. Hun nølte. Bare forstå at Kasper lever videre i minnene.
Men jeg lever i hverdagen, svarte jeg. Og jeg er veldig ensom i den.
Ingrid så på meg lenge, før hun forsiktig klemte hånden min. Jeg vet ikke hva jeg skal si, mamma, men jeg er her med deg.
De ordene var som et plaster på såret. De lindret ikke smerten, men ga meg styrke til å stå opp neste dag og gå ut i hagen, som jeg alltid har gjort.
Stian stod ved porten med sin klønete mine og en termos i hånden. Kan jeg få et øyeblikk? spurte han.
Jeg nikket, og han satte seg ved benken ved siden av meg. Beklager at alt har gått så opp og ned, sa han stille. Jeg ville ikke gi deg trøbbel.
Det er ikke din skyld, svarte jeg. Det er bare meg jeg tror jeg ikke har rett til slike ting.
Stian så på meg med en alvorlighet jeg aldri før hadde sett i ham. Ikke si sånn. Du har rett. Og jeg har det også. I mange år har vi gjort alt «som man skal». Kanskje det nå er på tide å gjøre ting på vår egen måte?
En varm følelse boblet i halsen min. Jeg sa ingenting, men jeg løp ikke unna. Jeg ble. Jeg lot meg selv sitte stille med ham, i en ro som ikke såre, men beroliget.
Tre uker gikk, og Kasper holdt seg helt still. Ingen samtaler, ingen meldinger, ingen barnebarn som ropte. Det var som om noen med en stor kniv hadde kuttet gjennom hele livet jeg kjente. Smerten var daglig, men jeg begynte sakte å lære å puste igjen.
Med Stian så jeg ham nesten hver dag. Ingenting spesielt te, samtaler på benken, noen felles innkjøp men det var nok til at jeg følte at jeg levde. At noen så meg, ikke som mor, enke eller bestemor, men som en kvinne.
En ettermiddag, da jeg kom hjem fra grønnsaksmarkedet, så jeg en bil foran huset. Det var Kasper. Jeg stivnet. Jeg ville snu meg, gjemme meg, late som om jeg ikke var der. Men jeg stod oppreist og gikk inn.
Kasper satt ved bordet, uten barna. Jeg kom for å si at jeg kanskje har gått for langt, sa han uten å se på meg. Men jeg klarer fortsatt ikke å godta det.
Jeg satte meg overfor ham. Jeg forventer ikke at du skal godta det. Jeg vil bare at du ikke avviser meg.
Han var stille lenge. Du vet hvor mye jeg elsket pappa.
Jeg vet. Jeg elsket ham også. Men han er borte. Jeg er fortsatt her. Jeg vil ikke dø mens jeg lever.
Til slutt så han på meg. I øynene hans var sinne, smerte og kanskje en liten forståelse. Dette blir vanskelig for meg.
Det blir vanskelig for meg også, svarte jeg. Men jeg vil ikke slutte å elske deg bare fordi du er uenig med meg.
Kasper reiste seg, gikk frem og ga meg en kort klem. Ingen ord, men nok for en begynnelse.
Jeg er fortsatt usikker på om dette er riktig valg. Men kjærligheten kommer ikke når det passer alle andre. Når den kommer, må vi ta imot den, selv om det betyr at noen snur seg bort. Selv om det gjør vondt. For bare da får vi sjansen til å føle at vi virkelig lever.
