Sønnen min lette lenge etter den rette kvinnen å gifte seg med, men jeg stilte aldri spørsmål ved valgene hans. Til slutt, da han fylte 30 år, fant han Agnete, som var perfekt for ham. Nesten hver dag hørte jeg hvor snill og vakker hun var. Sønnen min var virkelig forelsket i henne, og jeg fikk også et godt inntrykk av Agnete. Med stor entusiasme fortalte sønnen min om hvorfor hun var den ideelle kvinnen for ham, både til meg og vennene sine – det var tydelig at han ikke ønsket å vente lenge før han fridde. Som en kjærlig mor støttet jeg naturligvis hans valg. Å arrangere bryllup kan være en stor utfordring, men vennene mine stilte opp, og bruden hadde flotte foreldre – fra starten av kom vi godt overens. I begynnelsen var alt vakkert, men etter hvert forandret ting seg. Ekteskapet deres begynte å rakne, og det oppsto stadig flere konflikter. Jeg visste at det bare var det første året, og håpet at det ville gå seg til, men jeg bekymret meg for dem, for jeg ønsket at de skulle få et godt og lykkelig ekteskap. Den kvelden gjorde meg virkelig urolig. Sent på kvelden kom sønnen min til meg med tingene sine. Han fortalte at han ikke hadde noe sted å bo fordi svigerdatteren min hadde kastet ham ut. Han tilbrakte noen dager hos meg, og Agnete kom aldri for å forsøke å ordne opp. Dette gjentok seg flere ganger. Da svigerdatteren min fortalte meg at hun var gravid, bestemte jeg meg for å ta en prat med dem. Jeg ønsket å gi noen gode råd, slik at de kanskje kunne unngå misforståelser i fremtiden. I stedet gjorde jeg alt verre. Uenighetene mellom dem ble hyppigere, og sønnen min sov oftere hos meg. Jeg visste han hadde det tungt. Han var ikke lenger den glade mannen han hadde vært før – det var bare skuffelse i øynene hans. Jeg klarte ikke lenger å se sønnen min lide i et dårlig forhold og rådet ham til å tenke gjennom om det var verdt å fortsette ekteskapet. Han kunne være en flott far selv om de bodde hver for seg. Sånn ble det – kort tid etter leverte han inn skilsmissepapirene. Ikke lenge etter kom Agnete til meg og ba om hjelp. Hun forsøkte å overtale meg til å få sønnen min til å trekke tilbake skilsmissen, fordi hun ikke ville ødelegge familien. Jeg rådet henne flere ganger til å ta vare på familien sin. Nå blir jeg beskyldt for å blande meg, men jeg ville bare det beste for barnet mitt. Jeg vet ikke om jeg burde ha presset sønnen min til å skilles. Hans kone liker meg ikke, og han trekker seg stadig mer unna meg. Men kanskje det er kjærlighet mellom dem fortsatt? Å bo hver for seg er vondt, men å bo sammen var heller ikke bra.

Du, jeg må fortelle deg om alt som har skjedd med sønnen min. Han lette seriøst etter en passende jente å gifte seg med i mange år, men jeg blandet meg aldri inn i valgene hans. Så, plutselig etter at han fylte 30, traff han Ingrid hun virket som skreddersydd for ham.

Nesten hver dag skrøt han av hvor snill og nydelig hun var. Det var åpenbart at han virkelig hadde falt pladask for henne. Jeg kom også godt overens med Ingrid. Sønnen min pratet ivrig og lidenskapelig om alt det fine med henne, både til meg og vennene sine. For ham var hun perfekt, så det tok ikke lang tid før han fridde. Som en god mor støttet jeg så klart avgjørelsen hans.

Bryllupsplanleggingen var et rot, men vennene mine kom til unnsetning. Familien til Ingrid var utrolig hyggelige, og det klaffet mellom oss fra første stund. Alt var så fint i starten, men etter hvert begynte ting å butte imot. Ekteskapet deres raknet litt etter litt, og de kranglet mer enn før. Jeg skjønte jo at det første året kan være vanskelig, og håpet at det kom til å ordne seg, men jeg klarte ikke la være å bekymre meg alt jeg ville var at de skulle få et godt og lykkelig liv sammen.

Men den kvelden… jeg ble virkelig satt ut. Sønnen min dukket plutselig opp hos meg sent på kvelden, med sekken på ryggen, og sa at han ikke hadde noe sted å bo. Ingrid hadde bedt ham om å flytte ut. Han ble boende hos meg flere dager, og Ingrid kom aldri for å prøve å snakke med ham engang. Dette skjedde flere ganger, altså.

Da Ingrid så fortalte meg at hun var gravid, kjente jeg at jeg måtte snakke med dem begge. Jeg tenkte kanskje jeg kunne gi noen råd som fikk dem på bedre spor. Men, uff, det ble bare verre. Nå var det enda mer krangling, og sønnen min sov stadig oftere på sofaen hos meg. Han var ikke den glade gutten jeg kjente lenger han virket knust og frustrert.

Til slutt orket jeg ikke å se ham ha det så vondt, så jeg rådet ham faktisk til å tenke nøye gjennom om dette forholdet var riktig å fortsette i. Han kunne fortsatt være en god far, selv om de ikke bodde sammen. Ikke lenge etter leverte han skilsmissepapirene til tingretten.

Etter en stund kom Ingrid hjem til meg, helt fortvilet, og ba meg om å overtale sønnen min til å trekke skilsmissen. Hun ville ikke at familien skulle gå i oppløsning. Jeg prøvde å forklare henne at hun måtte ta vare på familien sin, men til slutt følte hun at jeg blandet meg for mye inn i livet deres.

Og nå, jeg vet helt ærlig ikke om jeg burde pushet på for skilsmissen. Ingrid liker meg ikke, og sønnen min trekker seg mer unna meg for hver uke som går. Hva om de fortsatt har følelser for hverandre? Å bo hver for seg er trist, men sammen var det jo heller ikke bra… Livet altså det gir oss noen vanskelige valg.