Dere burde ha pusset opp for meg, ikke dratt på ferie!
Svigerinnen min har vært misfornøyd med oss fordi vi reiste på ferie istedenfor å betale for oppussingen hennes. Leiligheten hennes er pen og i god stand det er kun hennes eget innfall å ville pusse opp igjen. Hun ser oss som sine sponsorer, selv om hun lett kunne betalt for dette selv.
Mannen min og jeg er veldig nøysomme. Vi betaler ned på boliglånet og oppdrar to tenåringer. Gjennom hele ekteskapet vårt har vi holdt oss til en stram økonomi, og denne sommeren reiste vi på ferie for første gang.
Tidligere var det kun hyttetur på fjellet eller i en rorbu ved vannet som gjaldt. Barna våre hadde egentlig aldri sett noe annet, så i år bestemte vi oss for å spandere en tur til Italia. Det kostet oss mye å spare inn, men vi mente det var verdt det.
Svigerinnen min gjorde det tydelig rett etter bryllupet at hun ikke hadde tenkt å være barnevakt for barnebarna sine. Jeg respekterte det, og bad henne aldri om hjelp. Dermed tilbrakte barna hver ferie og helg hos mine foreldre, siden mannen min og jeg måtte jobbe. Jeg bebreidet henne ikke å oppdra to barn er krevende nok. Nå er hun pensjonist og har all rett til å ta det med ro.
Hun meldte seg på svømming, drar jevnlig på turer og besøker utstillinger. Hun lever et svært aktivt liv fortsatt. Det eneste problemet er økonomien hennes. Alle innfallene hennes forventet hun at vi barn skulle finansiere, selv om det gikk på bekostning av vår egen familie. Hun brydde seg ikke om boliglån, utgifter eller barnebarn mor burde alltid få støtte.
Hver eneste helg fikk mannen min oppgaver: hjelpe til, fikse, reparere. Og i år mistet hun virkelig bakkekontakten hun ville ha hele leiligheten oppfrisket. Alle ønsker seg noe, men man kan ikke alltid få alt. Fem år tidligere pusset vi allerede opp for henne alt var fortsatt friskt og pent.
Svigerinnen min ante ikke at vi skulle reise til Italia. Vi ønsket ikke å informere henne; planen var å låse huset og bare dra. Det gjorde vi.
Men mens vi var borte, kom hun innom huset vårt. Da hun fant dørene låst, ringte hun til mannen min, som forklarte at vi var i Italia. Hun la raskt på, og da vi kom hjem ventet det oss et sant raseriutbrudd.
Dere kunne jo gitt meg beskjed. Hvor i all verden har dere fått penger fra? Dere burde ha pusset opp for meg, ikke dratt på ferie.
Vanligvis tier mannen min stille og motsetter seg ikke moren sin. Men ikke denne gangen. Han minnet henne på at hun ikke har krav på pengene våre, og at hun ikke har hatt noe med hvordan vi bruker dem.
Etter det har svigerinnen min ikke hatt kontakt med oss. Hun ringer ikke en gang til sine egne barnebarn. I stedet har andre i familien begynt å ringe oss og forteller hvor fæle de synes vi er. Men mannen min og jeg føler ingen skyld. Foreldrene mine støtter oss heldigvis fullt ut. Det er viktig å reise ut mens vi fortsatt er unge, særlig når det svigermoren ønsket seg bare var en luksus ikke noe nødvendig.
Livet har lært meg at det er lov å sette grenser selv overfor familie. Noen ganger må man faktisk velge det som er best for sin egen familie, og ikke la dårlig samvittighet styre alle avgjørelser. Vi kan ikke alltid leve gjennom andres forventninger noen valg tar vi rett og slett for oss selv og dem vi er mest glad i.
