Åshild, du skjønner jo starter Ingrid Larsen, hun sier med en bekymret stemme. Moren min er ikke den hun var før. Alderen, demens og minnet svikter. Legene sier hun trenger tilsyn. Jeg kunne gjort det selv, men jobben og alt annet Du jobber hjemmefra, du har jo fjernarbeid. Det er vel ikke så vanskelig for deg?
Nora Berg strammer leppene. Hun jobber faktisk hjemme fra leiligheten i Oslo, oversetter dokumenter og holder noen nettkonsultasjoner. Arbeidsdagen er fleksibel, men det betyr ikke at hun har all tid i verden.
Ingrid, jeg vet egentlig ikke begynner Nora forsiktig. Jeg har aldri håndtert sånt før. Kanskje vi bør leie en hjemmesykepleier? Eller sende henne på et omsorgssenter, der er fagfolk
Svigermoren hopper opp i stol. Øynene hennes lyser av oppbrudd.
På et omsorgssenter?! Hvordan kan du si det! Det er min mor! Jeg vil ikke levere henne til en institusjon hvor ingen passer på henne. Der er fremmede! Vi er jo familie.
Nora ser på Eirik, søker støtte, men han løfter ikke engang blikket.
Nora, det er ikke så mye hun ber om, sier Eirik til slutt, uten å legge fra seg mobilen. Kom inn om morgenen, kom inn om kvelden. Gi henne mat, litt hjelp. Ingenting vanskelig, du klarer det.
Nora sukker. Å argumentere er forgjeves. Dessuten bor de i leiligheten som Ingrid har latt dem bo i etter bryllupet, mens de sparer til sitt eget hjem. Å nekte nå ville virke utakknemlig.
Greit, sier hun stille. Jeg prøver.
Ingrid smiler bredt. Hun reiser seg, går rundt bordet og omfavner svigerdatteren hardt.
Tusen takk, kjære. Du har ingen idé om hvor mye du hjelper meg. Jeg gir deg nøklene, sender adressen. Moren bor kun femten minutter til fots unna. Men, Åshild, hun kan av og til være du vet. Litt hissig. Bare se bort fra det hvis hun sier merkelige ting. Ok?
Nora nikker, overbevist om at hun kan håndtere oppgaven. Hva kan være så vanskelig med å passe på en eldre kvinne?
Neste morgen får hun svar på spørsmålet.
Leiligheten til Sigrid Hansen ligger i en gammel bygård i Bergen, med slitte vegger og knirkende trapper. Nora tar heisen til tredje etasje, banker på døren og venter. Inne høres en brå lyd, så kommer trippende skritt og et låsekort klikker.
Døren åpnes. På dørstokken står en bøyd gammel dame i en slitt morgenkåpe. Sigrid ser på Nora med tåkelagte øyne.
Hva vil du? spørrer hun raspende.
God dag, Sigrid. Jeg er Nora, Eiriks kone. Ingrid ba meg komme og hjelpe deg. Kan jeg få komme inn?
Den gamle damen snøfter, men trekker seg til side. Nora går inn i gangen og blir nesten overveldet av lukten en blanding av muggen fuktighet, medisiner og noe surt. Leiligheten er et rot. På gulvet ligger aviser, slitte tøfler og rot. På et lite bord ved speilet er flasker med piller stablet. Fra kjøkkenet lukter det brent.
Hva vil du ha til frokost? Jeg lager noe, sier hun og vender seg mot Sigrid.
Sigrid svarer skarpt:
Jeg vil ikke ha noe! Hvem har ropt på deg? Var det Valda? Igjen en snikende tjener!
Nora blir forvirret. Snikende tjener?
Jeg vil bare hjelpe
Hjelpe! gjentar den gamle damen sarkastisk. Alle er like. Dere later som dere bryr dere, men dere venter bare på at jeg skal gå bort så dere kan overta leiligheten!
Nora fryser. Sigrids ord er så giftige at hun ikke klarer å svare. Hun går stille til kjøkkenet, slår på vannkokeren og leter etter mat. I kjøleskapet finner hun egg, litt pølse og tørt brød. Ikke mye, men nok til en enkel omelett.
Mens hun steker, setter Sigrid seg på en krakk ved døren og begynner å klage uten stopp.
Dere kommer alltid for sent. I går lovte Valda å komme, men hun kom ikke. Løgner. Du er lik. Du tenker bare på å spise meg opp og så later du som om det ikke er noe igjen.
Nora holder munnen lukket mens hun snur eggene i pannen, prøver å ignorere damens harme.
Når frokosten er klar, setter Nora tallerkenen foran Sigrid. Den ser på omeletten, tar en bit, vrir på seg og skyver tallerkenen bort.
Smaker ikke. For salt. Kan du ikke lage mat?
Nora biter seg i leppa. Hun smaker selv saltet er akkurat passe.
Sigrid, du må spise. Uten mat fungerer ikke medisinene.
Ikke tal til meg! Jeg vet selv når jeg er sulten!
Den gamle damen reiser seg, tramper med slitte tøfler inn på rommet og smeller døren bak seg. Nora blir igjen på kjøkkenet, stirrer på den urørte tallerkenen. Irritasjonen bobler, men hun holder den i sjakk. Dagen har så vidt begynt.
Om kvelden kommer Nora tilbake. Sigrid nekter igjen å spise middag, avviser piller og anklager Nora for å ville røve henne. Nora prøver å overtale, men alt er forgjeves. Mot slutten av dagen føler hun hodet dunke.
Eirik møter henne på kjøkkenet.
Hvordan går det? spør han lempelig.
Vanskelig, svarer Nora mens hun setter seg ned. Din mor hun er så krevende. Hun skriker, er frekk, spiser ingenting.
Eirik sukker.
Aldri sånn blir det når du blir eldre. Mor sa det skulle skje. Hold ut, Nora. Det blir ikke så lenge.
Nora vil spørre hva han mener med «ikke så lenge», men holder seg tilbake. Eirik går inn på soverommet og smeller døren.
Uker går. Nora besøker Sigrid to ganger om dagen, lager mat, rydder, prøver å holde orden. Arbeidet blir gjort om kvelden når kreftene er små. Hun sitter med oversettelser til midnatt, og står opp igjen for å gå til den gamle damen.
Sigrid blir ikke mildere. Tvert imot blir hun stadig mer kritisk: maten er kald, for varm, Nora snakker for høyt eller for lavt. Hun kaster ting, roper, kaller svigerdatteren en «lat slask». Nora knytter nevene i stillhet. Tålmodigheten er ikke uendelig.
En måned senere blir Sigrid alvorlig syk. Hun klarer knapt å stå opp, spiser nesten ingenting og klager over smerter. Nora ringer etter lege. Legen ser på henne, skriver nye resepter og sier at tilstanden er alvorlig.
Kvelden etter kommer Nora hjem, faller på sofaen og er så utslitt at hun ikke engang kan gråte. Hun stirrer tomt i veggen.
Neste dag spør Ingrid:
Åshild, hvordan går det med moren?
Ikke bra, svarer Nora tungt. Legen sier hun trenger konstant pleie. Jeg klarer ikke mer, Ingrid. Jeg er sliten. Jeg må jobbe, jeg trenger hvile. Jeg klarer ikke.
Ingrids stemme blir kald.
Så du nekter?
Jeg nekter ikke, jeg ber om hjelp. La oss ansette en hjemmesykepleier eller
En hjemmesykepleier! avbryter Ingrid. Hvorfor skulle jeg ha penger til det? Dessuten er dette din plikt, Nora. Vi har tatt deg inn, gitt deg tak over hodet. Vis litt takknemlighet!
Nora knytter nevene.
Ingrid, jeg har tatt vare på moren i en måned. Jeg har laget mat, ryddet, tålt all frekkhet. Jeg har jobbet sent om natten for å rekke alt. Jeg kan ikke mer.
Ikke kan du? Da drar du herfra. Gå alle veier. Kan du ikke? Eirik, hørte du?
Nora snur seg. Eirik står i døren, armene krysset, ansiktet uleselig.
Nora, moren har rett, sier han rolig. Du må hjelpe familien. Du er kvinne. Vi må være takknemlige for at vi får bo her.
Nora reiser seg, pusten blir lettere.
Greit, sier hun rolig. Jeg forstår alt.
Ingrid gisper, og Eirik ser forvirret ut.
Nora, hva gjør du? Hvor skal du? spør han.
Men Nora har allerede gått inn på soverommet. Hun tar med seg en liten bag og begynner å pakke. Det er ikke mye: noen klær, dokumenter, en laptop. Alt som ble igjen hos foreldrene da hun flyttet inn hos Eirik.
Eirik følger etter. Han ser på henne pakke, først overrasket, så irritert.
Nora, stopp. Du kan ikke gå.
Jeg kan, svarer hun kort mens hun lukker vesken.
Hvor? Til foreldrene?
Ja. Så skal jeg leie en egen leilighet. Jeg skal skilles fra deg. Vi har ingenting å dele, leiligheten er ikke vår.
Eirik åpner munnen, men sier ingenting. Nora går forbi ham, går mot døren. Ingrid står i korridoren, blekt og fortapt.
Nora, hvor går du?
Jeg drar. Takk for gjestfriheten.
Hun går ut av leiligheten, tar et dypt åndedrag og smiler. En bølge av lettelse skyller over henne.
Skilsmissen blir raskt ordnet. Eirik protesterer ikke, møter ikke rettsforhandlingene. Nora får papirer på skilsmissen, legger dem i en skuff og tenker ikke mer på ham.
Hun leier en liten ettromsleilighet i Trondheim og begynner å leve for seg selv. Rolig, jevnt, uten rop og stadig irritasjon.
Et år går.
En dag møtes Nora med vennen sin Marte på en kafé i Sentrum. De snakker om jobb, sommerplaner, og så sier Marte:
Forresten, har du hørt om moren til din eks-svigermor?
Nora løfter blikket fra teen.
Nei. Hva er det?
Hun døde for noen måneder siden. Ingrid lagde en stor skandale i nabolaget. Det viser seg at den gamle damen hadde skrevet bort leiligheten til en fjern slektning, en niese. Ingrid prøvde å gå til sak, hevdet at moren var mentalt ustabil, men alt var forgjeves. Testamentet ble skrevet for fem år siden, da Sigrid fortsatt var ved sine fulle fem.
Nora fryser.
Bortegitt til en fjern slektning?
Marte nikker.
Ja. Ingrid trodde hun skulle få leiligheten, derfor holdt hun moren hjemme i stedet for på et omsorgssenter. Hun ville vise at hun brydde seg, så ingen skulle stille krav. Men det gikk helt feil.
Nora lener seg tilbake i stolen. En varm, tung følelse sprer seg i brystet. Så har Ingrid egentlig brukt henne bare for å sikre seg arven. Hun skulle bare være gratis hjemmesykepleier for å kunne late som hun var en kjærlig datter.
Men det gikk ikke som planlagt.
Hvorfor smiler du? spør Marte.
Nora rister på hodet.
Ingenting. Bare rettferdigheten har seiret.
Marte ler.
Sånn er det. Ingrid er nå like ond som en heks. Ryktene sier at Eirik fortsatt bor hos henne, ikke har flyttet noen steder. Han jobber et sted, men pengene er alltid knapp. Livet har ikke gått så bra for dem.
Nora drikker opp teen og reiser seg.
Skal vi gå til en annen kafé? Jeg vil ha et stykke kake, kanskje litt musserende vin og en god kaffe.
Marte ler høyt.
Feirer du noe?
Ja, nikker Nora. Jeg feirer at livet kan være uforutsigbart.
De forlater kafeen og går nedover gaten. Nora går lett, nesten som om hun svever. Kanskje hun har vært en dårlig person, men hun er glad for at den gamle svigermoren ble kastet bort. Ingrid prøvde å utnytte hennes krefter og så kaste henne bort. Livet har straffet den gamle svigermoren. Leiligheten endte opp med å gå til en annen, og sønnen ble igjen, men det ga ingen lykke. Slutt på historien.
