Maren satt på sengen, trakk knærne opp til brystet og gjentok irritert:
Jeg trenger ham ikke. Jeg vil ikke ha ham. Jeg vil bare ha Andreas, men han sa at han ikke vil ha et barn. Da er jeg også fri. Gjør hva du vil med ham det er like mye til meg.
Avdelingsleder Kari avbrøt med en kald stemme:
Søta mi! Å forkaste sitt eget barn er som barbarisme. Selv dyrene gjør det ikke.
Maren ristet på hodet.
Jeg bryr meg ikke om hva dyrene gjør. Skriv meg ut med en gang, ellers får dere se hva jeg kan hun skrek i raseri.
Kari sukket og mumlet en bønn om tilgivelse. Hennes erfaring hadde vist at medisinen ikke kunne hjelpe i dette tilfellet.
Maren hadde blitt overført fra fødeavdelingen til barneavdelingen for en uke siden. En høylytt, konfliktfylt ung kvinne som nektet å amme barnet selv, uansett hvor mye hun ble overtalt. Hun ville kun pumpe brystmelk, men hadde ingen andre valg.
Den unge barnelegen, Maja, forsøkte forgjeves å få Maren til å forstå farenes. Maren truet med å flykte. Maja ropte etter Kari, som i en time forsøkte å overtale den ufornuftige moren. Maren holdt fast på at hun måtte til Andreas, som hun mente ville forlate henne hvis hun ikke dro med ham sørover.
Kari ga ikke opp. Etter mange år i yrket hadde hun sett slike mødre før. Hun kunne holde Maren her i tre dager til, i håp om at hun skulle tenke seg om. Beskjeden om tre dager fikk Maren til å eksplodere.
Er dere gale? Andreas er allerede sint på meg på grunn av dette forferdelige barnet, og dere legger enda mer press på meg. Forstår dere ikke at hvis jeg ikke drar med ham sør, så tar han med seg Katja? hun brøt sammen i gråt og ropte at de var dumme og at Katja bare ventet på å ta Andreas fra henne. Hun trodde at barnet bare var en vei til et ekteskap.
Kari sukket igjen, beordret at Maren skulle få valerian og gikk mot døren. Ordinøren, som hadde stått stille hele tiden, fulgte etter.
I korridoren stoppet hun og spurte lavmælt:
Tror du virkelig at et barn kan ha det bra med en mor som denne?
Maren skrek:
Hva skal vi gjøre? Ellers blir han sendt til barnehjem, så til institusjon. Begge familiene er velstående, så kanskje vi kan snakke med foreldrene? Finn ut hvor de bor, så jeg kan kontakte dem.
Maren flyktet samme dag. Kari ringte foreldrene hans, men de nektet å snakke. To dager senere kom faren, en mørk, sur mann, og Karin forsøkte å overbevise ham om å se barnet. Han avviste alt, sa at datteren ville skrive et avslag og sende papiret med sin sjåfør. Kari insisterte på at datteren måtte komme selv loven måtte følges. Den sinte mannen truet, men ga etter og lovet å sende sin kone.
Dagen etter kom en liten, blek kvinne. Hun satte seg på kanten av stolen og begynte å gråte, hviskende om en tung sorg. Barnets foreldre hadde hastet ham bort til utlandet, velstående folk med store planer. Datteren hennes skrøt om at hun skulle reise etter ham, at ingenting kunne stoppe henne. Hun ropte at hun ville følge Andreas, selv om verden brøt sammen.
Kari sukket og ba om å få se barnet, i håp om å vekke noen følelser hos den fortapte moren. Hun fikk dem men bare forsterket smerten. Kvinnen holdt barnet i armene til Kari, gråt og ropte at han var så søt, at hun ville tatt ham. Men mannen hennes forbød det, og hun kunne ikke gjøre noe.
Kari mumlet et «Mhh», og beordret sykepleieren til å gi kvinnen valerian. Hun stønnet over at beroligende midler snart skulle ta slutt på grunn av slike dramaer.
Deretter gikk hun til overlege, som tidligere hadde vært barnelege. Da han så den lille gutten, smilte han og spurte hva han ble matet med. Barnet ble kalt Bolle på grunn av sin runde, søte fremtoning.
Bolle ble værende på avdelingen i flere måneder. Moren kom innimellom, lekte, fortalte at hun sparte til en bilbillett for å finne Andreas. Hun så ut til å venne seg til gutten, men forlot ham alltid i tårer.
Maja bar Bolle i armene, prøvde å muntre ham opp:
Bolle, vil du ha en leke? Se, jeg har perler, la oss leke!
Bolle så bare tomt på henne, knapt beveget seg. Maja fortsatte å holde ham, men han ble svakere, mistet vekt. Hun kalte ham en liten pannekake, men han sprang opp igjen, ble den glade lille stjernen i avdelingen, og lo når han bet i perlene.
En dag oppdaget Maren at kjæresten hennes hadde giftet seg med en annen. Hun stormet inn, ropte at alt var en konspirasjon for å holde dem fra hverandre, at hun hatet alle, spesielt barnet. Hun skrev et avslagsskjema, leverte det til overlegen og gikk uten et ord.
Overlegen ropte Kari inn. Hun kom tilbake, blodrød i ansiktet, og erklærte:
Alt er gjort. Avslaget er levert. Vi må registrere ham i barnehjemmet.
Den unge ordinøren begynte å gråte. Kari satte seg, renset brillene og mumlet for seg selv. Alle visste at når hun renset brillene, var hun nervøs. Hver gang følelsene flommet over, strøk hun dem over den hvite frakken, som om hun ville skjule tårene.
I dette øyeblikket lo Bolle lykkelig i sin vugge. En sykepleier kom inn, ropte oppmuntring, og han skrek av glede, vrikket med armene og bena. Plutselig stivnet han, så alvorlig ut, som om han hørte noe.
Sykepleieren gikk nærmere, så inn i de lille, lyse øynene hans, og en tåre trillet nedover kinnet hennes. Hun kunne ikke sette ord på hva hun så, men en uro bredte seg i brystet hennes. Det var da Marens avslag var blitt skrevet.
Kari knurret: Ikke kast bort tiden på tåpelige historier. Alt er bare tomt prat.
Barna som blir forlatt vet ikke om de virkelig føler avvisning, eller om englene hvisker dem dype sorger. De blir stille, prøver å forsvinne, så de ikke plager noen. Verden ser dem ikke, den er likegyldig. Ingen vil lese en godnatthistorie, ingen vil dekke dem med et teppe. Det er en hard, ubarmhjertig verden som gir til noen og tar alt fra andre.
Likevel finnes det et håp. En gnist av godhet som kan lyse opp den mørke natten. Tro på det, lille barn, vent og tro.
Siden den dagen lå gutten stille i sin vugge. Han lekte ikke, smilte aldri. Maja prøvde å få ham til å le:
Bolle, vil du ha en hånd? Kom, la oss leke med perlene.
Han så bare inn i henne, uten liv. Maja falt ned på sofaen, sangende i en knapt stemme: Vi forråder ham, forstår du? Det er ikke hans skyld at han ble født i dette elendige stedet! hun brøt sammen i gråt.
Kari reiste seg fra bordet, gikk bort og satte seg ved siden av Maja. Hun strøk henne over skulderen og sa:
Søta, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så lei meg for Bolle. Å Gud, hva er dette for arbeid?
Maja svarte bestemt:
Jeg vil ikke sitte her og vente, jeg vil handle.
Kari svarte strengt:
Da må du slutte å sitte. Du skriker, du ødelegger frakken min. Å handle betyr å handle. Ikke kom og si at du vil adoptere ham de vil ikke gi ham bort. Du bor i en hybel, ingen mann, så jeg vil ikke høre på deg. Jeg har hatt utallige Bolle gjennom livet, så la oss bli enige. Vi gir deg tid, men du må finne ham ekte foreldre.
Maja begynte å lete etter de beste mulige foreldrene for Bolle. Hennes innsats rørte også resten av personalet. Til slutt fant hun et par: Lena og Leif, begge i trettiårene, barnløse, med et livslangt ønske om å bli foreldre. Lena var en mild, elegant kvinne med en søt stemme, mens Leif var en solid mann med militær bakgrunn, tydelig forelsket i sin kone. Hjemmet deres var lyst og koselig.
Kari møtte dem også, og selv om hun rødmet litt da hun så Leif, sa hun:
Unnskyld, jeg ble bare begeistret. Hvor mye veide han ved fødselen?
Leif stønnet, men Lena lo og sa at han ville plage henne med spørsmål. Kari forklarte at det ikke var viktig for adopsjonen.
Lena åpnet døren til rommet, gikk inn med fast steg. Bolle lå og sov, med små håndtær og en dråpe tåre i øyet. Han så opp, så på Lena, og tok forsiktig tak i tommelen hennes med sin lille hånd. Alle lo lett, men Lena og Bolle så på hverandre uten å slippe blikket.
Bolle smilte svakt, så på Lena, og hun hvisket:
Slipp meg, jeg må gå, men jeg kommer tilbake. Du må tro på meg.
Bolle hørte stemmen hennes, lå en sekund, og slapp så grepet. Han smilte igjen med et lite, søtt pip.
Kari nikket, renset brillene igjen og mumlet:
År etter år har jeg sett slike reflekser. Det er bare greprefleksen hans.
Hun så på Lena, sa rolig:
Du må komme tilbake, så han vet at du vil være der.
Slik endte scenen, med et lite barn som søkte trygghet i en hånd, og en avdeling som kjempet for å gi ham et liv verdt å leve.
