Du skjønner vel at pappa har vondt i ryggen? Han kan slett ikke ligge på sofaen, ryggen hans takler det ikke. Og mamma sover så lett, hun våkner av det minste, og i stua skinner gatelyset rett inn. Vi får da holde ut en uke, er vi så sårbare?
Anne sto urørlig med øsen i hånden, hun hadde glemt at hun var midt i å øse suppe. Sakte rant væsken tilbake i gryten, mens hun prøvde å ta innover seg det mannen hennes, Knut, nettopp hadde sagt. Hun snudde seg sakte mot ham der han satt bøyd over kjøkkenbordet og stirret konsentrert på mønsteret i voksduken.
Vent litt, Knut. Jeg vil bare være sikker på at jeg har forstått. Foreldrene dine kommer hit på besøk hele juleferien, fra tredjevte og til åttende januar. Det har vi avtalt. Men nå foreslår du at de skal få vårt soverom, med den senga vi sparte til i måneder for å kjøpe, med den dyre, ortopediske madrassen mens vi skal flytte ut i stua?
Ja, men det er jo foreldrene mine, svarte Knut, blikket flakket mellom dårlig samvittighet og stahet. Litt gjestfrihet må vi vise. Jeg kan ikke la pappa ligge og vri seg på den gamle sovesofaen der, den har jo fjær som stikker ut.
Sofaen er virkelig umulig å sove på, jeg vet det, nikket Anne. Derfor bruker ikke vi den heller. Men du synes kanskje det er greit at jeg, som også har vond rygg etter den bilulykken, skal sove på gulvet? Jeg må rett tilbake på jobb på nyåret, og det er årsbokføringen som skal gjøres.
Anne, ikke begynn nå, da, stønnet Knut, og presset håndbaken hardt mot munnen. Jeg har en løsning! Vi slår ikke ut sofaen, jeg har fått låne en ordentlig stor luftmadrass av Ole. Vi kan ligge på stuegulvet litt romantisk, som på teltturene våre før i tiden!
Romantisk, på gulvet, i 38-årsalderen? Anne la rolig øsen fra seg, kjente sinnet boble opp. Dette er ikke en hyttetur. Dette er hjemmet mitt, og soverommet er mitt eneste fristed. Moren din står opp seks om morgenen og bråker med grytene, og stua vår har jo åpen løsning til kjøkkenet vi våkner jo av det minste.
Jeg skal be henne være stille, forsikret Knut usikkert. Vær så snill, Anne, de gleder seg sånn. De har jo allerede kjøpt billetter. De vil så gjerne se barnebarna. Jeg har lovet mamma at alt skal bli behagelig, hun var så redd for å være til bry. Jeg sa: «Slapp helt av, dere skal ligge som konger.»
Har du lovet det, ja Så du ordner med soverommet og komforten til alle andre, men spør ikke meg et sekund?
Jeg ville bare gjøre det beste! utbrøt Knut, stemmen skalv. De er mine foreldre, de er gamle!
Kvelden endte med krangel. Anne trakk seg inn på badet, skrudde på vannet og lot det renne mens hun stirret på sitt eget speilbilde. Hun var glad i mannen sin og den fine, om enn nedbetalingsbelastede, leiligheten. Men besøkene til svigermor hadde alltid vært utfordrende. Åse var direkte, høylytt og bestemt. Harald, svak og småvanskelig med alt som ikke var rutine.
Anne forstod at slaget var tapt. Sto hun på sitt, ville hun bli husets egoist, både for svigermor og for Knut, som ville trekke seg unna og nistirre inn i veggen med sørgmodige sukk.
Forberedelsene minnet om evakuering. Hun flyttet klærne sine fra garderoben, hang dem nå på stativet i gangen. Toalettsakene pakket hun ned, de dyre kremer ble gjemt godt på badet Åse var beryktet for å «prøve litt» av alt hun fant.
Se her, det gikk jo fint, kommenterte Knut energisk mens han pumpet opp den store, blå luftmadrassen midt i stua, maskinen bråkte som en traktor. Kjempemyk! Den er nesten som senga vår.
Anne så skeptisk på det blå, lukttunge gummimonsteret som stengte halve stua og veien til balkongen. Hun kjente den sure lukten av plast og gummi.
Akkurat som eventyr, sa du? Gjetter på at dynene sklir ned, og det blir iskaldt fra gulvet.
Vi legger ullteppe under, svarte Knut og klappet på madrassen.
På morgenen 30. desember ringte det på døra svigerforeldrene var kommet. Åse, i enorm revepels, fylte straks hele entreen.
Åh, endelig framme! Toget var en katastrofe, ingen kaffe å få, og konduktøren var sur! Anne, du ser blek ut er du syk? Harald, vær forsiktig med kofferten, sylteglassene ligger der.
Harald slepte med seg kofferter og begynte umiddelbart å lete etter tøfler.
Bare kom inn, jeg har frokost klar, sa Anne, med et anstrengt smil over søvnmangelen etter å ha sittet oppe for å bli ferdig med arbeidsrapporten.
Åse tok straks inspeksjonsrunde på soverommet.
Jaja, rent nok her, konkluderte hun, mens fingeren sveipet over sengegavlen. Men gardinene alt for dystre! Og madrassen Knut sa den var ortopedisk? Den er jo mye for hard ut. Harald, legg deg ned og test for ryggen.
Svigerfar la seg lydig i deres seng i dongeribukse. Anne bet tennene sammen.
Helt greit, mumlet han. Men de rar putene deres Har dere ikke fjærputer?
Bare anatomiske, svarte Anne knapt. De er bra for nakken.
Gid for det Vi har alltid sovet på dun, og det har gått bra med oss, kvitterte Åse. Ja ja, vi får gjøre det beste ut av det. Hvor skal dere ligge da, Knut?
På den luftmadrassen i stua, svarte han stolt.
Dagen forsvant i kjas. Matlaging, salatskjæring, evig prating om sykdommer og slekt fra Åse. Anne følte seg som hushjelp i eget hjem. Hver gang hun satte seg, kom det et: «Anne, kan du skifte kjøkkenhåndkle?» eller «Anne, har du grått brød? Harald spiser ikke hvitt.»
Natten ble et mareritt.
«Komforthimmelen» av en madrass var en prøvelse. Hver gang én rørte seg, fløt begge rundt. Gummien pep og så ut. Lakenet skled sammen etter kort tid. Kulde trakk opp fra gulvet, tross stilt ullteppe.
Anne lå og så på taket, gatelyset danset over veggene, Knut snorket og ryggen verket. Madrassen ga null støtte, kroppen sank ned.
I løpet av natten hørte hun Harald sjangle i tøfler til badet, så Åse etterpå for å drikke vann. Hver gang ble lyset i gangen slått på og traff dem på gulvet gjennom bueløsningen til stua.
På morgenen nyttårsaften følte Anne seg banket. Nakken ville ikke bevege seg, korsryggen knirket.
Åh så godt vi har sovet! ropte Åse fra soverommet i silkerobén Anne hadde kjøpt til henne for flere år siden. Rolig og mørkt. Men madrassen er jo alt for hard. Harald klager på vondt i siden, dere burde kjøpt mykere variant.
Anne malte kaffe i taushet. Hun ville gråte.
Ser dere så forpjusket ut? undret Åse. Knut, du har poser under øynene. Var det ikke behagelig på gulvet?
Jo da, vi venner oss til det, svarte Knut og gjespet, mens han gned på armen.
Ungdom tåler alt! Hvis jeg skulle gi deg et råd til osten, Anne, agurker bør være ferske, ikke sylteagurker! Og denne majonesen er så fet
Sakte snudde Anne seg, holdt en skjebnesvanger skje.
Åse, jeg lager det slik familien min liker det. Om du vil ha det annerledes, kan du ordne deg egen bolle. Agurker står i kjøleskapet.
Stillhet. Åse rynket seg, Knut så forskrekket på kona.
Så brysk du er blitt da, sukket Åse. Alt jeg ville var å hjelpe. Harald, hørte du det? Ikke lov å si et ord i sønnens hus.
Men Anne da begynte Knut.
Jeg skal dusje, avbrøt hun.
Innenfor badet var alt flyttet på. Den dyre ansiktskremen hennes sto åpen, en dyp grop i krukken noen hadde brukt en diger mengde. På kluten hang et ukjent hårstrå.
Anne stormet ut av badet, kremen i hånden.
Åse, brukte du denne?
Ja, Harald har tørre hæler, jeg så du hadde så mange krukker. Den var så fet og god, trengte inn med én gang. Hva er det å være så gjerrig for?
Hælene? Du smurte den på hælene? Vet du hva den koster?
Hvor mye da, for en krem, utbryter Åse. Tolv tusen kroner? Har du mistet forstanden! Knut, hører du hva kona di bruker penger på?
Det var mine penger, sa Anne kaldt. Og kremen var til mitt ansikt.
Nå er det nok! ropte Åse. Slik en diva! Dine ting viktigere enn svigerfars føtter
Knut sto flakkende mellom dem.
Hun visste jo ikke prisen du får kjøpe ny, Anne. Det er jo nyttår.
Da brast det for Anne. En ro bredte seg, lik lufta som går ut av en ballong.
Du har rett, Knut, sa hun lavt. Jeg orker ikke mer bråk og lidelse og bli kalt egoist. Nå gjør jeg det jeg trenger.
Hun gikk ut i gangen.
Hvor skal du? spurte Knut mistenksomt.
Jeg er straks tilbake.
Anne ruslet ut i januarkulden. Hun fant mobilen og så etter hotellrom. Der var et spa-hotell hun alltid hadde sett etter, men aldri unnet seg. Nytårsprisen var stiv, men hun brydde seg midt i det hun bestilte rom, luksusrom, med diger seng og frokost i sengen. En sum like stor som en halv månedslønn forsvant fra kontoen, men hun brydde seg ikke.
Etter ti minutter kom hun hjem igjen. Stua sto tom, TV-en gikk, Åse nippet fornøyd på medisinen sin.
Anne begynte å pakke tingene sine systematisk i en liten bag.
Hvor skal du, Anne? spurte Knut, forskrekket.
Jeg drar på hotell.
Hvorfor? Hva med nyttår? Vi?
Dere ville ha familiehygge. Dere har fått soverommet, komforten og luftmadrassen. Jeg vil ha fred og sove skikkelig og ha mine egne ting i fred. Jeg kommer tilbake tredje januar, eller når de har dratt.
Åse hørte bråket og stakk hodet ut.
Hva skjer nå? Hvor skal hun i vinterkulda?
Ikke bland deg, mamma! for Knut ut.
Jeg drar og slapper av, Åse. Mat står i kjøleskapet, gåsa i ovnen, trykk bare på start. Godt nytt år!
Anne tok bagen og gikk. Idet hun stod og ventet på heisen, hørte hun stemmer bak døra men brydde seg ikke.
På hotellet var det stille, duftet av gran og parfyme. Resepsjonisten smilte varmt.
Da Anne lå i den hvite sengen, kjente hun en lykke hun aldri hadde opplevd en nyttårsaften. Hun bestilte inn frukt og sprudlevin, tok et varmt bad og skrudde av telefonen. Rakettene utenfor glitret over Oslofjorden. Hun hadde aldri vært alene på nyttår før likevel var dette årets desidert beste feiring. Ingen mas, ingen krav. Bare stillhet.
Første januar sov hun lenge, ryggen verket ikke lenger. Hun unnet seg en massasje, svømte i bassenget, lot telefonen være av helt til kvelden.
Ti tapte anrop fra Knut, og en lang melding:
«Anne, unnskyld. Jeg innså hvor lei du måtte bli. Luftmadrassen sprakk i natt, jeg lå på gulvet. Mamma kjeftet, pappa sur. Den fordømte gåsa ble brent ingen visste hvordan ovnen virker. Jeg forstår deg. Kom hjem. Du får soverommet, jeg ordner for foreldrene mine i stua.»
Anne gliste. Nei, tenkte hun, leksjonen må få virke nå.
Hun kom hjem igjen tredje januar. Leiligheten var kaos, sko og klær fløt overalt.
Knut satt forkommen på den sammenraste luftmadrassen, usjenert og med skjeggstubb. Da han så henne, spratt han opp.
Du er hjemme! utbrøt han lettet.
Åse kom trampende ut av soverommet oppgitt, men stille for første gang.
Så du er tilbake, snøfte hun, men ble avbrutt av Annes rolige blikk.
Hvordan har høytiden vært? spurte Anne.
Forferdelig! Ja, nå kan du se hvor sårt vi har trengt deg Knut er syk, det er ikke mat i huset, jeg er helt ferdig.
Jeg forlot dere ikke. Jeg gav dere komforten dere krevde. Nå vil jeg ha mitt tilbake, svarte Anne.
Knut tok henne varsomt i hendene.
Vi har snakket sammen. Det var galt av meg. De skal ligge i stua heretter, jeg har lappet sammen sofaen. Du får tilbake soverommet.
Anne løftet øyenbrynene overrasket Knut fikset sofaen selv? Tydeligvis lærer noen av å sove på gulvet.
Hva med fars rygg? spurte hun.
Den er visst fin nok når han får sove i fred, svarte Harald og stakk hodet frem. Vi drar nok hjem om et par dager.
Åse åpnet munnen for å protestere, men så sønnens ansiktsuttrykk og lot det være.
Så den kvelden, mens svigerforeldrene sov på sofaen, så Anne og Knut på hverandre der de lå i sin egen seng.
Har du virkelig brukt så mye penger på hotellrom? hvisket Knut.
Hver krone verdt. Ikke vær bekymret for det, svarte Anne. Se det som en investering i ekteskapet.
Jeg skal aldri be deg sove på gulvet igjen, lover jeg. Og jeg kjøper ny krem til deg den samme.
Du lover? smilte Anne i mørket. Den luftmadrassen kast den.
Allerede gjort, sa Knut. Klippet den opp i frustrasjon første nyttårsdag.
Anne lo stille, alt stresset var borte. Nå var hun tilbake i det trygge rommet sitt, kongeriket var gjenopprettet og det kostet kanskje litt, men respekt for seg selv viser seg å være den beste investeringen av alle.
Om du kjenner deg igjen i denne fortellingen, setter jeg pris på en tommel opp og en kommentar: Hva ville du gjort i samme situasjon?




