Jeg skal bo hos en venninne, tanten vår fra Trondheim kommer på en måned sa Viktor mens han skjøv kofferten min mot døra.
Nina! Nina! Du har parkert på plass nummer to igjen! Jeg ba deg i går om å la den stå fri!
Kjersti, hvilken plass er det snakk om? Det er ingen tildelte plasser her i gårdsplassen! Jeg parkerer hvor jeg vil!
Hvordan kan du si det? Jeg har bodd her i tretti år, og alltid har den stått der!
Det gir deg ingen rett til å kreve den!
Alma stod ved inngangsdøren med tunge handlevogner og hørte de to naboene krangle om parkeringsplassen. Hun ville gå forbi, men de avsperret passasjen, viftet med armene og hevet stemmen.
Unnskyld, kan jeg komme forbi? spurte Alma dempet.
Naboene trakk seg motvillig til side, men kastet fortsatt sinre blikk på hverandre. Alma snek seg mellom dem, dyttet døren med skulderen. Vognene gnidde i hendene så tåneglene ble nummen. Hun burde ha tatt en handlevogn, men hun glemte alltid det når hun kom hjem.
Hun gikk opp fire etasjer til fot heisen var, som alltid, ute av drift. Ved leilighetsdøra la hun fra seg bagasjen, flyttet den til den ene hånden, gravde i jakken og fant nøklene. Hun åpnet døra og stanset.
I gangen sto den blå reisekofferten hun pleide å ta med på ferier. Den var lukket, håndtaket løftet, som om den skulle bli fraktet bort.
Viktor? ropte Alma da hun gikk inn. Er du hjemme?
Ja, på kjøkkenet! ropte han fra andre rom.
Alma la fra seg posene, tok av jakken og gikk inn på kjøkkenet. Viktor satt ved bordet med en kopp kaffe, bladde i telefonen.
Hei sa han uten å løfte blikket.
Hei. Hvorfor ligger kofferten i gangen?
Viktor la fra seg telefonen, så på henne.
Al, du husker tanten min Ragnhild fra Trondheim?
Alma rynket pannen. Ragnhild var farens søster, en eldre dame hun bare hadde sett på noen familiesammenkomster.
Ja, tror jeg.
Hun har kommet til Oslo for en måned. Skal ha en operasjon, så har hun rehabilitering etterpå. Jeg har invitert henne til å bo hos oss.
Alma sank ned på en stol.
Du vil ha henne her? En hel måned?
Ja. Hva er det så galt? Hun er familie.
Viktor, vi har kun ett rom. Hvor skal hun bo?
Viktor tok den siste slurken av kaffen, satte koppen på bordet.
Det er akkurat poenget. Det er lite plass. Så jeg tenkte: kanskje du kan bo et annet sted en natt eller to? Hva med Elise? Hun bor i en toroms leilighet, har plass.
Alma så på ham, nesten uten å tro det hun hørte.
Hva?
Bo hos Elise. Hun bor alene, har plass. Ragnhild vil bare sove i en måned, så drar hun igjen, og du kan komme tilbake.
Du vil at jeg skal flytte fra mitt eget hjem?
Ikke flytte, bare midlertidig bo et annet sted. Al, det er tanten min! Hun kan ikke ligge på sykehuset hele tiden, hun trenger hjemmepleie!
Hvem skal passe på henne?
Jeg. Og hun selv så langt hun klarer.
Alma reiste seg, gikk rundt kjøkkenet. Hodet snurrer. Det var som et slagsurrealistisk scenario: mannen hennes ville kaste henne ut for en fjernt slektning.
Dette er min leilighet. Jeg bor her. Jeg drar ikke.
Viktor hevet en bryn.
Ikke vær så sta, Al. Det er bare midlertidig, en måned!
En måned er lenge! Hvorfor skal jeg gå? La Ragnhild leie en leilighet eller bo på hotell!
Hun har ikke råd til hotell! Du er ikke gjerrig, Al, du vil bare holde på det du har!
Jeg er ikke gjerrig, jeg forstår bare ikke hvorfor jeg må gi opp min egen komfort!
Viktor reiste seg brått, grep nøklene fra bordet.
Jeg har ordnet alt. Ragnhild kommer i kveld. Jeg har pakket kofferten, lagt klærne klare. Du skal bare gå til Elise. Jeg har allerede ringt, hun er klar for å ta imot deg.
Du ringte Elise uten å si fra til meg?
Ja, så vi sparer tid. Ikke gjør et stort drama, Alma. Pakk deg.
Han gikk ut av kjøkkenet. Alma sto, hjertet hamret. Hun gikk mot gangen. Viktor hadde på seg jakken.
Stopp, Viktor. Vi må snakke om dette.
Det er ingen å diskutere. Her, ta tak i noen tusen kroner til taxien.
Han skjøv en liten pakke med kroner i hånden hennes. Alma så på pengene, på kofferten, på ham. Skjedde dette virkelig? Ble hun virkelig kastet ut fra sitt eget hjem?
Jeg drar ikke.
Du drar. Ikke gjør dette vanskelig. En måned, så er du tilbake.
Hva om jeg ikke vil?
Viktor sukket, gned ansiktet med hendene.
Ikke vær som et barn, Al. Ragnhild er syk, gammel, hun trenger hjelp. Du er så egoistisk!
Jeg er ikke egoistisk! Jeg beskytter min rett til å bo i min egen leilighet!
Rettigheter, rettigheter Du tenker bare på deg selv! Hvor er tanken på familien?
Alma kjente tårene presse på. Hun snudde seg bort, så at han ikke så.
Greit. Jeg drar.
Hun tok kofferten, åpnet døra. Viktor fulgte henne til dørstokken.
Flott, jeg ringer deg når Ragnhild drar.
Alma gikk ut på trappeoppgangen. Døra smalt igjen bak henne. Hun sto med kofferten, tårene rant nedover kinnene og falt på gulvet.
Hun tok frem telefonen og ringte vennen Lena.
Hei, Lena! Viktor sa at jeg skulle komme til deg. Er du ok med det?
Selvfølgelig, Al! Kom så fort du kan, jeg har plass!
Alma ropte etter en taxi, steg ned til gaten. Bilen kom raskt, hun satte seg bak på setet, oppga adressen til Lena. Hun så ut av vinduet, tårene blandet seg med regnet som pisket mot ruten.
Lena møtte henne i døråpningen, ga henne en klem.
Hva skjedde? Viktor sa du skulle bo hos meg, men du er i full gråt!
Han kastet meg ut av leiligheten vår.
Hvordan kunne han?
Alma forklarte. Lena ristet på hodet.
Sånn er han, uten å tenke seg om. Du skal ikke bli stående her alene.
Lena viste henne til sofaen.
Du er sikker på at alt handler om tanten?
Hvorfor skulle han ellers lure meg?
Har dere noen problemer?
Alma tenkte på de siste månedene: Viktor hadde blitt kaldere, kom sene, stirret ned i telefonen.
Jeg vet ikke. Kanskje han har en annen?
En elskerinne?
Alma ristet på hodet.
Nei, han er en hederlig mann.
En hederlig mann kaster sin kone ut for å selge leiligheten.
Ordene satte seg som en nag i Alma. Hun lå på sofaen, vendte og dreide seg hele natten, tankene fløy mellom Viktor, tanten og den kommende avhendingen av hjemmet.
Neste morgen ringte hun Viktor.
Hei, hvordan går det? Er tanten din kommet?
Ja, hun er her. Alt er bra. Hvordan har du det?
Jeg tenker å komme innom og hente noen ting. Kan jeg?
Nei, vær så snill, Alma. Ragnhild hviler, jeg vil ikke forstyrre henne.
Jeg vil bare ta noen småting
Viktor var stille.
Ikke, jeg bringer det senere, jeg leverer det.
Alma hang på.
Lena, han vil ikke la meg komme inn.
Det er noe mistenkelig. Gå dit når han er på jobb.
Alma hadde nøklene. Hun tok dem og gikk til leiligheten i lunsjpausen da Viktor var på jobben. Hun gikk opp fire etasjer, låste opp døra. Stille. Hun gikk inn på gangen, så inn i stuen. På nattbordet lå en pose med medisiner, som vanlig.
På kjøkkenet lå et lite brev. Hun plukket det opp og leste:
«Kjære Viktor, jeg er på sykehuset for undersøkelser. Jeg er tilbake i kveld. Ikke bekymre deg. Din tante Ragnhild».
Alma pustet lettet ut. Ingen elskerinne, bare tanten som faktisk var på sykehus. Hun var i ferd med å gå ut da telefonen ringte. Skjermen viste «Moren».
Moren til Viktor, Gerd, hadde ringt.
Hei, er du hjemme? Viktor sa du hadde dratt.
Jeg er bare her for å hente noe.
Hvordan går det med Ragnhild?
Hun er på undersøkelser.
Undersøkelser? Viktor sa operasjon i morgen!
Alma frøs. En uke, ikke en måned, hadde han sagt. Hvorfor løy han?
Hun gikk inn på soverommet, åpnet skapet. Klærne hennes var på plass, intakte. Hun åpnet en skuff, alt som før.
Hun satte seg på sengen, så på nattbordet. Der lå en notatbok. Hun åpnet den, første side var skrevet med Viktors håndskrift: «Plan».
Listen fortsatte:
1. Overbevise Alma til å flytte.
2. Møte eiendomsmegler.
3. Vise leiligheten til potensielle kjøpere.
4. Ordne papirer.
5. Få pengene.
6. Flytte inn hos Sigrun.
Alma leste og leste igjen, trodde ikke egne øyne. Selge leiligheten? Flytte inn hos en annen kvinne? Hvem var Sigrun?
Hun tok et bilde av siden med telefonen, la notatboken tilbake og stormet ut. Tilbake til Lena, fortsatt i sjokk.
Lena, du hadde rett. Det er noen som skjuler seg.
Hun viste Lena bildet. Lena leste, rynket pannen.
Forbanna! Han vil selge leiligheten! Din leilighet!
Ikke min? Den står på ham.
Men dere kjøpte den sammen!
Jeg var i permisjon, hadde ingen inntekt, så den ble skrevet på ham.
Lena klemte henne.
Hva gjør du nå?
Jeg må konfrontere ham.
Alma ringte Gerd igjen.
Gerd, vet du at Viktor vil selge leiligheten?
Gerd ble blek.
Jeg har hørt det. Han vil ha en mindre leilighet, bruke resten av pengene på en bil.
Så han skal bo med en annen?
Han har snakket om Sigrun.
Alma bestemte seg. Hun ringte Viktor og ba om møte.
Han møtte henne på en liten kafe nær Lenas leilighet. De satte seg, bestilte kaffe.
Hva er dette? spurte Alma, viste notatboken.
Viktor så på den, ble blek.
Hvor har du fått tak i den?
Det spiller ingen rolle. Forklar.
Viktor sank ned, så på kaffen.
Jeg har møtt en annen. Sigrun. Vi har vært sammen i seks måneder. Jeg elsker henne.
Alma fryset.
Seks måneder?
Ja. Jeg ville fortelle deg, men jeg visste ikke hvordan.
Så du vil selge leiligheten vår?
Den er på mitt navn. Jeg har rett.
Rett, men det er uærlig.
Jeg kan gi deg penger, så du får egen bolig, eller du kan flytte inn hos foreldrene dine.
Alma reiste seg.
Vet du hva, Viktor? Selg den hvis du vil. Flytt inn hos Sigrun. Men vit at du har mistet meg for alltid.
Hun gikk ut av kafeen uten å se seg tilbake.
Lena tok imot henne, omfavnet henne mens hun gråt.
Du er sterk, Alma. Du trenger ikke en mann som deg.
Men hvor skal jeg bo? Jeg har ingen penger.
Foreldrene dine har bare en ettromsleilighet.
Da blir jeg her. Jeg blir her så lenge jeg må.
Alma bodde hos Lena i en måned. Viktor solgte leiligheten, flyttet inn hos Sigrun. Alma søkte om skilsmisse. I retten fikk hun kun en liten kompensasjon, fordi leiligheten formelt sto på ham.
Hun fant en ny jobb, begynte å spare til en egen leilighet. Lena hjalp, støttet. Etter seks måneder fikk Alma en liten hybel i en kommunebolig. Ikke luksus, men hennes eget sted.
Hun bygde et nytt liv: jobb, venner, yoga, ro. Smerten ble til en svak melankoli.
En dag ringte Gerd.
Hei, Alma. Hvordan går det?
Hei, Gerd. Bra nok.
Jeg ville bare si at Viktor og Sigrun har gått fra hverandre. Sigrun dro da pengene tok slutt.
Hva med ham?
Han bor nå i et lite rom, klager over at han er alene. Spurte om deg. Tenkte han kanskje vil prøve å få kontakt igjen.
Jeg vil ikke gå tilbake til noen som har løyet meg.
Men han angrer!
Det er hans problemer. Jeg har funnet en ny vei, og jeg er lykkelig med den.
Alma la på telefonen, så ut av vinduet på den grå Oslobyen, på folk som hastet forbi. Livet var ikke lett, men det var ærlig, fritt for svik og løgner. Det var viktigere enn noen leilighet eller noen mann som ikke respekterte hennes rett til å bo i sitt eget hjem.
