Å Se Med Egne Øyne Etter en fryktelig tragedie, der Ksenia mistet både ektemannen og sin seks år gamle datter i en bilulykke, klarte hun lenge ikke å komme seg igjen. Nesten et halvt år tilbrakte hun på klinikk, hun orket ikke møte noen, og det var kun moren som tålmodig var der for henne. En dag sa moren forsiktig: – Ksenia, mannen din sitt firma står i fare for å gå konkurs, Eirik strever virkelig for å holde det flytende. Han har ringt meg og bedt meg si ifra til deg. Det er flaks at Eirik er en ordentlig fyr, men… Disse ordene vekket Ksenia litt til live igjen. – Ja, mamma, jeg må nok finne meg noe å gjøre — kanskje min kjære hadde satt pris på at jeg fortsatte arbeidet hans. Heldigvis hadde jeg begynt å gjøre meg litt kjent, han hadde jo følt på seg dette og fått meg inn på kontoret. Ksenia gikk tilbake på jobb, reddet familiebedriften, men sorgen over datteren var fortsatt sterk. – Jenta mi, jeg vil råde deg til å adoptere ei jente fra barnehjemmet. Gjerne en som har det enda verre enn deg. Du kan gi en annen nytt liv, og det kan bli din egen vei til å finne mening igjen. Ksenia tenkte lenge over morens ord, men forsto hun hadde rett. Kort tid etter dro hun til barnehjemmet, selv om hun visste at ingen kunne erstatte hennes egen datter. Arina var født nesten blind. Da foreldrene fikk diagnosen, valgte de — til tross for at begge var høyt utdannet og fra gode familier — å frasi seg ansvaret og forlot henne. Sann feighet og svik, tenkte Ksenia. Slik havnet lille Arina på barnehjem, der fikk hun navnet sitt, vokste opp og lærte å lese, elsket eventyr og håpet fortsatt på en god fe. Da Arina var nesten syv kom feen — Ksenia — vakker, rik og likevel dypt ulykkelig. Selv om Arina ikke kunne se henne, forsto hun at det var et godt menneske. Da Ksenia forklarte barnehjemmets leder at hun ønsket å adoptere en jente med helseutfordringer, ble hun møtt med overraskelse, men unngikk spørsmål om motivet; hun svarte bare at hun hadde ressurser og et stort ønske om å hjelpe et barn. Da læreren førte Arina inn til Ksenia, visste hun umiddelbart: Dette var hennes barn. Arina var som en liten engel med gyldne krøller og store, dype, men blinde, blå øyne. – Hvem er det? spurte Ksenia, blikket festet på jenta. – Dette er vår Arina – fantastisk, snill og omsorgsfull, svarte de. – Arina er min, tenkte Ksenia. De to knyttet sterke bånd, begge trengte hverandre sårt. Med Arina i livet fikk Ksenia igjen fokus og mening. Legene fortalte at med en operasjon kunne synet muligens komme tilbake, men Arina måtte vente til hun var eldre. Ksenia grep håpet. Årene gikk og Arina vokste opp til å bli usedvanlig vakker, takknemlig og arbeidsom. Nå jobbet hun i morens firma. Ksenia var beskyttende — redd for at noen bare var ute etter datterens arv eller godhet. Så forelsket Arina seg i Anton. Han virket hyggelig, og da han fridde, sa både mor og datter ja til bryllup. Like etter bryllupet skulle Arina endelig gjennomgå den store øyeoperasjonen. Under planleggingen av bryllupet var Arina og Anton i en restaurant for å avtale pynting. Antons mobil lå igjen på bordet da han gikk ut et øyeblikk. Da ringte svigermoren, og Arina tok telefonen. Hun fikk sjokk da hun hørte hvordan Antons mor la en plan for “å bli kvitt den blinde Arina” på bryllupsreisen i fjellet — Anton skulle late som om hun hadde falt, så arve pengene. Rasende og knust ringte Arina sin mor til restauranten. Sammen konfronterte de Anton; han nektet først, men båndopptaket var tydelig. Dagen etter hadde han og moren stukket av. Etter sjokket fikk Arina omsider gjennomført øyeoperasjonen på en norsk øyepoliklinikk. Kirurgen, den unge legen Didrik, tok godt vare på henne, og da bandasjen endelig ble fjernet, fikk Arina sjokk igjen — denne gangen gledelig, da hun så både verden og Didrik med egne øyne, og oppdaget det vakre livet hun hadde foran seg. Arina måtte bruke briller, men det betydde lite mot å leve i lys. Bryllupet til henne og Didrik ble et eventyr. År senere fikk de en liten datter med pappas grå øyne. Arina var lykkelig — med omsorg, trygghet og kjærlighet rundt seg. Takk for at du leste, for abonnement, og for din støtte. Ønsker deg all lykke i livet!

Å se med egne øyne

Etter den grusomme tragedien hvor hun mistet både ektemann og seks år gamle datter i en bilulykke, var Ingvild lenge helt knust. Hun tilbrakte nesten et halvt år på en klinikk, orket ikke å se noen, men moren, Anne, var der tålmodig og snakket med henne hver dag. En dag tok hun mot til seg og sa:

Ingvild, firmaet til Stian er i ferd med å gå dukken. Eirik strever med å holde det i live, han ringte meg og ba meg si fra til deg. Det er bra Eirik er en ærlig mann, men

Noe våknet i øynene til Ingvild da hun hørte dette.

Ja, mamma, jeg må vel ta tak i noe, Stian ville vært glad om jeg fortsatte det han bygde opp. Det er bra jeg kan litt, han tok meg jo inn på kontoret sitt så ofte.

Ingvild gikk tilbake til jobben og klarte å redde familiebedriften fra konkurs. Men i hjertet lengtet hun sårt etter sin tapte datter.

Jenta mi, du burde kanskje vurdere å adoptere en jente fra barnehjemmet. En som har det enda vondere enn deg. Du kommer til å lette livet hennes, og det blir din vei til fred, sa Anne en dag.

Etter å ha tenkt grundig gjennom ordene til moren, innså Ingvild at hun hadde rett. Snart stod hun i døren på barnehjemmet, vel vitende om at hennes egen datter aldri kunne erstattes.

Synnøve hadde vært nesten blind siden fødselen. Foreldrene, begge høyt utdannet fra gode familier, hadde forlatt henne da diagnosen kom. Frykten for ansvaret ble for mye for dem. Feigheten finnes overalt også her.

Så Synnøve havnet på barnehjemmet, fikk navnet sitt der, lærte seg å lese og elsket eventyr. Hun drømte om at en dag ville kanskje en god fe komme også til henne.

Da Synnøve var nesten syv, kom feen en vakker, livlig, men dypt ulykkelig kvinne. Synnøve kunne ikke se henne ordentlig, men hun kjente godhet i stemmen. Da Ingvild kom til barnehjemmet, så bestyreren forundret ut. Hvorfor ville hun adoptere et sykt barn? Ingvild orket ikke forklare, svarte bare at hun hadde både midler og hjerte til å ta seg av et funksjonshemmet barn.

En ansatt kom med Synnøve, leide henne varsomt. Idet Ingvild så henne, forstod hun umiddelbart dette var hennes barn. Hun lignet en engel, med gyldne krøller og store, dype blå øyne øyne som ikke så.

Hvem er hun? spurte Ingvild lavt.

Dette er Synnøve, snill, rolig og full av kjærlighet, svarte barnehageansatte.

Synnøve er min, det er sikkert, sa Ingvild bestemt.

Kjærligheten mellom Ingvild og Synnøve vokste fort. Livet fikk mening igjen for Ingvild. Hun oppsøkte leger, ble fortalt at en operasjon kanskje kunne gi Synnøve noe syn tilbake, men da måtte hun bruke briller.

Ingvild klamret seg til håpet. Operasjonen ble gjort før skolestart, men Synnøve så fortsatt svært dårlig. Det var mulighet for en ny operasjon, men det måtte vente til hun ble eldre. Tiden gikk. Ingvild elsket Synnøve høyt, brukte mye tid sammen med henne. Bedriften blomstret, og Ingvild vakker og vellykket viet hele livet sitt til datteren.

Synnøve vokste opp til en utrolig vakker ung kvinne. Hun tok utdannelse, var takknemlig og ydmyk, og hadde allerede begynt å jobbe i morens firma. Ingvild var svært beskyttende; hun fryktet at noen ville utnytte Synnøves naivitet særlig på grunn av arven hun en dag skulle få. Hvis Ingvild ante urent spill, satte hun raskt foten ned.

Men kjærligheten fant veien til Synnøve også. Ingvild møtte Aleksander og kunne ikke se noe galt med ham. Forholdet blomsterte, og snart fridde Aleksander. Bryllupsforberedelsene pågikk, og seks måneder etter ekteskapet skulle Synnøve få sin siste sjanse til å få synet tilbake gjennom nok en operasjon.

Aleksander var tilsynelatende snill og omtenksom. Likevel hadde Ingvild en diffus uro, men dyttet tankene bort. En dag skulle de møte hotelldirektøren på Fjellkroa, hvor de planla bryllupet. Midt på dagen var det tomt i restauranten.

Ved bordet la Aleksander mobilen på bordet. Plutselig gikk alarmen på bilen hans, så han gikk ut. Synnøve satt alene, og telefonen hans ringte høylytt hun ville egentlig ikke svare, men telefonen ga seg ikke. Da hun svarte, runget stemmen til Aleksanders mor, Karin, gjennom høyttaleren.

Gutten min, nå har jeg funnet ut hvordan vi blir kvitt denne blinde Synnøve fort. Ei venninne i reisebyrået har to billetter dere drar til fjells etter bryllupet, sier du vil se fjellene. Få henne til å snuble slik at hun faller. Gå så til politiet og si hun forsvant. Gråt, krev leting, de kommer til å tro hun bare gikk seg vill. Slik blir du rik enkemann. Ellers rekker de å operere henne, og da blir det vanskeligere å bli kvitt henne. De pengene må du ikke la gå fra deg, skjønner du? Nå legger jeg på.

Karin la på. Synnøve kastet telefonen ned på bordet som om hun hadde brent seg.

Så de vil ta livet av meg både Aleksander og moren hans, tenkte hun desperat.

For et øyeblikk siden var Synnøve lykkelig, alt var klart til bryllup. Nå kom skrekk og vantro. Aleksander ante ikke at hun hadde hørt samtalen; hun ristet over hele kroppen og prøvde å samle seg da han kom inn igjen:

Rart, alarmen slo ut sikkert en katt, ingen merker på bilen. Han tok opp telefonen da den ringte igjen:

Ja? Jada, Rune, jeg er på vei, sa han og sukket. Beklager, må på kontoret umiddelbart.

Bare dra, hvisket Synnøve, jeg venter på mamma.

Synnøve ble sittende gråtende ved bordet. Da hun så Aleksanders rygg forsvinne, sendte hun melding til Ingvild.

Mamma, kom til restauranten med en gang, skalv stemmen hennes i telefonen.

Hva skjer, jenta mi? Jeg er straks der, hold ut.

Mens hun ventet, oppdaget restaurantlederen, Marit, henne.

Synnøve, hva er det? Hvor ble det av Aleksander? Dere skulle jo bestille salen

Det er greit, Marit. Mamma kommer straks, alt ordner seg. Aleksander ble kalt på jobb, svarte Synnøve.

Skal jeg hente deg te? Du ser ikke ut, sa Marit.

Ingvild satt allerede i bilen, bekymret over at Synnøve hadde ringt så opprørt.

Da hun kom, satte hun seg hos datteren.

Synnøve, jeg var så redd. Hva har skjedd?

Mamma mamma de vil drepe meg tårene trillet.

Hvem?! spurte Ingvild, forvirret.

Aleksander og moren hans. Jeg hørte det selv, hun ringte ham mens han var ute, og jeg tok telefonen. Hun fortalte at han skulle la meg falle i fjellet. De ville rekke det før du og jeg kunne ordne operasjon

Jenta mi, er du sikker? Går det bra med deg?

Jeg hørte alt selv, mamma, og Karin skjønte ikke at det var jeg som svarte. Aleksander dro på jobb, de vet ikke at jeg vet noe.

Ingvild ble stum av sjokk. De hadde tatt så feil av Aleksander. Hva skulle de gjøre? Mens de rådførte seg, ringte Aleksander.

Synnøve, har moren din kommet? Ble dere enige om salen?

Ingvild tok datterens telefon.

Hallo, Aleksander, så bra du ringer. Vi fant ut av alt; planene dine og moren din er ikke særlig smarte. Hør nå godt etter Vi vet om billettene til fjellet

Hva snakker du om? Hva slags planer og billetter svarte Aleksander, enten oppriktig forvirret eller en god skuespiller.

Om pengene, og fjellet, og hvordan Synnøve skulle “forsvinne.” Vi vet alt. Hvis denne telefonen havner hos politiet, blir samtalen gjenopprettet, skjønner du?

Det tok tid før Aleksander svarte:

Det var ikke meg, det var mor

Tydelig. Du er en elendig feiging, Aleksander. Ha det.

Neste dag forsvant Aleksander fra Oslo, skjelte ut moren for at hun ruinerte alt. Han tok en stor slump penger, og stakk av redd for at de skulle gå til politiet. Karin rømte også til en venninne i Bergen.

En sjokkerende oppvåkning å se med egne øyne

På øyeklinikken gjennomgikk Synnøve operasjonen som kunne forandre alt. Ingvild var der hele veien. Synnøve bar fortsatt bandasjen, men fikk sitte i solen på benken med moren ved sin side. Legen, Magnus, var ung og omsorgsfull han holdt øye med Synnøve etter at kirurgien var over. Han ble stadig mer rød i kinnene i hennes nærvær, og Ingvild betraktet ham nøye.

Da bandasjen ble tatt av, kom Magnus med en stor bukett roser. Synet vendte tilbake. For første gang kunne Synnøve betrakte verden slik den var og hun så Magnus, høy, lys, med milde grå øyne.

Jeg kan se, mamma, jeg kan faktisk se! hulket hun, og Magnus holdt henne trygt.

Fra nå av måtte Synnøve alltid bruke briller men det var helt greit.

Noen år gikk, og bryllupet mellom Magnus og Synnøve var et eventyr. Året etter kom en vidunderlig datter med farens grå øyne til verden. Synnøve var lykkelig; hun hadde en kjærlig og trofast ektemann som ville beskytte henne mot alt vondt.

Takk for at du leste og lykke til videre i livet!