Vi har bestemt at søtsaker er skadelig for deg, sa svigerdatteren og tok kaken av bordet, kaken jeg hadde bakt til min egen bursdag.
Ingrid, du bruker gryten min igjen? ropte Silje inn på kjøkkenet uten å banke på døra. Jeg ba deg jo om å la være å rote med greiene mine!
Silje, det er ikke din gryte, svarte Synnøve mens hun rørte i kremfyllet og unngikk å snu seg. Det er gryten min, den svigermoren min ga meg i gave da vi flyttet inn.
Usant! Det er min, jeg kjenner den på krøllene! Moren min ga meg en liknende!
Da har vi to like. Din er hjemme hos deg.
Silje gikk nærmere, grep tak i grytehåndtaket.
Gi den tilbake med en gang!
Silje, stopp! Jeg lager krem, den vil bli kornete hvis jeg slutter nå!
Jeg bryr meg ikke! Du låner alltid andres ting og later som om de er dine!
Synnøve trakk pusten dypt, slo av komfyren og trådte bort fra gryten.
Ta den, men kremfyllet er nå ødelagt.
Silje løftet gryten triumphert, så ned på bunnen og rynket pannen.
Her er en ripe som ikke er på min… greit, kanskje den også er din. Men neste gang, spør før du tar greier som tilhører meg!
Hun snudde seg og smalt døra bak seg. Synnøve stod midt på kjøkkenet, så på den mislykkede kremen og kjente tårene trenge på. I morgen var bursdagen hennes. Trettifem år. Hun hadde planlagt å bake en kake, invitere familien og feire rolig hjemme. Nå var kremen ødelagt, og humøret lika.
Pål kom hjem fra jobb den kvelden og fant Synnøve i kjøkkenet med en ny omgang krem.
Åja, du baker fortsatt? ga han henne et lett kyss på toppen av hodet. Det er sent.
Silje ødela kremen, måtte starte på nytt.
Kommer svigeren også inn? spurte Pål og hevet et øyenbryn. Synnøve, si til henne at hun skal ringe før hun stikker inn!
Jeg har sagt det. Hun hører ikke.
Da sier jeg det.
Ikke, avbrøt Synnøve mens hun rørte, uten å se på ham. Det blir bare verre. Hun blir sur og sier jeg prøver å snu deg mot henne.
Pål sukket og satte seg ved bordet.
Greit. Skal vi virkelig invitere alle i morgen? Eller holder vi det til to, stille?
Pål, jeg har allerede fortalt alle. Moren min kommer, din mor også, Silje med Ivar
Jeg vet. Silje kommer sikkert og roter igjen.
Hun roter ikke. Det er min bursdag.
Pål så tvilende ut, men Synnøve skjønte at han hadde rett. Silje var en konstant kilde til småtrøbbel.
Synnøve og Pål hadde møttes på kontoret. Hun leverte noen regnskapspapirer, han spurte om en film, og så var de gift etter et halvt år. Pål var snill, omsorgsfull og hardtarbeidende. Moren hans, Anne, hadde tatt imot svigerdatteren med åpne armer og gitt dem et vakkert porselenssett i bryllupet.
Silje, Påls storesøster, var tre år eldre, gift med Ivar, uten barn. Hun jobbet som rektorassistent på en skole, alltid streng og litt autoritær. Fra første møte inspiserte hun Synnøve fra topp til tå og sa:
Sånn, Pål, du har valgt selv. Håper du har en god husmor.
Deretter begynte hun å snike seg inn uten varsel, kikke i skap, stryke fingrene over hyller og kommentere støv og oppvask. Hun ga råd om matlaging, rengjøring og klesvalg. Synnøve taklet det først med tålmod, så med små kommentarer, men Silje tok det som personlige angrep. Hun klaget til moren, som ringte Pål og ba ham om å roe ned Synnøve.
Hun er bare en eldre bror som vil hjelpe, sa Pål.
Hun vil kontrollere! protesterte Synnøve.
Ikke dramatiser. Silje er bare energisk.
Synnøve mumlet at hun ville kalle det noe annet, men sa ingenting.
Kaken ble vakker: tre lag med jordbær og pisket krem, pyntet med friske bær. Synnøve satte den i kjøleskapet og la seg til å sove med en følelse av vel gjort.
Morgenen begynte med et ring fra svigermoren.
Hei, lille Synnøve, gratulerer med dagen! Ønsker deg alt det beste!
Tusen takk, Anne.
Vi tenkte, kanskje du slipper å bake? Du er jo så slank, du trenger ikke så mye sukker.
Synnøve klemte telefonen.
Jeg har allerede bakt.
Å, så bra. Da spiser vi jo ingen kake. Silje har sagt hun tar med frukt, så spiser vi det.
Anne, dette er min bursdag. Jeg vil ha kake.
Du kan spise den, så klart. Vi tenker bare på helsa di.
Anne la på. Synnøve følte seg som en liten brødboks som ble kastet i vinduet.
Ikke bry deg, sa Pål og la armen om skuldrene hennes. Moren er bare bekymret. Du har jo lagt på deg noen kilo i det siste.
Synnøve trakk seg fra omfavnelsen.
To kilo! To! Det er ikke deres sak!
Du vet hvordan hun er. La oss prøve å holde fred på bursdagen din.
Hun holdt kjeft. Hun hadde lært seg å sove med et smil, selv om hun var sint.
Gjestene ankom rundt fem. Først kom Synnøves mor, Marit, med en bukett nellik og en eske med sjokolade.
Gratulerer, jenta mi! klemte hun Synnøve. Hvordan går det?
Bra, mamma, svarte Synnøve og slapp litt av spenningen.
Du ser blek ut. Er du syk?
Nei, bare sliten etter all bakingen.
Trenger du hjelp?
Alt er klart, takk.
Deretter kom Anne og Silje med Ivar. Silje gikk rett til kjøkkenet, inspiserte rettene og ristet på hodet.
Synnøve, hvorfor så mange salater? Vi kommer aldri til å spise dem alle!
Ikke kritiser, sa Pål og satte frem en kanne med fruktsirup. Synnøve har gjort en innsats.
Jeg kommenterer bare fakta. Se, den salaten har blitt tørr. Du skulle ha dekket den med plast.
Synnøve dekket den i stillhet. Silje tok en skje, smakte på vinaigretten.
For mye eddik.
Silje, la oss bare sitte og feire. Ivar la en hånd på skulderen hennes. Kom igjen, la oss nyte dagen.
Jeg er bare ærlig, vil du ikke bli sint? Jeg vil bare lære deg å lage god mat.
Synnøve klemte nevene under bordet. Hun hadde laget mat siden hun var fjorten, hjulpet moren, bodde alene og klarte seg på egenhånd. Nå skulle Silje lære henne.
De satte seg, delte gaver. Marit ga et ullteppe, Anne ga et håndkle-sett, Silje og Ivar ga en bok om sunn mat.
Les denne, Synnøve, så får du vite alt om kalorier og usunne matvarer. la Silje boken foran henne.
Takk, tok Synnøve den og la den til side.
Du må lese den, det er viktig for helsa!
Jeg skal lese.
Etter salater og varme retter reiste Synnøve seg for å hente kaken. Hun tok den ut av kjøleskapet, la den på et serveringsfat og gikk mot bordet. Kaken stod der, høy og pyntet med brennende lys som Pål akkurat hadde stukket inn.
Oi, for et kunstverk! jublet Marit.
Ønsk deg noe! smilte Pål.
Synnøve skulle blåse ut lysene da Silje sto opp, gikk bort og tok fatet fra hendene hennes.
Vi har bestemt at søtsaker er skadelig for deg, sa hun rolig og bar kaken tilbake på kjøkkenet.
Synnøve stod med utstrakte armer, kunne ikke tro hva som skjedde. Stillheten hang i rommet.
Silje, hva i all verden gjør du?! ropte Pål.
Det som trengs, svarte Silje med kaken tilbake på kjøkkenet. Synnøve har gått opp i vekt, hun kan ikke ha kake. Vi har avtalt med moren at vi skal kutte ut alt usunt.
Dette er bursdagen hennes! Kaken er hennes!
Derfor tar vi den bort. Vi elsker henne, vi vil hennes helse.
Synnøve fant endelig stemmen.
Gi meg kaken tilbake.
Nei, lille Synnøve, avbrøt Anne. Vi er virkelig bekymret. Du har lagt på deg, du må passe på deg.
Jeg har gått opp to kilo!
Fire, korrigerte Silje. Jeg så det sist du var her, skjørtet ditt revnet i sømmene.
Skjørtet er gammelt!
Skjørtet er greit, men du er det som ikke er det. Synnøve, ikke bli sint, men vi må si sannheten. Du har blitt tykkere. Pål trenger ikke en sånn kone.
Silje! slo Pål med knyttneven i bordet. Stopp dette med en gang!
Hva skal jeg stoppe? Jeg sier sannheten! Du klaget i går på at Synnøve så dårligere ut!
Jeg mente ikke det!
Hva?
Pål ble rød i ansiktet og lot være å svare. Synnøve så på ham, og hjertet sank. Han hadde diskutert henne med Silje. Det betydde at han faktisk trodde hun var blitt tykkere.
Jeg forstår, sa Synnøve stille.
Ikke dramatiser, prøvde Anne å trøste. Vi mener det beste!
Det beste dere gjorde var å ødelegge bursdagen min, svarte Synnøve og reiste seg. Spis kaken selv, eller kast den. Jeg bryr meg ikke.
Hun gikk ut på soverommet, lå seg på sengen og sank ned. Ingen tårer, bare en tomhet. Bak døren hørtes stemmer. Pål snakket, Silje protesterte, Ivar prøvde å roe ned. Så smalt døren. Stillhet.
Det banket på soverommet.
Synnøve, åpne, ropte Pål.
Gå vekk.
Vær så snill, la oss snakke.
Jeg har ingenting å si til deg.
Jeg ville aldri såre deg. Jeg hadde ikke tenkt at søsteren skulle gjøre sånn.
Men du snakket om meg til henne, at jeg så dårlig ut.
Jeg sa ikke at du så dårlig! Jeg sa bare at du var sliten, mer stresset. Det er alt!
Og Silje tenkte jeg var tykk.
Hun tolker alltid ting på sin måte!
Synnøve åpnet døren, så på mannen sin.
Pål, jeg er lei. Lei av familien din, av deres omsorg som er som en kvelende klem. Jeg klarer ikke mer.
Hva vil du si?
Enten du setter grenser, eller så drar jeg.
Pål ble blek.
Synnøve, er du seriøs?
Helt alvorlig. Jeg vil ikke leve i et hus der jeg blir fortalt hva jeg skal spise, ha på meg, hvordan jeg skal se ut. Dette er min dag, min kake. Ingen har rett til å ta den fra meg.
Greit, jeg snakker med mor og søster. Jeg skal forklare at dette er for mye.
Du har forklart tusen ganger. Ingenting har endret seg.
Så hva vil du?
Velge. Enten meg, eller dem.
Pål stod der, forvirret, uten svar. Synnøve lukket døra, la seg på sengen og slappet av. Trøtt av den evige kampen, av å måtte bevise sin rett til å være seg selv.
Hun husket første gang Silje kom på besøk og begynte å lære henne å stryke skjortene hans. Synnøve hadde strøket skjorter siden hun var femten, hjulpet moren, levd på egenhånd. Silje tok over med sitt eget strykejern og viste «riktig» teknikk. Synnøve nølte, men sa ingenting. Senere lærte Silje henne å lage lapskaus, så til å dekke bordet, så til å velge gardiner. Alltid med en dommerstemme i bakgrunnen.
Men nå var kaken siste dråpen. Synnøve hadde brukt natten på den, lagt sjelen i den, ville glede seg selv og sine kjære. Silje tok den som om det var hennes rett å bestemme over andres eiendeler, over andres liv.
Synnøve gikk tilbake på kjøkkenet. Pål satt ved bordet, moren var også der.
Søtnos, sa Marit og klemte henne. Tilgi dem, de mente ikke å såre deg.
Mamma, de ødela feiringen min.
Jeg vet. Men Pål er god, han elsker deg. Hold ut for ham.
Jeg har holdt ut fem år. Nok er nok.
Hun åpnet kjøleskapet. Kaken sto fortsatt på hyllen, urørt. Silje hadde tatt den med seg, men ikke kastet den. Kanskje hun planla å ta den hjem.
Mamma, kom med meg, sa Synnøve og tok kaken ut.
Hvor?
Til deg. La oss spise kaken sammen.
Synnøve, men mannen
La ham sitte, tenk.
Marit nølte, men nikket så.
Greit, la oss gå.
De pakket kaken, kledde på seg og gikk fra leiligheten. Pål så på dem fra vinduet, men gikk ikke etter. Synnøve følte blikket hans bak seg, men snudde seg ikke.
Hos Marit satte de seg på kjøkkenbordet, skjærte kaken og lot teen renne.
Den er god, sa Marit. Veldig god.
Takk.
Synnøve, tenker du på å gå?
Jeg vet ikke, mamma. Jeg er bare så lei.
Jeg forstår. Men Pål er en god mann. Familien hans er spesiell.
Det er nettopp poenget. Han vil ikke endre noe.
Da må du endre. Eller gå.
Synnøve nikket. Moren hadde rett.
Hun kom hjem sent på kvelden. PPål ventet ved døren med et forsiktig smil, og for første gang på lenge lå både kake og fred på bordet.
