Mamma, hvorfor er du alltid sånn?! stemmen til Synnøve lå på kanten av et sammenbrudd. Hver gang er det det samme!
Synnøve, jeg vil bare hjelpe! hørtes moren min, Karin, i telefonen. Bjørn er en god mann, hvorfor gjør du ham ulykkelig?
Jeg gjør ham ikke ulykkelig! Jeg ba bare ham om å ikke legge de skitne sokkene på gulvet! Det er jo helt greit!
Å, jenta mi, du er for kranglete! Sånn er alle menn, du må bare venne deg til det! Min far var også sånn…
Ikke snakk om bestefar! Jeg vil ikke høre at ei kvinne må tåle alt! Må tåle, må tåle! Hva skal mannen tåle?!
Synnøve holdt telefonen tett mot øret og gikk i sirkler rundt leiligheten. Bjørn hadde dratt på oppdrag om morgenen, og jeg hadde håpet på en rolig dag, men Karin fant som vanlig en unnskyldning for å ringe og gi livslekser.
En mann skal tjene penger, og en kvinne skal holde hjemmet rent, sa moren streng. Jeg har hele livet ryddet etter faren din, og vi har klart oss fine.
Mamma, jeg jobber også! Full arbeidsdag! Jeg tjener like mye som Bjørn! Hvorfor skal jeg da også rydde etter ham som om han var et barn?!
Fordi du er hans kone. Sånn er vår rolle. Ikke vær så sint på gamle damen. Jeg ønsker deg alt godt.
Synnøve sukket, knyttet nesebroen med fingrene og fortsatte å gå i sirkel.
Jeg vet, mamma. Jeg er bare så sliten. Veldig sliten.
Da ta en pause. Sett ryddingen til side, legg deg ned.
Jeg kan ikke. Det er så rotete at øynene gjør vondt.
Vi avsluttet samtalen, og Synnøve kastet telefonen på sofaen. Hun så seg rundt. Leiligheten trengte virkelig en grundig opprydning. Før avreise hadde Bjørn laget et ekte kaos klær overalt, en haug med urensket oppvask på kjøkkenet, og i badet lå barberseriene spredt i vasken.
Synnøve trakk opp ermene, grep en klut og begynte på kjøkkenet, vasket tallerkener, kopper og panner systematisk. Deretter tørket hun av bordene, støvsøkte teppet, og ved kvelden hadde hun kommet til soverommet.
Sengen var uryddig, dynen lå på gulvet, putene var kastet rundt. Hun rev av lakenet for å sende det i vask. Bjørn sov alltid urolig, rullet seg rundt og kastet dynen av seg. Det hadde hun blitt vant til.
Da hun dro lakenet ut, satte det seg fast. Synnøve bøyde seg ned og kikket under sengen. I et støvete hjørne sto en eske en enkel pappeske, en gang brukt til sko, tettet med plastfolie.
Hun tok den opp, børstet bort støvet. Esken var tung, og det raslet inni. På lokket var det ingen merkelapper.
Hva er dette? mumlet Synnøve til seg selv.
Hun hadde aldri sett denne esken før. Bjørn hadde aldri nevnt at han oppbevarte ting under sengen. Nysgjerrigheten tok over.
Hun rev av plastfolien, åpnet lokket. Inni lå kvinnelige plagg. En lysrosa bluse med blonder, en silkehvit skjerf i blått mønster, mørkebrune lærhansker, en lærinnbunden notatbok, en gammel parfymeflaske med slitt etikett.
Synnøve tok blusen ut. Størrelsen var for stor hun bruker størrelse 44, men dette var tydelig 46 eller 48. Stilen passet ikke henne; hun foretrekker stramme skjorter og formelle kjoler. Blusen var gammeldags, med rynker og frynser.
Parfymen luktet tungt og søtt, en eksotisk duft hun aldri hadde brukt. Hun foretrakk lette blomsterdufter.
Hjertet banket fortere. Utenomlige ting. Kvinnelige ting under sengen til mannen hennes.
Synnøve bladde i notatboken. På første side, med tydelig kvinnelig håndskrift, sto: «Dagbok til Maren».
Maren? Hun bladde videre. Notatene var korte, fragmenterte, datert. Den siste var fra 15. mars. Kalenderen viste at det var åtte måneder siden.
«I dag ringte han ikke. Han lovet, men ringte ikke. Jeg venter, men han er stille. Det gjør vondt.»
Hun vendte siden bakover.
«Møttes på kafe. Han snakket om fremtiden, at alt ville endre seg. Jeg tror ham. Jeg vil tro.»
En annen oppføring en uke tidligere:
«Han ga meg dette skjerfet. Sa at blått sto meg. Jeg er lykkelig.»
Synnøve lukket notatboken, slapp den tilbake i esken. Hendene skalv. Tankene hamret. Bjørn. Hans Maren.
Hun tastet Bjørns nummer. Lange pip. Han svarte ikke. Hun prøvde igjen, og igjen. På femte forsøk kom han på.
«Hallo? Synnøve, hva skjer?» stemmen hans var døsig og irritert.
«Hvem er Maren?!» ropte hun.
Stille. Langtidsstillhet.
«Hva?»
«Maren! Hvem er hun?! Jeg fant en eske under sengen! Med hennes eiendeler! Med dagboken!»
Etter en pause sukket han tungt.
«Synnøve, jeg kan ikke snakke nå, sa han lavt. Jeg kommer tilbake i morgen, så kan vi snakke.»
«Nei! Nå! Forklar meg nå!»
«Ikke over telefon. I morgen,» la han på.
Synnøve så på telefonens skjerm, kunne ikke tro det. Han hadde bare lagt på. Hun ringte igjen nummeret var utilgjengelig. Bjørn hadde slått av telefonen.
Hun falt på sengen, holdt ansiktet i hendene. Tårene strømmet, brente. Bjørn hadde vært utro. I alle år de bodde sammen, hadde han møtt en Maren, gitt henne gaver, gått på kafe, lovet fremtiden.
Hun gråt til tårene tørket, så på seg selv i speilet: blekt ansikt, røde oppsvulmede øyne, rotete hår. Et sørgelig syn.
Hun gikk tilbake til soverommet, tok esken igjen, gikk gjennom innholdet: bluse, skjerf, hansker, parfymeflaske, dagbok. Alt var slitt, brukt. Blusen var nesten falmet på skuldrene, hanskene tynnet på fingertuppene.
Hun leste dagboken på nytt, fra begynnelsen. Første oppføring, tre år tilbake:
«Møtte ham i parken. Snakket om bøker. Han er smart, velutdannet. Jeg likte ham.»
Tre år før de hadde vært gifte i fem år da. Så han hadde vært utro nesten hele ekteskapet.
Hun fortsatte. Notatene var rørende, naive. Maren hadde forelsket seg i Bjørn, skrev om hvert møte, hver drøm, hver håp. Han lovet «snart», «senere», «når tiden kommer», men aldri om brudd.
De siste notatene var triste.
«Han ringer sjeldnere. Sier han er opptatt, sliten, problemer på jobben. Jeg forstår, men det gjør vondt. Jeg vil være der, men han holder meg ute.»
«I dag kom jeg for sent til møtet. Ventet i to timer. Han skrev at han hadde hastesaker. Glemte meg.»
«Jeg er lei av å vente. Lei av å tro. Kanskje det er på tide å slippe taket. Men hvordan?»
Den siste oppføringen var den fra 15. mars den samme som hun hadde lest først.
Synnøve lukket dagboken, satte den tilbake i esken, satte seg på gulvet mot sengen. Hva nå? Skilsmisse? Konflikt? Tilgivelse? Hun visste ikke. Hun satt bare i den tomme leiligheten, klemte knærne og så på ett punkt.
Natten gikk uten søvn. Hun vendte og dreide seg, gikk rundt i leiligheten, la seg ned igjen. Om morgenen gjorde hovedpinen vondt, øynene klemt sammen.
Bjørn kom hjem rundt middag. Han åpnet døren med nøkkelen, slapp sekken i gangen. Synnøve satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe. Esken sto på bordet.
«Hei», sa Bjørn lavt.
Synnøve svarte ikke, bare så på ham.
Han satte seg overfor henne, så på esken.
«Har du lest?» nikket han mot dagboken.
«Lest.»
«Alt?»
«Alt.»
Bjørn strøk ansiktet, sugde inn et pust.
«Synnøve, dette er ikke som du tror.»
«Hva tror jeg? At du har vært utro i tre år? Møtt en Maren, lovt henne fremtiden, mens du bodde med meg?»
«Nei, det var ikke utroskap.»
«Hva da? Vennskap? Tilfeldig kjennskap?!»
«Maren er min første kone,» pustet Bjørn.
Synnøve stivnet. Kaffen falt fra koppen, sølte på bordet.
«Hva?»
«Min første kone. Vi giftet oss da jeg var tjueén. Hun var nitten. Vi bodde ett år sammen, så skilte vi oss.»
«Du har aldri sagt du var gift!», ropte hun. «Aldri! Jeg spurte, du sa nei!»
«Fordi det gjorde vondt. Veldig vondt,» senket han hodet. «Maren ble syk. Kreft. Vi skilte oss fordi hun ikke ville at jeg skulle bruke livet mitt på henne. Hun sa jeg skulle finne en ny, bli lykkelig. Så jeg dro.»
Synnøve sto uten ord. Bjørn fortsatte:
«Jeg ville ikke skilles. Jeg lovte at jeg ville bli ved hennes side, men hun presset til skilsmisse selv, jeg rakk ikke å gjøre noe. Jeg dro, hun ble igjen.»
«Og så?»
«Jeg prøvde å leve videre. Jobbet, møtte kvinner, men ingenting var riktig. Etter noen år møtte jeg deg. Jeg forelsket meg. Giftet meg. Trodde jeg kunne glemme.»
«Men du glemte ikke,» avsluttet Synnøve.
«Ikke glemte,» nikket han. «Maren tok kontakt for tre år siden. Hun skrev at hun ville møtes. Jeg dro. Hun var friskere. Sykdommen hadde gått ned, legene ga håp. Men hun var eldre, sliten, med en dyp sorg i blikket.»
Bjørn svelget.
«Vi begynte å treffes. Bare å snakke, drikke kaffe, gå tur. Hun fortalte om behandlingen, om hvor ensomt det hadde vært. Jeg holdt det skjult for deg. Jeg var redd for å såre deg.»
«Derfor skrev hun i dagboken at hun forventet framtiden med deg,» svarte Synnøve bittert. «Hun trodde dere skulle bli sammen igjen.»
«Ja,» nikket han. «Jeg løy for henne. Jeg møtes, støtter, gir gaver. Men aldri mer enn det. Jeg sverger, Synnøve, jeg har aldri hatt et fysisk forhold til henne.»
«Men emosjonelt har du vært med henne,» sa hun, tårene truet igjen. «Du elsket henne.»
«Elsket. Elsker. Hun er en del av livet mitt, av historien min. Men jeg elsker også deg. På en annen måte, men likevel.»
«Hva med henne nå? Hvorfor stopper dagboken?»
Bjørn nølte, så så rolig.
«Hun døde for åtte måneder siden. Sykdommen kom tilbake. Legene klarte ingenting. Alt skjedde veldig raskt.»
Synnøve presset ansiktet i hendene. Det var vanskelig å forstå: Bjørn hadde støttet sin døende ekskone, samtidig som han levde med henne, Synnøve, i samme seng, og sa «jeg elsker deg».
«Hvorfor fortalte du meg ikke?», spurte hun gjennom tårene. «Hvorfor holdt du det skjult?»
«Fordi jeg var redd. Redd for at du skulle gå fra meg. Jeg visste at jeg handlet feil, at jeg lurte dere begge. Men jeg kunne ikke la Maren være alene.»
«Så du valgte å lure,», sa Synnøve. «Å spille dobbelspill.»
«Jeg spilte ikke! Jeg prøvde bare å redde noe!», ropte Bjørn. «Maren hadde kun ett år igjen, jeg visste det! Legene sa maks ett år. Jeg ville gi henne den siste tiden med håp, tro, støtte!»
«På min bekostning?!», skrek hun. «Du ga henne håp, men meg løgn! Tre år har du løyet om jobb, om oppdrag, mens du var med henne!»
«Jeg var ikke der! Bare en eller to ganger i uka, et par timer!»
«Men du tenkte på henne! Elsket henne! Og kom til meg som en reserve!»
«Du er ikke en reserve!», brøt Bjørn. «Du er min kone! Jeg valgte deg! Jeg giftet meg med deg! Jeg lever med deg! Maren er fortiden!»
«Fortiden du har stående i en eske under sengen!», svarte Synnøve. «Fortiden du aldri lot gå!»
De stod og pustet tungt, så på hverandre.
«Jeg vet ikke hva jeg skal si,» begynte Bjørn til slutt. «Jeg er skyldig i alt. Jeg skulle ha vært ærlig fra starten. Jeg var redd, og nå har jeg mistet tilliten din. Tilgi meg, om du kan.»
Synnøve gikk langs bordet, tok esken.
«Hvorfor beholder du dette?», spurte hun. «Hvis hun er død, hvorfor trenger du hennes ting?»
«Dette er alt som er igjen av henne,» svarte Bjørn. «Da hun døde, tok jeg noen ting fra leiligheten hennes: blusen jeg ga henne, skjerfet, hanskene, parfymen, dagboken hun skrev for meg, så jeg kunne lese den etterpå. Jeg kunne ikke kaste det. Jeg gjemte det under sengen så du ikke skulle finne det.»
«Men jeg fant det,» svarte SSynnøve la esken på kommoden, bestemte seg for å starte på nytt med Bjørn, men med ærlighet som den nye rettesnor.
