Husker jeg? Kan ikke glemme! – Pola, det er en ting … Du husker min utenomekteskapelige datter Nastja? – mannen min snakket i gåter, og det gjorde meg urolig. – Husker jeg? Hvordan skulle jeg kunne glemme! Hva er det nå? – Jeg satte meg på stolen og ventet på trøbbel. – Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette … Nastja trygler oss om å ta imot hennes datter, altså mitt barnebarn, – mumlet mannen min. – Hvorfor i all verden, Aleksander? Og faren til barnet? Er han sporløst forsvunnet? – Nå ble jeg nysgjerrig, dette begynte å bli spennende. – Greia er… Nastja har ikke lenge igjen å leve. Hun har aldri hatt noen mann. Moren giftet seg for lengst med en utlending og bor i USA – de har ikke kontakt, de er bitre uvenner. Og hun har ingen andre slektninger… Det er derfor hun spør nå, – Aleksander vrir seg og ser ikke på meg. – Og? Hva har du tenkt å gjøre? – Jeg hadde allerede bestemt meg for hva jeg skulle gjøre. – Derfor spør jeg deg, Pola. Hva du bestemmer, det følger jeg, – endelig løftet Aleksander blikket og så spørrende på meg. – Så elegant! Du tuklet det til i ungdommen, og nå er det jeg, Pola, som skal ta ansvaret for et barn som ikke er mitt? – Jeg ble sint av mannens unnfallenhet. – Pola, vi er jo familie. Vi må ta dette valget sammen, – Aleksander prøver seg på forlik. – Jaha, nå passer det å minne om fellesskapet! Da du rotet rundt med andre damer, rådførte du deg ikke med kona di, eller? – Tårene presset på, og jeg løp ut av rommet. … På skolen var jeg sammen med Valter fra klassen, men da den nye gutten Aleksander begynte i klassen, glemte jeg alt og alle. Valter ble dumpet, Aleksander begynte å følge meg hjem, ga meg blomster – og etter én uke… mistet jeg jomfrudommen. Jeg ble hodestups forelsket i Aleksander resten av livet. Vi ble ferdige på videregående, og Aleksander ble sendt til forsvaret. Jeg gråt og gråt på stasjonen da jeg tok farvel. Vi skrev brev i et år, så kom Aleksander hjem på perm. Jeg visste knapt hvordan jeg skulle oppføre meg for å glede ham. Han lovet meg ekteskap om et år – han mente allerede at jeg var kona hans. Etter at han dro tilbake, ventet jeg på ham, følte meg forlovet. Så, etter et halvt år, kom brevet: Aleksander hadde funnet kjærligheten i leiren og skulle aldri hjem igjen. Men jeg hadde allerede barn i magen, hans barn. Så mye for giftermål! Som bestemor pleide å si: Stol aldri på grøten før den står på bordet. … Tiden kom, sønnen min Ivan ble født. Valter tilbød hjelp, og i all fortvilelse tok jeg imot. Ja, jeg hadde forhold til Valter. Jeg trodde aldri jeg ville se Aleksander igjen. Så plutselig en dag sto han i døra. Valter åpnet. Ivan begynte å gråte, klamret seg til Valter… – Går det an å komme inn? – spurte Aleksander, forbauset. – Jaja, kom inn, da, – Valter slapp ham motvillig inn. – Er det mannen din? – spurte Aleksander sjalu. – Hvorfor spør du? Hva gjør du her? – Jeg var sint og forvirret. – Jeg savnet deg, Polina. Du har fått deg familie. Du ventet ikke på meg, altså. Vel, jeg går. Beklager at jeg forstyrret idyllen, – Aleksander gjorde seg klar til å forlate huset. – Vent nå litt, Aleksander! Hvorfor kom du hit? For å rippe opp i alt? Valter hjelper meg, og forresten, det er han som oppdrar din to år gamle sønn … – Prøvde å holde igjen Aleksander – kjærligheten til ham var fortsatt der. – Jeg er tilbake for å vinne deg tilbake, Polina. Vil du ta meg imot? – Aleksander så håpefullt på meg. – Kom nå, vi skal spise middag, – hjertet mitt sang – han kom tilbake, altså har han ikke glemt meg likevel. Valter ble avvist igjen. Ivan trengte sin ordentlige far, ikke en stefar. Senere giftet Valter seg med ei snill dame med to barn fra før. … Flere år gikk. Aleksander klarte aldri å elske Ivan som sin egen. Han trodde alltid gutten var Valters. Han brydde seg ikke om ham. Og uansett, Aleksander var tøysegutt – falt stadig for damer, og jeg gråt, men fortsatte å elske og holde familien samlet. Å elsker er også å leve lykkelig uvitende – jeg trengte ikke lyve eller dikte opp forklaringer, jeg bare elsket ham. Han var mitt solskinn. Av og til ønsket jeg å slutte å elske ham, dra min vei. Men hvor skulle jeg gå? Uten meg ville han gått til grunne. … Aleksander mistet moren som fjortenåring. Kanskje derfor lette han etter kjærlighet utenfor hjemmet. Jeg tilga ham, alltid. En gang kranglet vi skikkelig og jeg kastet ham ut. Etter en måned oppdaget jeg at han hadde funnet seg en ny kjæreste. Takk være tanten hans fikk jeg vite hvor hun bodde, og jeg gikk dit. – God dag! Kan jeg treffe Aleksander? – Ville være høflig, men jenta smalt døra igjen. … Aleksander kom tilbake etter et år. Og den jenta – hadde født en datter, Nastja. Hele livet har jeg bebreidet meg for at jeg en gang kastet ham ut. Kanskje ville han aldri fått barn med henne hvis ikke. Jeg ble ennå mer underdanig, elsket ham enda mer. Vi snakket aldri om offisielle datteren hans, Nastja. Det var et tabu. Best å late som ingenting. Barn med en annen… sånt skjer. Så gikk årene. Aleksander slo seg mer til ro, ble snillere, holdt seg for det meste hjemme. Sønnen vår giftet seg tidlig, fikk tre barnebarn. Og nå… Nå dukket altså utenforbi-datteren opp etter mange år. Ber oss ta vare på datteren hennes. Hva skal man si til Ivan om at en fremmed liten jente flytter inn? Han vet jo ingenting om pappas sprell i ungdommen. … Men – vi tok til oss fem år gamle Alina som fosterbarn. Nastja gikk bort, tretti år gammel. Graven hennes er overgrodd, livet går sin gang. Aleksander tok seg en prat med sønnen. Ivan hører farens bekjennelse og sier: – Foreldre, det som har skjedd, har skjedd – jeg dømmer dere ikke. Jenta, det er jo vårt blod. Vi må ta henne inn. Vi pustet ut – gutten vår har hjertet på rett sted. … Nå er Alina seksten år. Hun forguder “bestefar Aleksander” og kaller meg bestemor, sier hun ligner meg som ung. Alt jeg kan si er: Ja, helt enig …

Husker jeg? Jeg kan umulig glemme!

Paula, det er noe jeg må snakke med deg om… Vel, husker du min utenomekteskapelige datter, Marthe? min mann snakket i gåter, og jeg kjente uroen bre seg i meg.

Om jeg husker? Slike ting glemmer man ikke. Hva er det nå da? Jeg satte meg på stolen og forberedte meg på dårlige nyheter.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det… Marthe trygler meg om å ta til oss datteren hennes, altså mitt barnebarn, mumlet Øyvind.

Hva i all verden, Øyvind? Hvor er mannen til Marthe da? Jeg kjente nysgjerrigheten og irritasjonen stige.

Du skjønner, Marthe har ikke lenge igjen. Hun har aldri hatt noen mann. Moren hennes giftet seg med en amerikaner for lenge siden og bor i USA. Marthe har ingen kontakt med henne, de har vært uvenner i årevis. Andre slektninger har hun ikke. Derfor spør hun oss, Øyvind rødmet og så ned.

Og du? Hva tenker du å gjøre? Jeg visste allerede hva jeg kom til å foreslå.

Jeg rådfører meg med deg, Paula. Vil du det, så blir det sånn, Øyvind kikket endelig spørrende på meg.

Så det er sånn, ja. Du rotet deg bort i ungdommen, men det er jeg som må ta ansvar? Jeg kjente sinne boble i meg.

Paula, vi er jo familie. Det her må vi avgjøre sammen, Øyvind prøvde seg.

Ja, nå passer det å være felles. Men da du snek deg til sidesprangene dine, rådførte du deg ikke med meg. Jeg er tross alt kona di! Jeg snufset og gikk ut av rommet med tårer i øynene.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, var jeg sammen med klassekameraten Petter. Men da den nye gutten, Øyvind, begynte i klassen, glemte jeg Petter helt. Han ble fort kastet på dør. Øyvind fikk opp øynene for meg, fulgte meg hjem, ga meg blomster han plukket på kirkegården, og etter en uke endte vi opp i sengen sammen. Jeg sa ikke et ord; jeg hadde forelsket meg hodestups. Vi fullførte skolen, og Øyvind måtte i militæret i Tromsø. Jeg gråt på perrongen da han dro.

Vi brevvekslet i et år, og så kom han hjem på perm. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle te meg av glede. Løp etter ham som en glad valp og sugde til meg hvert blikk, mens Øyvind visket lovnader:

Paula, jeg kommer hjem om et år, så gifter vi oss! Men for meg er du allerede min kone.

Når han sa sånt, kjentes det hele som ren lykke, sånn ble det hele livet. En eneste søt tanke eller blikk fra Øyvind, så smeltet jeg som snø i mars.

Så reiste Øyvind igjen, og jeg ventet på ham med lengsel, overbevist om at jeg var hans forlovede. Men etter et halvt år fikk jeg brev. Øyvind skrev at vi måtte gjøre det slutt; han hadde funnet den store kjærligheten der oppe og ville aldri komme hjem.

Og i mellomtiden sparket det en liten gutt under hjertet mitt. Bryllup ble det ikke snakk om. Som mormor alltid sa:

Ikke stol på havren før den er i sekken.

Tiden kom, og jeg fikk lille Iver. Petter, min eks, tilbød seg å hjelpe og jeg takket ja, for hva skulle jeg ellers gjøre? Ja, vi kom nær hverandre. Jeg hadde få forhåpninger om å se Øyvind igjen.

Han forsvant ut av livet mitt, ga ikke lyd fra seg før han plutselig sto i døren en dag. Petter åpnet, og der sto Øyvind.

Kan jeg komme inn? Øyvind så overrasket ut.

Jaja, kom igjen da, Petter lot ham motvillig slippe inn.

Iver merket spenningen og klamret seg til Petter.

Petter, ta deg en tur med Iver, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Petter og Iver gikk ut.

Er det mannen din? Øyvind spurte sjalu.

Hva angår det deg? Hvorfor er du her? Jeg var irritert og ante ingenting om Øyvinds motiv.

Savnet deg, Paula. Men jeg ser at du har etablert deg. Familie og alt. Da lar jeg dere være i fred. Beklager å ha forstyrret idyllen, Øyvind var på vei ut.

Vent, Øyvind. Hva vil du egentlig? Vil du bare såre meg? Petter hjelper meg, han oppdrar din sønn, jeg prøvde å stoppe ham. Følelsene for Øyvind var ikke helt borte.

Jeg har kommet tilbake, Paula. Vil du ha meg? Øyvind så på meg med et glimt av håp.

Kom inn, det er straks middag, hjertet spratt, en bølge av lykke slo inn over meg. Han hadde kommet tilbake. Kan hende hadde han ikke glemt meg.

Petter, stakkar, fikk avskjed igjen. Iver trengte sin biologiske far, ikke en stefar. Senere fant Petter kjærligheten med en god kvinne med to egne barn.

Årene gikk. Øyvind klarte aldri å gi Iver farskjærlighet. Han behandlet ham som en fremmed og var sikker på at Iver var Petters sønn.

Han brant ikke for sønnen. Jeg kjente det i ryggmargen. Slik var Øyvind: Rask til å tenne, rask til å gå videre. Han var notorisk utro både med venninner og venninners venninner. Jeg gråt, men klamret meg fast, passet på familien vår.

Kanskje var min situasjon enklere enn hans. Den som elsker, lever i lykkelig uvitenhet. Jeg slapp å lyve og finne på bortforklaringer. Jeg elsket bare; Øyvind var alt for meg. Av og til hadde jeg lyst til å forlate ham. Men om natten kjeftet jeg på meg selv for slike tanker. Hvor skulle jeg gå? Finne en ny Øyvind? Han ville jo ikke klare seg uten meg jeg var både elskerinne, kone og mor for ham.

Øyvind mistet sin egen mor da han var fjorten. Hun døde stille en natt. Kanskje derfor har han aldri funnet nok varme hos én kvinne. Jeg har alltid tilgitt han alt, syntes synd på ham. En gang hadde vi en skikkelig krangel. Jeg jaget ham ut; han flyttet til slekta si.

En måned gikk, jeg husket knapt hvorfor vi var uvenner, men Øyvind kom ikke hjem. Jeg måtte til slutt oppsøke familien hans. Tanten hans ble overrasket:

Paula, hvorfor vil du ha Øyvind? Han sa at dere hadde skilt lag. Nå har han fått seg ei ny.

Hun ga meg adressen. Jeg dro bort.

God dag, kan jeg få snakke med Øyvind? Jeg prøvde å være høflig.

Jenta smilte spydig og smelte døren igjen rett foran meg. Jeg gikk hjem, taus.

Øyvind kom tilbake et år senere. I mellomtiden hadde han fått datteren Marthe med den nye kjæresten. Jeg har alltid klandret meg selv for at jeg kastet ham ut. Da hadde kanskje ikke den jenta fått klørne inn i ham og født Marthe. Siden har jeg vært overbærende, forsøkt å gjøre Øyvind lykkelig.

Vi snakket aldri om Marthe. Det var et tabu, som om hele livet vårt ville rase sammen med bare én setning.

Gjorde det så mye da at han fikk et barn utenfor ekteskapet? Slikt skjer vel. Slike jenter klarte ikke å holde seg unna andres menn.

Årene gikk. Øyvind ble roligere, mildere, satt mest hjemme og så på TV. Vår egen Iver giftet seg ung og ga oss tre barnebarn. Så, plutselig

Marthe, Øyvinds utenomekteskapelige datter, tok kontakt etter mange år. Hun ber om at vi skal ta til oss jenta hennes.

Man får seg noen runder med tankene. Hvordan skulle vi forklare Iver en fremmed jente i huset, når han ikke visste om farens sprell i ungdommen?

Uten å nøle tok vi fosteromsorg for fem år gamle Alina. Marthe døde, bare tretti år gammel. Jorden gror over graver, men livet ruller videre.

Øyvind tok mann til mann-praten med Iver. Sønnen vår konkluderte rolig da han hadde hørt alt:

Mamma, pappa det som har vært, det har vært. Jeg er ikke her for å dømme. Selvfølgelig tar vi imot henne; hun er jo familie.

Vi pustet lettet ut. Guttungen vår har hjertet på rett plass.

Nå er Alina blitt seksten. Hun forguder farfar Øyvind og har alltid et smil eller en hemmelighet å dele med ham; meg kaller hun bestemor, og sier at hun ligner på meg fra mine yngre dager. Jeg protesterer aldri.

Når jeg ser tilbake, kjenner jeg at familieliv ikke handler om blod alene, men om å vise kjærlighet, tilgivelse og å holde sammen samme hva som har skjedd. Det er min livsvisdom.