Vinteren hadde lagt et mykt teppe av snø over gårdsplassen til Anders, men hans trofaste hund Graf, en diger schæfer, oppførte seg merkelig. I stedet for å krølle seg sammen i den store hundehytta Anders hadde bygget for ham med kjærlighet forrige sommer, insisterte Graf på å sove ute rett i snøen. Anders så på ham fra vinduet og kjente et stikk i brystet — Graf hadde aldri vært slik før. Hver morgen, når han gikk ut til ham, så Anders hvordan Graf fulgte ham med et spent blikk. Med én gang han nærmet seg hundehytta, stilte Graf seg foran inngangen, knurret lavt og sendte ham et bedende blikk, som om han sa: «Vær så snill, ikke gå inn der.» Denne oppførselen, så uvanlig for vennskapet deres gjennom alle år, fikk Anders til å undre — hva skjulte hans beste venn? Beslutsom på å finne ut sannheten la Anders en liten plan. Han lokket Graf inn på kjøkkenet med et saftig kjøttstykke. Mens hunden, låst inne i huset, bjeffet så det ljomet i vinduene, lirket Anders seg bort til hundehytta og satte seg på huk for å kikke inn. Hjertet hans stoppet et øyeblikk da øynene vennet seg til mørket og han så noe som frøs ham til is … … Der inne, oppkrøpet i et teppe, lå en liten kattunge — skitten, halvveis frossen og knapt i stand til å puste. Øynene var så vidt åpne, og kroppen skalv av kulde. Graf hadde funnet den et eller annet sted, og heller enn å jage den bort eller forlate den, hadde han gitt den ly. Han sov ute for ikke å skremme den — og voktet inngangen som om hytta rommet en verdifull skatt. Anders holdt pusten. Han rakte varsomt hendene inn, løftet den lille skapningen og holdt den tett mot brystet. I samme øyeblikk kom Graf løpende og trengte seg inntil skulderen hans — ikke knurrende, men forsiktig, klar for å hjelpe. — Du er en god gutt, Graf… — hvisket Anders og klemte kattungen inntil seg. — Bedre enn mange mennesker. Fra den dagen bodde det ikke lenger bare to venner i gården, men tre. Og den hundehytta, bygget med kjærlighet, fikk tilbake sin mening — et lite hjem for reddede sjeler.

Vinteren hadde lagt et mykt teppe av snø over tunet til Erlend, men den trofaste hunden hans, Fenris, en diger norsk elghund, oppførte seg sært.

Istedenfor å krølle seg sammen i den store hundehytta Erlend hadde snekret med kjærlighet forrige sommer, insisterte Fenris på å sove ute, rett i snøen. Erlend sto ofte bak kjøkkenvinduet og så ut, med en snikende uro i brystetFenris hadde aldri vært slik før.

Hver morgen, når Erlend gikk ut, møtte Fenris blikket hans anspent. Så snart Erlend nærmet seg hytta, stilte Fenris seg bestemt mellom ham og døra, knurret lavt og så på ham med et bønnfallende blikk, som om han sa: «Vær så snill, ikke gå inn der.» Det merkelige oppførselen, så annerledes fra deres nære vennskap gjennom årene, satte tankene i svinghva skjulte Erlends beste venn?

Erlend bestemte seg for å finne ut av det. Han la en planlokket Fenris inn på kjøkkenet med en bit brunost og noen grillpølser. Mens hunden klorte på verandadøra og hylte ut sin lengsel, snek Erlend seg mot hytta, satte seg på huk og tittet inn i mørket der inne. Hjertet hans frøs til is idet blikket vennet seg til natten og han skimtet noe underlig

Inni, tett pakket i et ullpledd, lå en bitteliten kattungeskitten, forfrossen og knapt pustende. Øynene var knapt åpne, kroppen skalv av kulde. Fenris hadde funnet den et sted og, i stedet for å jage den bort eller la den være, hadde han beskyttet den. Derfor sov han ute, for ikke å skremme pusen, og voktet døra som om det var en skjult skatt.

Erlend holdt pusten. Forsiktig rakte han inn hendene, løftet den lille skattekisten og trykket den mot brystet sitt. I det samme løp Fenris bort og la hodet mot skulderen hansstille, varsomt, klar til å hjelpe.

Du er en god hund, Fenris hvisket Erlend, mens han trygt holdt om kattungen. Bedre enn de fleste mennesker.

Etter denne natten var de ikke lenger bare to venner på tunet, men tre. Og den hytta, bygget med kjærlighet, fant tilbake til formålet sittet lite hjem for reddede sjeler.