Så, arbeidsledig, har du våknet? mumlet jeg til meg selv da jeg så Synnøve i speilet. Hun så ut som om hun hadde mistet alt: ingen alarm, ingen planer, bare et tomt kjøkken og et tomt hode. Kjøleskapet surret som om det prøvde å fylle stillheten. Kaffen var brukt opp, tannkremen liksom forsvunnet. Alt som var igjen, var en gammel pledd, en slitt paraply og en skarp følelse av at livet hadde begynt å falle fra hverandre for lenge siden. I går ble det bare offisielt.
Ingen tårer. Vi reiser oss og finner på noe. Kanskje en liten tur. sa hun til seg selv. Hun gravde frem en gammel reisebag fra skapet, den samme hun pleide å bruke på forretningsreiser: slitt i kantene, glidelåsen som aldri helt lukker, duften av hoteller med teppe. Merkelig nok ga den henne en liten ro.
Tre dager. Hvor som helst. Hvor ingen stiller spørsmål.
Hun ankom togstasjonen midt på dagen, akkurat da byen holdt en stille lunsjpause. Solen brente i ansiktet, folk hastet forbi, men tankene hennes var ingensteds. Lokaltoget skulle gå om en time, men bagasjen føltes tyngre enn hjemme.
Der, ved en benk, satt en grå, lodden hund uten bånd. Øynene hans var matte som slitt bomull etter regn. Ved siden av ham lå en stoffpose, som om noen hadde kastet den og aldri kom tilbake.
Synnøve gikk nærmere. Hunden rørte seg ikke, bare trakk blikket over henne. På halsbåndet hang en slitt, men lesbar merkning:
«Hvis du leser dette vær så snill å hjelp meg å komme hjem.»
«En spøk?» spurte hun. «Eller er du seriøs?»
Ingen svar, bare rolig pust og et blikk som betydde: jeg vet at du kommer tilbake likevel.
Hun gikk bort, kjøpte billett og satte seg på en benk litt lenger unna. Hunden fulgte med på alle som gikk forbi, men ingen ble valgt.
«Hva venter du på? Har du en GPS i pelsen?» spurte hun.
Ingen reaksjon. Bare et blikk fullt av stille håp.
Da lokaltoget kom, reiste hun seg. Hunden fulgte henne med ørene, og det var nok.
«Greit. Jeg vet ikke hvor du vil, men du kan bli med meg i tre dager. Vi tar oss til en liten landsby, så kan vi se hva som skjer.»
Han reiste seg og gikk etter henne, uten bånd, uten hast, som om han alltid hadde visst at veien nå var felles.
I vognen spurte konduktøren:
«Med hund?»
«Ja.»
«Papirer?»
«Hund? Sannsynligvis ikke. Men jeg har pass.»
«Da er det greit, så lenge dere holder dere stille.»
«Han er stille.»
Hunden krøp under setet, uten å forstyrre.
«Du er vel oppdratt,» mumlet Synnøve. «Men ikke bli for komfortabel. Jeg har kun tre dager, ingen illusjoner.»
Etter en time sovnet hun, og to timer senere våknet hun av at hunden hadde lagt hodet på foten hennes. Han sov rolig, og for første gang på flere dager følte Synnøve at hun ikke var alene.
De overnattet i en leilighet hun hadde fått tak i via en gammel bekjent. To rom: ett med vindu, ett uten. Hun valgte det uten, og hunden brydde seg ikke.
«Hva skal jeg kalle deg?» spurte hun.
Han holdt munnen lukket, men så rett inn i øynene.
«Greit, du blir Pus. Grå, stille, en liten gnager. Ikke lenge, ikke drøm for mye.»
Neste morgen gikk bussen til landsbyen av gårde tidligere enn planlagt, så Synnøve bestemte seg for å gå til fots. Pus gikk foran, stoppet av og til for å sjekke at hun fulgte.
Langs veien strakte trærne seg, noen biler suste forbi. Synnøve merkede at hun ikke hadde gått så uten mål eller tid på en stund.
Plutselig svingte Pus av.
«Dette er feil vei,» ropte hun, men han snudde ikke seg.
Et par minutter senere kom han tilbake og stod ved siden av henne, som om han sa: «OK, vi følger din sti.»
De gikk inn på en rasteplass: suppe fra pose, te i et krystallglass, brød med en kald lukt. Pus spiste kun når hun tilbød ham, nøye og rolig.
«Hvor har du lært sånt?» spurte hun.
Han svarte ikke, men spente seg da en mann i rød jakke gikk inn.
Om kvelden kom de tilbake til leiligheten. Pus krøp inn ved døren, Synnøve falt på sofaen i mørket.
«Du er merkelig. Rolig. Som om dette har skjedd før.»
Han sukket tungt, som om han hadde egne erfaringer, men ordene ble stående i lufta.
Senere, under teppet, tenkte Synnøve på når hun sist hadde hatt noen ved siden av seg som bare gikk og var stille, uten å kreve noe. Hun sovnet uten drøm.
Om morgenen sto Pus ved døren, klar for videre. Synnøve kastet på seg en jakke og innså at hun ikke tenkte på å dra tilbake til byen. Hun bare fulgte ham. Det var nok.
Da de nådde landsbyen, føltes det som om stedet hadde ventet på dem lenge. Stien visste om deres skritt, og de gamle gjerdene rettet seg opp som om noen endelig skulle passere.
Bestemorens hus lå i utkanten, med en velkjent grind med flassende maling, en slitt postkasse, et tak som kunne knake i vinden, og en gammel krakk ved døren. Synnøve satte nøkkelen i låsen, inhalerte duften av støv, tre og gamle år, og fikk en merkelig følelse av å ha kommet hjem til seg selv igjen.
Pus gikk ikke inn. Han stod ved porten, kastet et blikk på henne og snudde så mot en sti dekket av høy, gjennom et hull i gjerdet.
«Hei, hvor går du?» ropte Synnøve.
Ingen svar fra hunden.
«Er du seriøs? Vi har gått i tre dager, og du vil bare?» sa hun og fulgte ham. Han gikk med selvsikkerhet som en som husker hver bakketopp, hvert hull i veien, hver skråning.
De kom til et lite hus med en skrått tak, tre persienner og et skilt: «Østergata 3». På gjerdet hang et bleket, men fortsatt lesbart lapp:
«Eieren er død. Huset stengt. Spør Marit Johansen, femte hus til venstre.»
Synnøve så på Pus.
«Er dette stedet? Du lette etter dette?»
Han satte seg stille, uten et lyd, som om han ventet på at hun skulle forstå.
De gikk til Marit. En kvinne i syttiårene med en falmet forkle, raske bevegelser og en myk, men bestemt stemme.
«Åh, Pus hvile i fred,» sa hun. «Han var en god mann. Snakkeså lite, men med hunden sin som familie. Er dette hunden hans?»
«Han kom med et halsbånd som sier: “hjelp meg å komme hjem”,» svarte Synnøve.
Kvinnen sukket.
«Før han døde, ba han meg lage en merkelapp. Sa: “Måtte han finne veien”. Jeg lagde den, og dagen etter døde han.»
Det viste seg at hunden forsvant kort tid etter begravelsen. Marit tørket tårene med kanten av forkleet og sa lavt:
«Den hunden var spesiell. Når han var trist, var han stille. Når han var glad, så han ut som om han visste at lykke er stille.»
Om kvelden tente Synnøve et lys, satte frem en pledd, brygget te i en gammel tekanne. Pus la seg ved døren.
«Du visste jo hvor vi skulle gå, ikke sant?» spurte hun.
Huset luktet av tre, jord og noe kjent. Hun tente en lampe, tok frem et fotoalbum og husket bestemorens ord: «Når noen er alene, trenger de et dyr for å kunne tie sammen med noen.» Da forsto hun at hun ikke ville tilbake til det gamle livet.
Natten forsvant Pus, men kom tilbake etter en time gjennomvåt, med gjørmete poter og et slitt fotoalbum i munnen. På første side var en mann i femtiårene med samme hund ved føttene. Fotoet viste huset deres og et skilt: «Rør ikke dette stedet. Vi har vært overalt». Senere bilder av livet deres, og et av halsbåndet med teksten: «Hvis du leser dette vær så snill å hjelp meg å komme hjem». Under skrev noen: «Hvis jeg forsvinner gå, før noen hører deg.»
Neste dag kjøpte hun i butikken hammer, maling, fôr og begynte å pusse opp huset. Pus tok seg en stol ved vinduet, dro av og på med små “bytter”. En gang kom han med en rusten skilt fra en bussholdeplass. Synnøve lo:
«Du er vår arkivar.»
Et par uker senere kom en veterinær, undersøkte hunden: åtte år gammel, sterk, en gammel brudd på bakbeina. Han sa at han ville leve lenge. Pus satt lenge ved døren, som om han voktet.
Etter en måned skrev Synnøve et brev til seg selv i byen, sliten: «Du har gjort bra. Hvis du vil tilbake, spør hvorfor. Her puster jeg annerledes. Her er Pus. Og jeg. Levende.» Hun brente brevet i gården, og hunden la hodet på skoen hennes.
Hun visste ennå ikke om hun skulle bli der for alltid, men hun fortsatte gå videre uten følelsen av å være tapt.
