SKJEBNE PÅ SYKEHUSSENGEN
Jenta mi, her, ta denne og stell ham! Jeg tør ikke å gå bort til ham engang, enn si mate ham med skje kvinnen slipper handleposen brått på sengen der hennes syke mann ligger.
Ikke vær så bekymret! Mannen din blir frisk. Han trenger bare nøye pleie nå. Jeg skal hjelpe Hans å komme seg på beina jeg må roe ned kona til pasienten med tuberkulose, enda en gang, som sykepleier.
Hans ble innlagt i svært dårlig form, men det var gode sjanser for å overleve. Viljen til å leve er halve kampen, og Hans ville virkelig overleve. Det tristeste var at kona hans, Sissel, ikke stolte på legene. Jeg fikk følelsen av at Sissel nesten hadde gitt opp mannen sin på forhånd.
For å si det som det er: mange år senere skulle også sønnen deres, Even, bli smittet av åpen tuberkulose. Også da var Sissel rask til å gi opp selv sin egen sønn. Likevel, Even ble frisk.
Hans, til tross for den tunge diagnosen, spøker, ler og ønsker seg ut av tuberkuloseavdelingen så fort som mulig. Familien bor på et lite tettsted, uten noe skikkelig sykehus, derfor ser Sissel sjelden til ham. Jeg har vondt av denne unge mannen. Han virker forsømt, med slitte klær og ingen som bryr seg om ham.
Hans, håper du ikke syns det er dumt om jeg tar med litt klær til deg? Jeg ser jo du går i vanlige sko, ingen tøfler. Vil du ha en liten pakke fra meg? jeg prøver å spøke.
Fra deg, Ingrid, kunne jeg tatt gift for medisin. Men vær så snill, ikke bry deg med det. La meg bare bli frisk først… Hans tar mykt hånden min.
Jeg frigjør hånden varsomt og går ut.
Hjertet banker så hardt at det gjør vondt. Kan det være at jeg har forelsket meg? Nei, jeg vil ikke ødelegge et hjem. Det er synd og ingenting godt vil komme ut av det. Man skal ikke bygge lykken sin på andres ulykke… Men ja, hjertet kan man ikke argumentere med. Hva gjør jeg nå?
Jeg besøker Hans rom stadig oftere, og vi tilbringer nettene i dype samtaler. Nattevaktene er lange, og vi har åpnet oss opp for hverandre. Plutselig sier vi du.
Hans har en fem år gammel sønn.
Even ligner på sin vakre mor. Vet du, Ingrid, jeg elsket Sissel veldig høyt. Jeg la livet mitt for hennes føtter. Sissel er lidenskapelig, hun har alltid styrt hjemme, men hun elsker bare seg selv. Slik er hun. Kona mi er egoistisk, det tærer mer enn syre. Se nå, det er du, en fremmed, som steller meg her Hans sukker tungt.
Men Sissel har jo langt å reise hit, hun kan ikke komme ofte jeg prøver å forsvare Sissel.
Nei du, Ingrid! Som ordtaket sier, kona elsker mannen sin så mye at hun allerede har skaffet celle i fengsel. Hun klarer å reise milevis til elskeren sin. Jeg har hørt nok… Hans blir irritert.
God natt, Hans. Du må ikke ta noen avgjørelser i sinne. Alt ordner seg jeg slår av lyset og går ut i gangen.
Selvfølgelig lider Hans. Han ligger hjelpeløs på sykehuset, mens kona moret seg med andre menn. Det er ikke verdens ende, men som vi sier: for en maur er dogg et flom.
En uke etter hører jeg bråk fra Hans sitt rom og skynder meg inn.
Jeg vil aldri se deg her igjen, din løvinne! Ut! Hans roper rasende mot en forskremt Sissel.
Hun flykter ut på gangen.
Hva skjedde her? spør jeg overrasket.
Hans snur ryggen til og sier ingenting. Hele kroppen hans rister under dyna. Til slutt må jeg gi ham en beroligende injeksjon.
…En måned går. Sissel besøker ham ikke én eneste gang.
Hans, skal jeg ringe kona di for deg? spør jeg forsiktig.
Takk, Ingrid, det er ikke nødvendig. Sissel og jeg skal skilles sier Hans rolig.
På grunn av sykdommen? Men du blir jo bedre! jeg er overrasket.
Husker du at jeg jaget henne ut? Hun kom faktisk for å fortelle meg at hun har fått seg ny mann. Hun mente han kunne bo med oss, for fremtiden min er jo så usikker, og hun trenger en mann i huset. Taket må fikses… Hans faller i tanker.
For en katastrofe! er alt jeg får fram.
Senere ser jeg Sissel ankomme sykehuset med en annen mann. Hans har ikke lagt merke til ham, men fra vinduet ser jeg hvordan han sitter på en benk ute, nervøst røykende, og venter på Sissel. Etter en time kommer hun, kysser ham på kinnet, sier noe morsomt, og de forsvinner sammen.
Du blir utskrevet, Hans forteller jeg.
Ingrid, jeg har noe å spørre om… eller nei Hans virker forvirret.
Hans, jeg er enig. Det var vel det du mente? jeg tar mot til meg.
Hans åpner seg:
Ingrid, jeg har ikke et hjem. Kan jeg bo hos deg? Alt med Sissel er endelig over. Hun skal gifte seg.
Hans, jeg har et barn. Om du kan ta imot henne, kan vi få til en fin familie jeg må legge kortene på bordet.
Barn er ikke noe problem. Jeg elsker henne allerede Hans ser på meg så varmt at jeg smelter fullstendig.
…Siden den tid har mange år og vintre passert.
Hans og jeg har fått to barn sammen. Vi har bygd oss et trygt og varmt hjem. Even, Hans sin sønn, besøker oss ofte med sin familie. Min datter fra et tidligere forhold bor i utlandet. Helt ærlig, vi var aldri gift, det bare “skled ut” da jeg var ung.
Jeg trodde på løftene fra en ung mann som malte frem en fremtid for oss i de vakreste farger. Men melodien ble aldri helt spilt. Det gikk ikke. Men jeg angrer ikke.
…Når det gjelder Sissel har hun vært gift flere ganger, og født en sønn med en tilfeldig mann på gjennomreise. Gutten har siden slitt med psykiske lidelser. Sissel ga ham aldri særlig mye omsorg, var kjølig og fjern. Han vokste opp for seg selv, uten å være til bry for moren. Da Sissel døde, ble gutten plassert på institusjon.
…Nå er Hans og jeg gamle, men vi elsker hverandre enda sterkere enn i ungdommen. Vi går hånd i hånd gjennom livet. Setter pris på hver dag, hvert blikk, hvert åndedrag.
