EGEN KONE
Hvordan klarer du egentlig å holde ut med samme kona så mange år? Hva er hemmeligheten? min bror spurte det samme hver gang han kom på besøk.
Kjærlighet og uendelig tålmodighet. Det er hele hemmeligheten, svarte jeg, alltid likt.
Den oppskriften er ikke for meg. Jeg elsker alle kvinner. Hver eneste er et mysterium. Å dele livet med ei “lest” bok ikke tale om, fnyste min bror.
Min lillebror, Knut, giftet seg som attenåring. Bruden, Ingrid, var ti år eldre enn ham, en snill jente som kastet hele hjertet sitt på Knut. Han moret seg bare med henne.
Ingrid ble raskt en selvfølgelig del av huset til mannen, hvor det allerede bodde sju slektninger, og hun fødte en liten gutt, Marius. Hun følte at hun hadde fanget lykkefuglen. Den lille familien fikk et knøttlite rom i huset.
Ingrid hadde en vakker samling porselensfigurer hun var svært stolt av. Det var ti sjeldne figurer, plassert med kjærlighet på toppen av en gammel kommode. Hele storfamilien visste hvor dyrebare disse skjøre skattene var for henne. Hun stod ofte og beundret dem, som om hun søkte etter et svar i de blanke figurene.
På den tiden lette jeg fortsatt etter min livsledsager, vurderte unge kandidater, drømte om å finne én den rette. Det slo til til slutt. Jeg har levd med min kone i over et halvt århundre.
Knut og Ingrid var gift i ti år. Ingrid hadde lite å vise til av lykke, men elsket ektemannen og sønnen av hele sitt vesen. En rolig, nærmest usynlig, føyelig kvinne. Men hva savnet egentlig Knut?
En kveld kom broren min hjem i lystig lag. Et blikk på Ingrid, og han begynte å pirke, fleipe grovt og rive henne i armene. Ingrid ante at bråket var på vei, tok stille med seg Marius, og gikk ut i den kjølige hagen. Plutselig rev et fryktelig brak gjennom kveldsluften.
Hun skjønte umiddelbart: det var lyden av knust porselen. Hun løp inn og trodde nesten ikke det hun så hele hennes kjære samling lå strødd utover gulvet, bare én enslig figur hadde overlevd.
Forsiktig løftet Ingrid den opp og kysset den. Hun sa ikke et eneste ord til sin rå, ville ektemann, men øynene hennes var fulle av tårer.
Fra den dagen gikk det et usynlig sår mellom Knut og Ingrid. Hun gjorde fremdeles alt hun skulle, var en eksemplarisk kone og flink husmor, men det var ikke lenger glede bare et drag av plikt.
Knut begynte å drikke mer. Snart dukket det opp tvilsomme venninner og flere suspekte venner rundt ham. Ingrid forstod, men sa ingenting, lukket seg inne. Hun virket fjern, som en fremmed fugl i sitt eget liv. Knut kom sjeldnere hjem, og til slutt forlot han familien nesten helt.
Ingrid så hvordan han jaget vinden og skjønte at det ikke var noen vits i å løpe etter. Til slutt skilte de seg. Uten skrik, uten beskyldninger, uten bitterhet. Ingrid tok med seg Marius og flyttet tilbake til sin hjemby.
Den siste overlevende figuren ble igjen på kommoden, ensom til minne om henne.
Knut kastet seg inn i et vilt liv festen tok aldri slutt, hverken forpliktelser eller bremser i sikte. Han forelsket seg lett, og skilte seg enda lettere. Han giftet og skilte seg tre ganger. Han drakk seg ofte sanseløs på akevitt. Likevel var han et geni på sitt fag, underviste i økonomi på universitetet og skrev til og med lærebok. Alle spådde ham en stor fremtid. Men vinden han jaget blåste det hele bort.
Familien håpet til slutt at Knut hadde roet seg og fant ut at han ville gifte seg igjen med en “forbløffende” kvinne. Vi ble invitert til et stille bryllup. Bruden hadde en sønn på sytten, og alle kunne se at den gutten og Knut aldri ville gå særlig godt sammen.
De var for forskjellige, rett og slett. Knut overså dette varselet. Det tok fem år før det gikk i oppløsning av krangel, voldsomme kriser, nesten som en katastrofe. De to fant aldri noe felles språk.
Etterpå svinset navn som Siri, Ragnhild og Marte rundt Knut alle skulle bli livsfølgeren hans, elsket og forgudet. Men livet planla noe annet. Da Knut var 53, ble han uhelbredelig syk. Ingen av hans “sjelevenner” var å finne. De hadde alle forsvunnet. Tilbake satt søstrene mine og jeg og stelte Knut som lå hjelpeløs til sengs.
Simon, det ligger en koffert under senga mi. Ta den fram, stemmen hans var svak.
Jeg dro ut kofferten, støvete og tung. Da jeg åpnet den, gispet jeg høyt. Den var full av porselensfigurer. Hver og en var pent pakket inn i en myk bomullsklut.
Disse samlet jeg til Ingrid, sa Knut. Jeg klarte aldri å glemme det stumme blikket hennes da hun fant samlingen knust. Hun tålte mye fra meg. Husker du hvor mye jeg reiste rundt? Jeg kjøpte figurer overalt. Kofferten har dobbel bunn. Oppi der ligger sparepengene mine. Gi dem til Ingrid. Be henne tilgi meg. Vi møtes aldri mer. Simon, sverg at du overlater alt dette til henne.
Jeg lover, Knut, svarte jeg og kjente klumpen sette seg fast i halsen. Jeg visste han var i ferd med å forlate oss for alvor.
Konvolutten med Ingrids adresse finner du under puta, Knut snudde seg aldri mot meg igjen.
Ingrid bodde fortsatt i sin barndomsby. Marius var blitt syk av en ukjent sykdom. Legene kunne bare trekke på skuldrene og sa: Kanskje hjelper behandling i utlandet.
Det visste jeg fra Ingrids brev som lå under puten til Knut. De hadde fortsatt kontakt men kun gjennom brev. Bare Ingrid skrev. Knut svarte aldri.
Jeg begravde broren min og dro av sted på den siste ferden hans.
På en øde stasjon traff jeg Ingrid. Hun strålte av glede da hun så meg og omfavnet meg:
Å, Simon, du og Knut er som to dråper vann!
Jeg ga henne kofferten, ba om tilgivelse på vegne av broren:
Ingrid, tilgi din forvillede ektemann. Her er penger og figurer fra ham. Ta det med hjem. Du var alltid den ekte kona til Knut. Husk det.
Vi tok farvel for alltid.
Senere fikk jeg kun ett eneste brev fra Ingrid:
“Simon, tusen takk til deg og Knut for alt. Jeg takker Gud for at Knut var i livet mitt. Vi solgte figurene, og det viste seg å være en ekte samler som kjøpte dem. Jeg klarte ikke lenger å se på dem de hadde vært i Knuts hender, og det gjorde vondt. Med pengene klarte vi å flytte til Canada, hvor min søster har bodd lenge. Ingenting holdt meg tilbake hjemme. Det siste håpet var at Knut skulle kalle på oss. Han gjorde det aldri … Likevel er jeg glad for at han på sitt vis alltid så meg som sin ekte kone. Det betyr at han aldri helt glemte meg. Forresten, Marius trives her han føler seg mye bedre. Farvel.”
Ingen returadresse.
