Turid dro en dag tidligere enn de andre til svigermorens bursdag. Så snart hun hadde sunket ned i flysetet, skvatt hun – noen hadde uventet ropt navnet hennes.
Fingrene hennes krammet seg rundt reimen på håndvesken mens hun sto i køen til innsjekkingen. Det var fortsatt en dag igjen til eks-svigermorens bursdag, men Turid hadde bevisst valgt det tidlige flyet. Hun visste at Sindre, som alltid, ville utsette alt – han kom sannsynligvis til å fly først neste morgen. Tre år hadde gått siden skilsmissen, og i all den tiden hadde de klart å bo i samme by uten å støte på hverandre en eneste gang. Nå ville Turid forstyrre den skjøre likevekten mindre enn noensinne.
Sete 12A, leste hun på billetten. Ved vinduet, som hun likte det. I flyet tok hun som vanlig fram boka – en ny roman som hun hadde begynt på i går og ikke kunne legge fra seg. En historie om kjærlighet, svik og tilgivelse. Før i tiden hadde hun unngått slike historier, men tiden leget.
Turid? En kjent stemme fikk henne til å grøsse. For et tilfelle.
Langsomt løftet hun blikket. Sindre sto i midtgangen, med håndtaket på kofferten sin i hånden. Like velstelt som alltid, i sin grå yndlingsjakke. Bare ved tinningene hadde det sneket seg inn litt grått som hun aldri hadde lagt merke til før.
Du pleier jo alltid å komme for sent, slapp det ut av henne i stedet for en hilsen.
Og du pleier alltid å planlegge alt på forhånd, svarte han med et smil og trakk fram billetten sin. Hm, 12B.
Turid kjente at kinnene brant. Tre timer flytur ved siden av mannen hun hadde unngått så omhyggelig i alle disse årene. Skjebnen så ut til å spille dem et puss.
Jeg kan bytte med noen, begynte Sindre.
La det være, avbrøt Turid ham. Vi er voksne.
Sindre nikket og satte seg ved siden av henne. Den velkjente aftershaven drev over til henne, og duften traff henne som et stikk midt i hjertet. Hvor ofte hadde hun våknet med den lukten i nesen?
Hvordan går det på jobb? spurte han etter avgang, da stillheten ble uutholdelig.
Bra. Jeg har åpnet mitt eget yogastudio, svarte hun med rolig stemme. Og du? Fremdeles der?
Nei, jeg har gått over til rådgivning. Husker du at jeg alltid drømte om det?
Selvfølgelig husket hun det. Og hun husket også de endeløse diskusjonene om akkurat det. Hun hadde vært redd for forandring, han hadde lengtet etter den. Nå, flere år senere, hadde hver og en fått det de ville. Hvorfor gjorde det så vondt i hjertet?
Mamma kommer til å bli veldig glad for å se deg, sa Sindre etter en pause. Hun har fremdeles keramikkvasen du ga henne til forrige bursdag.
Gudrun var alltid – Turid nølte og lette etter de rette ordene – så god mot meg.
Selv etter skilsmissen sa hun at du var den beste svigerdatteren man kunne ønske seg.
Turid kjente at øynene fyltes med tårer. Hun grep etter boka for å skjule rørelsen.
Hva leser du? Sindre kastet et blikk på omslaget.
Tilgivelsens tid, svarte hun, og begge ble stille da de ble oppmerksomme på ironien i tittelen.
Resten av flyturen tilbrakte de i stillhet, men det var en annen stillhet – ikke anspent som en utspent streng, men nesten behagelig, som før. Da flyet landet i Oslo, hjalp Sindre henne med å ta vesken ned fra bagasjehyllen.
Skal vi dele en taxi? foreslo han. Vi skal jo i samme retning.
Turid nølte. For tre år siden hadde de gått fra hverandre, overbevist om at de aldri mer skulle stå side om side. Og likevel var de her, og verden hadde ikke gått under.
Greit, nikket hun. Men jeg holder øye med GPS-en – du krangler jo alltid med teknologien.
Sindre lo, og den velkjente latteren fikk noe i henne til å skjelve. Kanskje måtte man noen ganger slippe taket i fortiden for at nåtiden kunne bli lysere?
Da de forlot flyet, gikk det opp for henne at hun for første gang på lenge ikke angret på et tilfeldig møte. Foran dem lå bursdagen, et festpyntet bord og usikre blikk fra slektningene. Men nå visste hun at de ville klare det. De hadde tross alt alltid gjort det.
Taxien snodde seg gjennom Oslos kveldsgater. Turid, som lovet, holdt øye med veien, mens Sindre satt ved siden av henne, atskilt bare av en veske på midtsetet.
Her til høyre, sa Turid, og Sindre måtte smile: Hun kjente veien til foreldrene hans bedre enn han selv gjorde.
Husker du da vi kjørte til mamma for første gang? spurte han plutselig. Du var så nervøs hele tiden.
Klart jeg husker det! fnyste Turid. Jeg hadde skiftet klær tre ganger i ren spenning. Ville gjøre et godt inntrykk.
Og så sølte du suppe på deg selv.
De lo begge to, og for et øyeblikk så tiden ut til å stå stille. Men så stoppet taxien utenfor det velkjente huset, og øyeblikket forsvant i skumringen.
Gudrun tok imot dem i døren og løftet overrasket hendene:
Har dere kommet sammen? For en overraskelse!
Vi traff tilfeldigvis hverandre på flyet, forklarte Turid raskt, mens hun så et glimt av håp i eks-svigermorens øyne.
Kom inn, kom inn! Turid, jeg har gjort i stand rommet ditt, det samme som alltid.
Turid frøs til. Rommet hennes – soverommet i andre etasje, der hun og Sindre alltid hadde bodd når de var på besøk. Der morgensolen tegnet lekne mønstre på tapeten, og der man fra vinduet kunne se det gamle epletreet.
Mamma, kanskje jeg heller tar gjesterommet? prøvde Sindre.
Ingen diskusjon! avbrøt Gudrun. Der sover gjestene i morgen. Turid blir på soverommet, du på det gamle barnerommet ditt. Alt som før.
Som før – ordene gjenlød i Turids tanker. I virkeligheten var ingenting som før, men ingen av dem våget å diskutere med Gudrun.
Kvelden gikk med til forberedelser til feiringen. Turid hjalp til på kjøkkenet, mens Sindre sorterte gamle esker på loftet – en oppgave moren hans lenge hadde ønsket at han skulle ta seg av. De unngikk bevisst å være alene, men under samme tak var ikke det lett.
Om natten fant Turid lenge ingen søvn. Senga kjentes for stor, for tom. Bak veggen, på barnerommet, knirket gulvet – tydeligvis kunne ikke Sindre sove heller. Hun kjente igjen lydene: tre skritt mot vinduet, fire tilbake. Slik hadde han alltid gått når han tenkte på noe.
Plutselig ble det stille. Turid snudde seg til siden og så ut av vinduet. Epletreet raslet i vinden, og for et øyeblikk virket det som om de siste tre årene…
