Regnværet pøser ned over gatene i Oslo, skyller bort restene av leppestift som fortsatt klamrer seg til Ellen Bergs tårer. Hun støtter seg på krykker, holder en slitt lerretspose og en bunke krøllete skisser alt hun har etter at stemoren sparker henne ut.
Bak henne hører hun den skarpe stemmen til Maren lyde gjennom stormen. «Stikk av. Jeg vil ikke mate en krabbeparasit som deg.» Lynet flasher, avslører den lille skikkelsen som kjemper seg ned den glattlagte veien. Ingen tak over hodet, ingen som kaller henne datter, bare en skjør tro på at Gud fortsatt ser.
Ved veikanten ligger et speil som har falt fra en døråpning; regnet blander seg med blodet på kneet. I den skjelvende hånden holder hun en gjennomvåt tegning av en kjole sydd med gulltråder.
Hun hvisker lavt: «Mamma, vil disse sprekkene noen gang skinne igjen?» Hun aner ikke at denne stormfulle natten fører henne til et møte som vil endre livet hennes for alltid og få verden til å huske navnet hennes gjennom lyset hun bærer. Hvor ser du fra? Oslo, Bergen eller Trondheim? Legg inn din by i kommentarfeltet så Norsk Folkeeventyr TV vet at du følger Ellen sin historie.
Morgenen i Stavanger bærer alltid duften av kanel, blomster og kjærlighetens svette. I et lite hus i Tøyenkvarteret kan man høre den rytmiske summingen fra en symaskin blandet med den milde nynningen til Bestemor Ragnhild, en norsk kvinne som har sydd livene sine sammen med tålmodighet og tro.
«Hver sting er en bønn, min lille», sier hun ofte til datteren, Ellen, mens hun fører nålen gjennom stoffet. «Sy med hjertet, ikke med frykt.» Huset er lite, men fylt med latter. Når Ellen er åtte år gammel, kan hun allerede kutte stoff. Ett år senere broderer hun sitt navn i gulltråd på vesker moren lager.
Den unge jenta sitter alltid ved siden av moren, øynene følger hver jevne bevegelse av nål og tråd. Faren, Torbjørn Berg, er langtransportør og kommer hjem med lukten av motorolje, vinden og en liten gave til sin lille systrømmer hver gang han returnerer. Livet er enkelt, men fullt av tro.
En søndag morgen syr Bestemor Ragnhild en kjole til kirken, men hendene hennes skjelver lett, svetten perler seg på pannen. «Mamma, er du ok?» spør Ellen og legger en liten hånd på armene hennes. «Bare litt sliten, kjære. Fortsett å synge hymner.» Mens Ellen begynner å synge, glipper nålen fra morens hånd og faller på gulvet. Den dagen stopper sollyset ved vinduet. Legen sier at Bestemor Ragnhild har en hjertefeil og trenger hvile.
Selv i sykdom sitter hun fortsatt ved sybordet og syr kirkeklær. «Fordi Herren har gitt meg disse hender», sier hun. Ellen bringer vann, medisin og tørker svetten hennes. «Mamma, vær så snill, slutt å jobbe», bønnfaller hun. Bestemor Ragnhild smiler svakt, legger den skjøre hånden på datterens kinn. «Du må lære å jobbe selv gjennom smerte. Noen ganger kommer lyset gjennom sprekker.»
En stille morgen våkner Ellen til en unnatural stillhet. Hun løper inn på morens rom. Bestemor Ragnhild ligger der, øynene forsiktig lukket, leppene fortsatt krummet i et svakt smil. På bordet ved siden av ligger et knust trearmbånd, delt i to. Ellen sitter i flere timer i stillhet, holder armbåndet tett, hvisker gjennom tårene: «Mamma, jeg skal fortsette å sy drømmene dine.» Fra den dagen føles huset større og tommere.
Torbjørn tar fri fra jobben for å være hjemme med datteren. Han smiler hver morgen, lager kaffe, lager frokost, prøver så godt som mulig å fylle tomrommet som aldri kan fylles. Men sorgen forsvinner aldri helt; den blir bare stille. Ett år senere må Torbjørn tilbake til veiene. Før han drar, holder han en speil tett i hånden og hvisker: «Pappa må jobbe for å holde dette huset, lille. Hold fast og husk morens ord.» Ellen nikker. Hun blir hjemme, lærer å tegne, brodere og holder fast ved morens leksjoner. Huset har mistet musikken, men Ellens tegninger blomstrer i farger. Hver kjole er et drømmesprang fra moren.
Da kommer Maren Holm. Torbjørn møter henne på en bensinstasjon i Østfold. Hun har et varmt smil, lyse øyne og en myk, omsorgsfull stemme. «Du er langtransportør. Det kan bli ensomt der ute», sier hun. Maren forteller at hun jobber i en skjønnhetssalong og pleide å ta vare på sin syke mor. Torbjørn ser noe av Bestemor Ragnhild i henne en mild, elegant og godhjertet måte å snakke på. Noen måneder senere gifter de seg i en liten seremoni med kun noen få venner.
Den 14årige Ellen står i sin avdøde mors blå kjole, holder en visnet bukett, mens Maren trår inn i hjemmet deres. I starten virker Maren kjærlig. «Kall meg mamma Maren, søte jente», sier hun, hjelper Ellen med å flekke håret, lager middag, forteller historier. Torbjørn er strålende fornøyd. «Se, kjære, Gud elsker oss fortsatt.» Men falsk kjærlighet har sin egen duft, som honning blandet med gift.
En kveld drar Torbjørn på en treukers tur. Maren forandrer seg over natten. «Vask oppvasken. Gjør vasken min. Ikke rør sminken min.» Ellen adlyder stille. Men en dag misser hun noen tallerkener. Maren slår henne hardt. «Tror du din funksjonshemming gjør deg spesiell? Huh?» Ellen faller, krykkerkrakelerer på gulvet. «Jeg mente det ikke.»
«Hold kjeft», knurrer Maren. «Du er bare en byrde. Uten deg ville faren være lykkelig.» Den natten gjemmer Ellen det knuste armbåndet under puten, tårene våter ansiktet hennes. I de påfølgende dagene later Maren som den perfekte stemoren over telefonen. «Ellen gjør det bra, kjære,» sier hun til Torbjørn. «Hun studerer så flittig.»
Ellen får tak i telefonen sin tilbake og ser at penger er trukket fra farens konto. Hun spør, og Maren smiler: «Jeg brukte litt til å betale morens sykehusregning. Du burde være takknemlig.» Ellen sier ingenting.
Dypt inne tror hun Gud ser på. En fuktig sommerkveld slår regnet mot vinduet. Maren ser i speilet og sier: «Tror du jeg ikke vet at du tegner kjoler? En funksjonshemmet drømmer om å bli designer. Patetisk.» Ellen holder fast på skisseboken, hendene skjelver. «Dette er morens drøm. Jeg kan ikke gi den opp.»
Maren rykker den, river sidene fra hverandre og kaster dem i søpla. «Drømmer kjøper ikke brød, ubrukelig jente.» Ellen står stille, ser regnet slå mot glasset, hjertet knuses. Den natten henter hun de våte skissene, presser dem mellom to gamle bibler og sverger: «De kan ta alt, men jeg skal sy igjen med tro.»
Uker senere kommer Torbjørn hjem. Maren møter ham med musikk og mat, et smil malt på ansiktet. Ellen står i et hjørne, krykkene tikker mykt på gulvet. Torbjørn klapper henne på hodet. «Pappa er hjemme, kjære. Er du ikke glad?» Hun tvinger frem et smil. «Ja, pappa.»
Den kvelden later Maren som om hun sover på sofaen mens Torbjørn hvisker til datteren: «Jeg blir lenger hjemme denne gangen.» «Skal vi gå på moteutstillingen i Oslo?» spør Ellen, øynene lyser. Maren, som later å hvile, åpner øynene med raseri i mørket.
Neste morgen får Torbjørn et hastemelding om en forsendelse som må leveres tidlig. Han ser på begge: «Bare tre dager, greit? Så drar vi til Oslo.» Ellen nikker, men brystet hennes føles kaldt, som om luften selv har blitt til en advarsel. Når døren lukkes, kaster Maren koppen på gulvet. «Uten ham er du ingenting.»
Ellen senker hodet. Maren griper tak i haken. «Det er ikke plass for to kvinner i dette huset.» Den ettermiddagen åpner himmelen seg.
Ellen sitter ved sybordet, syr drakten med røtter og vinger som moren drømte om. Maren kommer inn med et brev. «Jeg har hentet forsikringspengen din. Du har ingenting igjen.» Ellen fryser. «Du kan ikke gjøre det.» Maren ler bittert. «Du skal forstå når du er ute av huset mitt.»
Hun dytter døren opp, kaster Ellen sin veske ut på gata og skriker: «Ut! Gå og sy drømmene dine på gaten!» Regnet faller i strømmer. Ellen trår ut, holder krykkene, blikket løfter mot himmelen. I vesken har hun bare den halvdelerte armbåndet og noen knuste skisser. Hun vet ikke at en mann ved navn Preben Nordahl har sett alt fra andre siden av gaten.
Den natten begynner skjebnen å snu. Har du noen gang møtt noen som later som om de er snille, men skjuler et mørkt hjerte? Kommenter «tro» for å minne hverandre om at ekte tillit kun finnes hos de som lever med kjærlighet.
Neste morgen glir sollyset gjennom vinduene i den gamle Osloleiligheten, et speil som en gang var hjem. Nå føles hvert stråle kaldt.
Inne sitter Maren på en stol med kaffekopp i hånden, leppene røde som blod, øynene festet på det store speilet. Hun studerer sitt eget speilbilde og mumler: «Endelig er det ingen som står i veien for meg.» Utenfor døren skjelver Ellen, holder krykker, prøver å samle vesken som ble kastet ned trappen.
Naboene ser på henne og vender seg bort. De er vant til Marens rop og den funksjonshemmede jenta som sitter stille på porten. Ingen vet at i går natt, mens regnet druknet hennes gråt, har Ellen gått den lange veien til busstasjonen for å finne ly.
Nå vil hun bare ha den tredelte perlearmbåndet som tilhørte moren. Ellen åpner døren sakte, men Maren er allerede der. «Hva kommer du tilbake for, tulleknekt?» sier hun, stemmen kald som stål. «Jeg vil bare ha morens armbånd.» Maren smiler sarkastisk, holder armbåndet i hånden. «Å, den billige lille tingen.»
Det skarpe kraket høres som et hjerte som brister på nytt. Perlene spres over tregulvet, ruller mot føttene hennes. «Gå og syr det sammen igjen hvis du er så talentfull», sier Maren og går bort, hælene slår som begravelsesdrum. Ellen kneler, samler hver perle, hendene skjelver. Hun gråter ikke lenger.
Hun hvisker: «Herre, hvis du ser dette, la ikke mitt hjerte bli til stein.» Etter å ha blitt kastet ut, klarer Ellen å leie et lite rom i Edgewood over et bakeri. Taket er lavt, taket lekker, men et lite vindu gir en glimt av himmelen. Hun lever på den lille støtten hun har, og selger gamle skisser på torget.
Om natten tegner og tegner hun som om hver linje kan hele sårene inni henne. En natt, mens hun bøyer seg over en skisse, blåser vinden papiret ut av vinduet. Hun går ut for å hente det, og akkurat da dukker Preben Nordahl opp igjen. En svart SUV stopper foran bakeriet.
En høy mann i grå dress med rolige, varme øyne stiger ut. Han plukker opp siden. «Du mistet drømmen din», sier han. Ellen, overrasket. «Å, takk. Jeg trodde du ikke ville huske meg. Vanskelig å glemme.» Preben smiler mildt. «Jeg så deg i regnet den natten. Ikke alle holder seg til skisser i stedet for en jakke.» Ellen senker blikket, sjenert.
«De skissene er alt jeg har igjen», sier hun. Han ser inn i de sorgfulle øynene hennes. «Har du et sted å bo?» spør han. «Ja, jeg har et rom ovenpå», svarer hun. Preben trekker frem et gullpreget kort fra lommeboken. Preben Nordahl, administrerende direktør i Roots & Wings atelier. «Hvis du er villig, kom i morgen. Jeg trenger noen som ser verden på en annen måte.»
Ellen ligger våken, hånden klemmer håpet mens frykt og håp kjemper i kroppen. Er dette en felle eller en gave fra Gud? Ved daggry samler hun de intakte skissene, retter kjolen, og møter sitt eget speil. Jenta som stirrer tilbake er tynn, men øynene har en liten, jevn flamme. Hun går til Roots & Wings, en lys glassbygning i sentrum av Oslo. Sikkerhetsvakten ser på henne skeptisk.
«Har du en avtale?» spør han. «Jeg har Prebens kort.» Når han ser gullkortet, nikker han. Femte etasje lukter av ny stoff, symaskiner og lavendel. På veggene henger portretter av sterke, svarte kvinner i stolte antrekk. En eldre kvinne med sølvhår, høy bunke, står ved skjærebordet. Fru Evelyn Larsen, en veterandesigner, glanser speilet.
«Her for å lære eller for å søke jobb?» spør Preben. «Jeg vil bare jobbe. Jeg gjør alt,» svarer Ellen. Evelyn løfter et stykke stoff og kaster det mot henne. «Sy denne rette linjen. Ikke hast, vær ærlig.» Ellen sitter, hendene skjelver men er stabile. Nålen stikker i stoffet sakte, omhyggelig, sting for sting.
Etter noen minutter nikker Evelyn. «Ikke dårlig. Hendene dine rister, men hjertet ditt er rolig. Det er sjeldent.» Preben kommer inn, ser på dem. «Så du kom virkelig?» sier han, overrasket og glad. «Ja», svarer Ellen. «Jeg har ingen formell utdanning, men jeg har tro.» Han smiler. «Tro er det jeg ansetter mest her.»
Han gir henne et lite arbeidsområde, papir, nåler, tråd, og gir oppgaven: tegn en kjole som får ufullkomne kvinner til å føle seg vakre. Et speil bøyer seg over siden hennes. Kurvede linjer former en lang kjole som dekker baken, en myk drapert bodice, kantet i gulltråd.
Evelyn ser over skulderen og mumler: «Nydelig, du syr hjertet ditt tilbake sammen.» Mens Ellen finner sin mening igjen, kaster Maren sin raseri i et glass vin et annet sted i byen. En venn sier: «Jeg så jenta.» «Ellen jobber et sted fint. Et motehus, Roots & Wings.»
Maren spytter: «Nei, hun kan ikke bruke navnet mitt for å skinne.» Ved siden av serEllen står på catwalken i Harlem, kledd i en glitrende gulltrådskledd drømmekjole, og ler mens publikum hyller henne som symbolet på helbredende styrke og uendelig kjærlighet.
