Sunniva fløy en dag før de andre til bursdagen til den tidligere svigermoren. Så snart hun hadde sunket ned i flysetet, skvatt hun – noen hadde uventet ropt navnet hennes.
Fingrene hennes strammet seg rundt hanken på håndvesken mens hun sto i køen til innsjekkingen. Det var fortsatt en dag igjen til eks-svigermorens fødselsdag, men Sunniva hadde bevisst valgt det tidlige flyet. Hun visste at Jonas, som alltid, ville utsette alt til siste øyeblikk – han kom sannsynligvis til å fly først neste morgen. Tre år var gått siden skilsmissen, og i all den tiden hadde de klart å bo i samme by uten å støte på hverandre. Nå ville Sunniva for alt i verden ikke forstyrre denne skjøre balansen.
Sete 12A, leste hun på billetten. Ved vinduet, som hun likte det. I flyet tok hun som vanlig fram boken – en ny roman hun hadde begynt på i går og ikke klarte å legge fra seg. En historie om kjærlighet, svik og tilgivelse. Før i tiden hadde hun unngått slike historier, men tiden leger alle sår.
– Sunniva? En velkjent stemme fikk henne til å gyse. For et tilfelle.
Langsomt løftet hun blikket. Jonas sto i midtgangen med håndtaket på kofferten sin i hånden. Like velstelt som alltid, i den grå yndlingsjakken. Bare ved tinningene hadde det sneket seg inn litt grått som hun aldri hadde lagt merke til før.
– Du pleier ellers alltid å komme for sent, unnslapp det henne i stedet for en hilsen.
– Og du pleier å planlegge alt på forhånd, svarte han med et smil og dro opp billetten sin. Hm, 12B.
Sunniva kjente at kinnene brant. Tre timer ved siden av mannen hun hadde unngått så nøye i alle disse årene. Skjebnen så ut til å more seg med dem.
– Jeg kunne bytte med noen, begynte Jonas.
– La det være, avbrøt Sunniva ham. Vi er voksne.
Jonas nikket og satte seg ved siden av henne. Den velkjente aftershaven drev over til henne, og duften traff henne som et stikk midt i hjertet. Hvor mange ganger hadde hun våknet med denne lukten i nesen?
– Hvordan går det med jobben? spurte han etter at flyet hadde tatt av, da stillheten ble uutholdelig.
– Bra. Jeg har åpnet mitt eget yogastudio, svarte hun med rolig stemme. Og du? Fremdeles der?
– Nei, jeg har begynt med rådgivning. Husker du at jeg alltid drømte om det?
Selvfølgelig husket hun det. Og hun husket også de endeløse diskusjonene om akkurat det. Hun hadde vært redd for forandring, han hadde lengtet etter den. Nå, flere år senere, hadde hver av dem fått det de ville. Hvorfor gjorde det fortsatt så vondt?
– Mamma kommer til å bli kjempeglad for å se deg, sa Jonas etter en pause. Hun har fortsatt den keramiske vasen du ga henne til forrige fødselsdag.
– Hjørdis var alltid, – Sunniva nølte og lette etter de rette ordene – så god mot meg.
– Selv etter skilsmissen sa hun at du var den beste svigerdatteren man kunne ønske seg.
Sunniva kjente at øynene svidde. Hun tok fram boken for å skjule bevegelsen.
– Hva leser du? Jonas kastet et blikk på omslaget.
– Tid for tilgivelse, svarte hun, og begge ble stille da de ble klar over ironien i tittelen.
Resten av flyturen tilbrakte de i stillhet, men det var en annen stillhet – ikke anspent som en stram streng, men nesten behagelig, som før i tiden. Da flyet landet i Oslo, hjalp Jonas henne med å ta vesken ned fra hattehyllen.
– Skal vi dele en taxi? foreslo han. Vi skal jo uansett samme vei.
Sunniva nølte. For tre år siden hadde de gått fra hverandre, overbevist om at de aldri ville stå side om side igjen. Og likevel var de her, og verden hadde ikke gått under.
– Greit, nikket hun. Men jeg holder øye med GPS-en – du sloss alltid med teknikken.
Jonas lo, og den velkjente latteren fikk noe i henne til å skjelve. Kanskje måtte man noen ganger slippe taket i fortiden for at nåtiden kunne bli lysere?
Da de forlot flyet, gikk det opp for henne at hun for første gang på lenge ikke angret på et tilfeldig møte. Foran dem lå fødselsdagen, et pyntet bord og slektningenes usikre blikk. Men nå visste hun at de kom til å klare det. De hadde tross alt alltid gjort det.
Taksien svingte seg gjennom Oslos kveldsgater. Sunniva, som lovet, holdt øye med veien mens Jonas satt ved siden av henne, bare atskilt av en veske på midtsetet.
– Her til høyre, sa Sunniva, og Jonas måtte smile: Hun kunne veien til foreldrene hans bedre enn han selv.
– Husker du da vi kjørte til mamma for første gang? spurte han plutselig. Du var så nervøs hele tiden.
– Ja, vet du! fnyste Sunniva. Jeg hadde skiftet tre ganger fordi jeg var så opprømt. Ville gjøre et godt inntrykk.
– Og så sølte du suppe på deg.
De lo begge to, og et øyeblikk så det ut til at tiden hadde stått stille. Men så stoppet taxien utenfor det kjente huset, og øyeblikket forsvant i skumringen.
Hjørdis tok imot dem i døren og løftet hendene overrasket:
– Har dere kommet sammen? For en overraskelse!
– Vi traff tilfeldigvis hverandre på flyet, forklarte Sunniva raskt, mens hun så et glimt av håp i øynene til den tidligere svigermoren.
– Kom inn, kom inn! Sunniva, jeg har forberedt rommet ditt, det samme som alltid.
Sunniva stivnet. Hennes rom – soverommet i andre etasje, der hun og Jonas alltid hadde bodd når de var på besøk. Der morgensolen tegnet lekne mønstre på tapetet, og der man fra vinduet kunne se det gamle epletreet.
– Mamma, kanskje jeg heller tar gjesterommet? prøvde Jonas.
– Ingen diskusjon, avbrøt Hjørdis. Der sover gjestene i morgen. Sunniva blir på soverommet, du på det gamle barnerommet ditt. Alt som før.
Alt som før – disse ordene gjenlød i Sunnivas tanker. I virkeligheten var ingenting som før, men ingen av dem våget å diskutere med Hjørdis.
Kvelden gikk med til forberedelser til feiringen. Sunniva hjalp til på kjøkkenet, mens Jonas sorterte gamle esker på loftet – en oppgave moren hans lenge hadde villet ha ham til. De unngikk bevisst å være alene, men under samme tak var ikke det lett.
Om natten fant Sunniva lenge ingen søvn. Senga føltes for stor, for tom. Bak veggen, på barnerommet, knirket gulvet – tydeligvis kunne ikke Jonas sove heller. Hun kjente igjen lydene: tre skritt mot vinduet, fire tilbake. Slik hadde han alltid gått når han tenkte på noe.
Med ett ble det stille. Sunniva snudde seg til siden og så ut av vinduet. Epletreet raslet i vinden, og for et øyeblikk virket det som om de siste tre årene ikke hadde skjedd.
