BITTERHETEN PÅ BUNNEN AV SJELEN
«Det er på høy tid du flytter på internat! Kom deg ut av familien vår!» skrek jeg med stemmen på gråten, så gjerne at naboene på Linderud reagerte.
Objektet for mitt raseri var fetteren min, Marius.
Herregud, som jeg elsket ham da vi var små! Lyst hår som nypisket smør, blå øyne som en junihimmel, alltid et lurt smil og rampete pågangsmot slik var Marius.
Slektstreffene hjemme hos bestemor var alltid livlige. Av alle kusiner og fettere trakk jeg alltid mot Marius. Han kunne snakke for seg så englene måtte le, og tegnet i vei så blyantene fikk gnagsår. På en kveld kunne han krible ned fem-seks tegninger, og jeg stjal dem med hjertet i halsen og gjemte i skrivebordsskuffen min små skatter jeg passet bedre på enn konfirmasjonspengene.
Marius var to år eldre enn meg. Da han var fjorten, fikk vi den verst tenkelige beskjeden: moren hans døde brått. Bare la seg og våknet aldri.
Hva gjør vi nå med Marius? Det ble telefonstorm om hvor han skulle bo. Først prøvde slekta med faren hvilket ikke var enkelt, for han var for lengst gift på nytt og ville ikke ha trøbbel hjemme: «Den roen jeg har nå, den skal ikke forstyrres.»
Så satt hele slekta med skuldrene trukket opp under ørene «vi har vårt, vet du, det går ikke.» Visst har man slekt på dagtid, men i kveldstimene finnes de ikke!
Så da stod mine foreldre igjen. Med to barn fra før tok de også på seg ansvaret for Marius. Moren hans hadde jo vært pappas lillesøster.
Først ble jeg faktisk glad tenk at Marius skulle bo hos oss! Men så
Allerede første kveld ante jeg ugler i mosen. For å trøste ham litt spurte mamma:
«Er det noe spesielt du ønsker deg, Marius? Ikke vær sjenert nå.»
Og han svarte uten å blunke:
«Togbane!»
La meg nevne at det var ikke akkurat billig med Märklin på 80-tallet, og butikker var like ribbet som spiskammers etter julehelgen. Jeg ble skikkelig skuffet. Altså, mammaen hans døde nettopp, og han ønsker seg tog? Hæ?
Foreldrene mine slang seg rundt og kjøpte alt han pekte på: kassettspiller, olabukser, jakke fra VK Sport, you name it! Alt til blodpris og etter mye trikseri og byttehandel. Våre ønsker ble satt på vent så lenge «stakkar Marius» trengte trøst. Og jeg og lillebror hadde jo forståelse enn så lenge.
Da Marius ble seksten, begynte jentene å dumpe ned på døra. Han var ikke akkurat beskjeden av seg, og plutselig dukket den rare, flørtende siden opp også overfor meg kusina! Jeg spilte jo håndball og skjøv ham bestemt bort med albuen ofte bokstavelig talt. Gråt meg søvnløs mer enn én gang.
Foreldrene mine fikk aldri vite om det. Slike ting snakker barn sjelden om.
Til slutt ga han opp hos meg og svermet heller rundt venninnene mine, som nærmest sloss om oppmerksomheten hans. Æsj!
Og så stjal han! Uten skam. Jeg hadde egen sparegris der sparte jeg til julegave til mamma og pappa. En dag var den tom, bare smågrisen igjen. Marius? «Ikke jeg du kan avhøre meg så mye du vil!» Ikke rødmet, ikke blunket. Jeg ble både såret og forbanna hvordan kan du stjele her hjemme? Det var som om han lagde hull i hele familieverdiene.
Jeg gikk og bærte på dette sur som en mus på havre, og Marius skjønte ingen ting: han mente han hadde krav på alt og alle. Da eksploderte jeg:
«Du må UT av denne familien!»
Jeg slang så många gloser at det nesten burde vært notert i loggboka på skolen. Mamma fikk så vidt roet meg etter dét var Marius usynlig for meg. Jeg lot ham være luft.
Senere har det kommet fram at slekta visste godt hvilket «emne» Marius var. De bodde nærmere og hadde sett mer enn vi ante. Den gamle læreren hans advarte også mamma og pappa: «Det er ikke sikkert dere har gjort dere selv noen tjeneste.»
På ny skole møtte Marius til slutt Ragnhild trofast som gamle E6. Hun falt pladask, og de giftet seg så fort vitnemålet var i hus og banklånet i boks. De fikk en datter. Ragnhild holdt ut alle stormene hans: løgnene, flirt med andre, og gudene vet hva. Som vi sier: Ugift, aldri prøvd; gift, dobbelt prøvd.
Marius ble innkalt til forsvaret og havnet, midt i den kalde krigen, på en base oppe i Bardufoss. Men jammen rakk han å lage seg en «sidefamilie» der også! Da han var ferdig, ble han værende nordpå for der hadde han fått en sønn. Men Ragnhild ga seg ikke hun hentet ham hvileløst hjem til Oslo igjen.
Mine foreldre ventet aldri takksigelse fra Marius. Kanskje fordi de ikke regnet med den.
Nå er Marius over seksti. Han går i Sinsen kirke, og han og Ragnhild har fem barnebarn.
Alt ser ut som det er på stell, men bitterheten jeg har for forholdet til Marius, den forsvinner visst aldri helt. Ikke en gang med pannekaker og blåbær.
