Solveig Lund kommer alene til Rikshospitalet. Ingen sitter ved siden av henne under fødselen, og i det barnet er født, ser overlegen på det én eneste gang – og legger merke til noe som får ham til å gråte.
Mannen hennes forlot henne for noen måneder siden, rett etter at han fikk vite at hun var gravid.
Fødselen varer i timevis, men til slutt lyder de første barnegråtene i rommet. Alt har gått bra, og babyen er helt frisk.
Overlege Harald Eriksen tar forsiktig barnet i armene sine for å rekke det til Solveig. Men så skjer noe merkelig.
Idet han skal overrekke babyen, stopper han brått opp. Hendene skjelver lett. Han ser på det nyfødte ansiktet, så på den unge kvinnen, og øynene fylles med tårer.
– Doktor, er alt i orden? spør Solveig bekymret.
Legen nikker, ute av stand til å snakke i noen sekunder.
Så hvisker han med sprukket stemme noe som får Solveig til å stivne.
Overlegen har oppdaget et lite fødselsmerke på babyens arm.
Han kjenner det igjen med en gang: det er nøyaktig det samme som sønnen hans har, sønnen som forsvant for mange år siden, og som han har mistet all kontakt med.
Hjertet hans blir tungt.
Solveig følger blikket hans, urolig, og spør hva som er galt.
Legen trekker pusten dypt, med tårer i øynene, og forklarer at merket er identisk med sønnen hans, og at babyen derfor er barnebarnet hans.
Solveig kjenner at verden rundt henne svaiet.
Smerten over å ha vært alene under fødselen forsvinner, og blir erstattet av en dyp, overveldende følelse.
Hun presser sønnen sin tett inntil seg, mens legen, rørt, innser at denne lille babyen nettopp har gjenopprettet et bånd som har vært tapt altfor lenge.
